Torsdag 7. mai arrangerer Oslo-filharmoniens Venner et nytt musikertreff umiddelbart etter konserten, denne gangen med kontrabassistene. Det blir ganske spennende, fordi i det siste er gruppa utvidet med flere nye bassister og det er også gjort andre endringer som gir kontrabassistene et nytt løft. Det får vi høre mer om på musikertreffet.
I anledning dette musikertreffet har vi snakket med Glenn Lewis Gordon, som er nestgruppeleder i kontrabassgruppa i Oslo-filharmonien.
Jassbassisten Ray Brown ble vendepunktet
Du er jo født og vokste opp i Huntington på Long Island i deltaten New York. Kommer du fra en musikerfamilie?
– Nei, det gjør jeg absolutt ikke! Foreldrene mine var ikke utøvende musikere. De likte musikk, men var ikke spesielt interesserte i klassisk musikk. Min vei inn til den klassiske musikken var egentlig ren flaks. Jeg hørte tilfeldigvis på ei plate med Mozarts «Eine Kleine Nachtmusik», med George Szell og Cleveland Orchestra, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg så for meg en framtid som musiker, og hadde egentlig valgt å spille fiolin, men hadde ennå ikke prøvd det. Men så så jeg den berømte jazzbassisten Ray Brown på TV spille kontrabass! Dagen etter fikk jeg prøve en kontrabass, og da var det gjort.
Glenn studerte senere ved Juilliard School of Music, New York og Curtis Institute of Music, Philadelphia. På tidlig 90-tallet spilte han i Philadelphia-orkesteret, og han var alternerende solobassist i Orquesta sinfonica de Galica i Spania i 1993-94.
Prøvespilte 1. mai
Men hvordan havnet du i Norge?
– Etter en tid i Spania hadde jeg lyst til å spille i Nord-Europa. I orkesteret møtte jeg en tysker som snakket veldig pent om Stavanger og Norge. Jeg spurte ham om det var en ledig stilling der, og han fortalte meg at det faktisk var ledig stilling som nestgruppeleder i Stavanger Symfoniorkester. Jeg lurte på om jeg kunne prøvespille, og da kunne han fortelle meg at han kunne invitere meg opp, fordi han var solo kontrabassist i Stavanger Symfoniorkester!
Glenn fortsetter: – Jeg ble bedt om å prøvespille en fredag, men jeg fikk ikke permisjon fra mitt spanske orkester, så fredag var umulig. Jeg forslo å prøvespille søndagen i stedet, men tenkte ikke på at det var 1. mai! Likevel stilte orkesteret med juryen, og med Rolf Gupta som akkompagnatør. Og jeg fikk jobben der og da!
Glenn var i Stavanger i to år, til han fikk jobben i Oslo-filharmonien i 1996. Han forteller at han liker Oslo, ikke minst fordi det minner ham om Huntington. Huntington er en gammel hvalfangstby og ligger, som Oslo, ved sjøen.
Interessant og overraskende
Glenn har altså spilt i USA, i Spania og i Norge. Det må jo være interessante ulikheter i orkesterkulturen disse landene imellom. Og når jeg ber ham beskrive hvordan han opplever disse kulturene, er svaret interessant og overraskende.
– Ja, det er forskjeller. Dette er min personlige oppfatning, andre har kanskje andre erfaringer: I USA generelt legges det stor vekt på det individuelle, at man er sin egen lykkes smed, og man setter pris på de som velger å være annerledes. Men i orkesteret brytes dette ned! Der forventes det at alle innordner seg, f.eks. går sammen om én bestemt måte å spille på. La meg ta et eksempel. I Philadelphia-orkesteret skulle vi spille lange, gode strøk med buen, mens i Boston skulle strøkene være kort og presise. Forskjellene i kultur var så markant at det var vanskelig for en musiker fra Boston å få jobb i Philadelphia.
I Norge er vi generelt opptatt av en flat struktur og legger vekt på fellesskap og likhet. Men i orkesteret legges det vekt på våre individuelle kvaliteter, og ulikheter settes pris på og fremelskes. I det norske orkesteret kan jeg være meg selv og samtidig en av mange. Det er det jeg liker så godt ved å jobbe her.
Elsker å lage dype toner
Du fortalte hvordan du valgte kontrabass nærmest over natten etter å ha hørt Ray Brown. Etter så mange år som kontrabassist, hva er det nå som fascinerer deg ved dette instrumentet?
– Jeg elsker å lage dype toner! Og det at kontrabassen er både et rytmisk perkusjonsinstrument og melodisk instrument. Jeg elsker å holde i denne kassa full av klang!
Etter denne kjærlighetserklæringen til instrumentet, er det nesten urimelig å spørre om hva Glenn mener er utfordrende med å spille kontrabass. Svaret kommer fort, og med en god latter: – At det er så mye å dra på! Det hender jeg tenker: hvorfor valgte jeg ikke fløyte! Men fra spøk til alvor, kontrabassen er faktisk et vanskelig instrument å spille. Vi må produsere lyd nesten hele tiden. Vi må holde kontakten med andre i gruppa, ha oversikt over de andre instrumentgruppene i orkesteret. Siden det er så stor avstand mellom tonene på bassen, er det tungt å spille, og da er dette ganske tøft over flere timer. Vårt spill høres godt, så hvordan vi spiller, har stor påvirkning på helheten, og det liker jeg! Jeg må faktisk holde meg i god form for å være en god kontrabassist.
Strengene og buen
Det bringer oss over på selve instrumentet. Hva slags kontrabass spiller du på?
– Jeg spiller på en kontrabass laget rundt 1850 i England, av John Devereux. Det er Oslo-filharmoniens instrument, og jeg har spilt på den siden 2003. Den er et fantastisk orkesterinstrument.
Jeg leste nylig at strengene betyr mye på en kontrabass, og ber Glenn utdype: – Ja, strengene er viktige. Det er mange typer strenger, og strengene må passe til den enkelte instrumentet. Jeg bytter strengene et par ganger i året. Strenger er ferskvare. De blir litt «døde» etterhvert.
Hva med buen, spør jeg: – Buen, ja! Den er nesten viktigere enn instrumentet! Jeg har tre buer jeg veksler mellom, to er laget i USA og én i Norge. Jeg kan bruke en og samme bue til all musikk, men – og det blir litt nerdete dette, sier Glenn med et smil – én bue er litt bedre til Mozart, en annen litt bedre til Bruckner, Mahler og Strauss. Den buen kan også brukes til Mozart, men det krever litt justering.
Bruckner!
Du nevnte Bruckner. Jeg leste et sted at du er veldig begeistret for Bruckner. Hvorfor det?
– Nå spør du vanskelig! Jeg har ikke noe intellektuelt forhold til musikken hans. Jeg liker klangbildene, det er storartet hvor sårt det ofte er, nesten orgelaktiv! Så liker jeg strukturen, oppbygningen av verkene, de er nesten arkitektoniske. Han konsentrerer seg om ett tema, og arbeider med det samme tema hele tiden. Det er en slags protominimalisme i det (protominimalisme: en tendens mot reduksjon, forenkling av form, reds. anm.). Å spille Bruckner kan være tungt, det er mye sterk tremolo (tremolo: raske, kort strøk med buen, reds. anm.). Noen ganger er ikke Bruckner så spennende å spille, mens andre ganger skriver Bruckner ting som er utrolig teknisk krevende for kontrabass, nesten uspillelig.
Jeg spør om det er andre komponister han liker å spille. Glenn svarer med et smil: – Jeg liker å spille god musikk! Men la oss heller snakke om hva jeg ønsker å spille. Før jeg går av med pensjon, håper jeg at jeg får spille Alexander Nevsky-suiten av Prokofjev, fra Eisenstein-filmen med samme navn!
Takk til venneforeningen!
Til slutt, Glenn, blir det tid til annet enn musikk?
– Ikke så mye! Mye av fritiden går med til å kjøre barn til håndball og fotball. Jeg er en ivrig Oppegård-supporter! Kona mi og jeg liker å gå tur i skogen, og det gjør vi når det er tid til det. Men for tiden er det mest egenøving – og vektløfting for å holde meg i form.
Glenn fortsetter: – Men før vi slutter, vil jeg gjerne si at vi er mange i orkesteret som er utrolig begeistret for den jobben venneforeningen gjør, med økonomisk støtte, som støtte til antrekk, til Vika Kammerorkester, til instrumenter, og at dere skaper oppmerksomhet om orkesteret, musikerne og mye annet. Jeg mener at det dere gjør er helt uvurderlig. Så tusen takk!