Torsdag 23. april inviterer Oslo-filharmoniens Venner til dirigenttreff med kveldens dirigent, Arvid Engegård, umiddelbart etter konserten. Arvid Engegård er ikke bare en glimrende dirigent, fiolinist og orkesterleder. Han er også en levende formidler. Derfor er det bare å glede seg til dette dirigenttreffet!
Vi har hatt en prat med Engegård, som en liten oppladning til dirigenttreffet. Men først: Hvem er egentlig Arvid Engegård?
Arvid Engegård ble født i Bodø i 1963. Han var utvilsomt en særdeles talentfull, ung mann, og da han var elleve år gammel, hadde han sin første soloopptreden med orkester i Mozarts klaverkonsert KV 488.
Han tok sin diplom ved Trondheim Konservatorium som sekstenåring. Arvid fortsatte sine fiolinstudier ved Eastman School of Music i Rochester, New York, hvor han vant skolens konkurranse om å opptre som solist med Rochester Filharmonien. Mens han var i Amerika, deltok Engegård i mesterklasser med blant andre Isaac Stern.
Men la oss spole tilbake til begynnelsen.
«Den gutten skal bli fiolinist!»
Kan du fortelle litt om din vei inn til den klassiske musikken?
– Jeg er blitt fortalt at da faren min kom hjem med meg fra fødestua, la han meg på sofaen, og sa: «Denne gutten skal bli fiolinist!» Faren min var amatørfiolinist, og hadde noen opptredener med Bodø Orkesterforening. Jeg husker jeg spurte ham en gang hvordan det hadde gått på øvelsen, og han svarte at de hadde en grov gjennomspilling, uten kryss og b-er! Amatørmusikklivet blomstret, og det var jo i det hele tatt et sinnsykt bra musikkliv i Bodø på den tida, på 70-tallet! Sjøl begynte jeg på musikkskolen som 6-7-åring, for å lære å spille piano, som var hovedinstrumentet mitt fram til jeg var 11 år. I 8-årsalderen begynte jeg litt på fiolin, og etterhvert var det fiolinen som ble hovedinstrumentet. Da jeg var 10 år, fikk jeg privattimer i kvartettspill og harmonilære.
Jeg spør Arvid om han nå fortsatt spiller piano, og han sier pianoet er viktig når han f.eks. skal studere inn et nytt verk. – Jeg foretrekker å bli kjent med verket gjennom pianoet, framfor å høre på andres innspillinger.
…og det ble han
Det var altså fiolinen som ble hans primære instrument. Arvid dro til Wien for å studere hos Sándor Végh. Ett år etter ankomsten ble Arvid invitert av Végh til å lede Camerata Academica, en stilling han hadde i åtte år. Blant mange opptredener som dirigent og solist med Camerata Academica opptrådte han bl.a. i Wiens Musikverein. Han spilte også inn Mozarts komplette Divertimentoer (inkludert flere fiolin-soloer, særlig Haffner-serenaden), samt Mozarts komplette klaverkonserter med András Schiff. I samme periode spilte han inn Bartók-kontraster for Decca.
I 1991 ble Arvid invitert til å lede Orlando strykekvartett. Kvartetten var bosatt i Nederland og opptrådte jevnlig over hele Europa. Orlandokvartetten hadde mange plateinnspillinger i denne perioden, bl.a. verk av Haydn, Mozart, Grieg og Sjostakovitsj.
Han har jevnlig opptrådt på noen av Europas mest prestisjefylte kammermusikkfestivaler, inkludert Lockenhaus, Salzburgfestivalen, Musiktage Mondsee, Mozartwoche og International Musician’s Seminar in Prussia Cove.
En tilfeldighet
Så begynte du å dirigere. Hvordan skjedde det?
– Ved en tilfeldighet! Jeg bare oppdaget at jeg faktisk kunne dirigere. Første gang var da jeg ledet et kammerorkester og vi hadde en urfremføring av en hardingfelekonsert. Plutselig ble det ikke tid til øving, og det ble tid til kun én gjennomkjøring før konsert. Da var det bare én ting å gjøre: dirigere. Jeg var jo totalt uforberedt, men det funka! Jeg oppdaget at jeg hadde det i meg. Alle har ikke det, men når du har det, er det bare å gjøre det.
Arvid fortsetter: – Men det var lenge etter det, i Amsterdam på 90-tallet, da jeg ledet Orlandokvartetten, at jeg for alvor ble spurt om å dirigere. Og etter det har jeg fortsatt!
Tok av
Det er ikke feil å si at dirigentkarrieren hans tok av etter det. Han har jobbet med Camerata Bern, BBC Concert Orchestra, Mozarteum Orchestra Salzburg, Camerata Academica Salzburg, Winterthur Symfoniorkester, Ljubliana Filharmoniske Orkester, Maribor Symfoniorkester, Beograd-filharmoniske Orkester, osv. I tillegg har han dirigert de fleste orkestre i Norge og mange i Sverige.
Arvid er utvilsomt en av de mest meritterte norske musikere innen den klassiske musikken, som pianist i unge år, som fiolinist, som dirigent – og som orkesterleder Engegårdkvartetten.
Hva var bakgrunnen for at du i sin tid etablerte Engegård-kvartetten?
– Jeg fikk jo min fiolinistutdanning hos Sándor Végh i Salzburg, og spilte i kvartetter der. Men allerede som 10-åring skjønte jeg at kvartett er greia. Og da jeg hørte Beethoven 127, den «gale kvartetten» (strykekvartett nr. 12 i Ess-dur, opus 127, red.anm.), var jeg ikke i tvil. Så, i 2004 etablerte Knut Kirksæther og jeg Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest. Da syntes vi det var litt rart med en festival uten en kvartett. Og dermed så Engegårdkvartetten dagens lys!
Litt en av dem
Som trofaste konsertgjengere opplever vi hvor forskjellige dirigentene er. Og vi vet at også musikerne opplever dirigenter som svært forskjellige – og forskjellige musikere fortrekker ulike dirigenter. Hva slags dirigent er Arvid Engegård? Og blir han en bedre dirigent av også å drive Engegård-kvartetten? Ordene kommer vanligvis lett for Arvid Engegård, men når dette spørsmålet kommer, blir det stille.
– Hva slags dirigent jeg er….. Å, det er et vanskelig spørsmål….. Jeg vet ikke, jeg er kanskje litt en av dem, av musikerne, altså. Jeg er opptatt av det som funker best for dem. Jeg er jo en sjøllært sjarlatan. Det er jo bare sånn det er. Jeg er meg sjøl. Jeg er jo en nordnorsk musiker, og jeg liker å bruke røttene mine. Så til ditt spørsmål nr. 2: Om det å lede kvartetten påvirker dirigentjobben? Det er egentlig veldig likt: begge deler handler om å presentere god musikk på best mulig måte. Jeg liker å tenke at jeg er dirigent på en kammermusikalsk måte: musikerne og jeg gjør det i lag. Jo, jeg tror jeg blir en bedre dirigent av å lede kvartetten. Jeg blir rett og slett flinkere til å jobbe med folk.
Er det noen andre dirigenter som har inspirert deg spesielt?
– Du vet, jeg er jo oppvokst i Nord-Norge, og da var LP-platene basisen i musikkopplevelsen. Vi hadde jo enorme platesamlinger! De som inspirerte meg var de store ungarsk-amerikanske dirigentene på den tiden, Eugene Ormandy, George Szell og Fritz Reiner. Det er dirigenter jeg fortsatt setter høyt.
Noen ganger opplever musikerne og dirigent – og vi som publikum – at alt fungerer optimalt. At det blir skapt stor stor musikk, stor kunst akkurat der og da. Hva er det egentlig da som skjer? Går det an å beskrive det? Arvid sier at han skjønner godt hva jeg mener, men: – Det er vanskelig å sette ord på. Det er når alle musikerne spiller slik de egentlig ønsker å spille, og vi vet at nå gjør vi dette sammen. Vi liker det vi gjør sammen akkurat der og da. Det er vanskelig å oppnå, men stort når det skjer.
Ærefullt
Jeg spør Arvid om hva som er det største han har opplevd som dirigent, og får et kontant svar: – Jeg opererer ikke med det. Svaret er alltid siste konsert. Fordi jeg setter ikke noen ting høyere enn andre ting. God musikk kan skje hvor som helst og når som helst. Men det var ærefullt å få dirigere Beethovens 9. med Oslo-filharmonien for mange år siden, som den første etter Øyvind Fjeldstad.
Er det noe du ikke har dirigert som du skulle ønske å dirigere?
– Jeg har jo gjort mye av de jeg ville gjøre. Jeg har dirigert mye Schumann, men aldri symfoni nr. 3, den «Rhinske» (i Ess-dur, op. 97, red.anm.). Men jeg kunne ønske meg Brahms Requiem, kanskje mer Strauss og Stravinskij. Og Beethovens Missa Solemnis. – Det ble mye kor, gitt, sier Arvid med en tenksom mine og et smil.
Så til konserten i uke 17. Da står Wolfgang Amadeus Mozarts Symfoni nr. 40, Arne Nordheims Nachruf og Robert Schumanns Symfoni nr. 4 på programmet. Arvid sier at dette er verk han kjenner godt fra før. Hva gjør han da? Henter han fram det gamle partituret med hans egne notater?
– Nei, jeg begynner forfra igjen. Jeg gjør alltid det. Som om det er et nytt verk for meg. Tolkningen blir ubevisst annerledes, i tempo, artikulasjon og på andre måter. Etter hvert som tiden går, fjerner man seg som dirigent fra «læreren», det som var riktig til å begynne med, og finner mer og mer seg selv og sin egen uttrykksmåte.
Er det noen spesielle utfordringer ved disse verkene?
– Ingenting er vanskelig å dirigere her. Det er ingen spesielle utfordringer her, men som med all musikk: Det handler om å lede orkesteret i riktig retning. Vi har to historiske mesterverk, og åpningen i Mozarts symfoni er jo en verdenshit, og alle har en forventning til hvordan den skal spilles.
Første versjon med link til Mozart
Jeg er klar til å runde av intervjuet, men Arvid avbryter meg, og sier at det noe han lyst til si om disse to symfoniene: – Schumann laget to versjoner av denne symfonien, den første i 1841. Om det skyldtes et dårlig orkester eller at hans symfoni kom i skyggen av Liszt, som 
fremførte en pianoduett med Clara Schumann på samme konsert, er ikke godt å vite, men fremføringen ble ingen suksess. Så i 1851, 10 år senere, fremførte han en ny versjon. Og det er den versjonen som blir spilt i dag.
Arvid fortsetter: – Schumann selv forkastet den første versjonen. Senere fikk Brahms denne 1841-versjonen av Clara Schumann, og han syntes den var «helt fantastisk». Brahms mente at «det ikke finnes noe annet sted der fantasi og tenkning er kombinert med et så vellykket resultat». 1841-versjonen er lettere enn 1851-versjonen, og Brahms sammenliknet Schumanns 4. symfoni med Mozarts 40. symfoni, begge i G-moll. Så det er faktisk en link mellom de to symfoniene.
Da er bare å glede seg til konsertene 23. og 24. april. Og vil man høre enda mer av Arvid Engegård, kan vi anbefale Engegårdkvartettens konsert 28. april, der Beehtoven, Clara Schumann og Schönberg står på programmet. Du kan lese mer om den konserten HER.
Kilder: Engegårdkvartetten. no, wikipedia.