Mens Stravinskijs «Vårofferet» fortsatt satt i kroppen, beveget 40-50 publikummere seg til A-spissen, for å møte orkesterets kontrabassister til musikertreff i regi av Oslo-filharmoniens Venner. Og vi fikk møte en gruppe musikere som var like «høyt oppe» som oss publikummere etter konserten.
«Vårofferet» er skrevet for åtte basser, og hele gruppa stilte opp. Kenneth Ryland, som leder kontrabassistene, kunne fortelle at de er syv fast ansatte, én var fraværende i kveld, én av de tilstede var på kontrakt og én innleid for anledningen.
Etter et kort, innledende musikkstykke, presenterte musikerne seg. Kenneth Ryland startet og fortalte om sin karriere og avsluttet med et «fun fact»: Han var norgesmester i retriever-jakt! Og flere av de andre musikerne fulgte opp. Glenn Gordon kunne fortelle at han var fra samme amerikanske bygd som Jerry Seinfeld og Frode Berg fortalte at han hadde spilt bass på «Let it be» med selveste Sir Paul McCartney.
Etter presentasjonsrunden tok Glenn mikrofonen og fortalte om kontrabassen, om gruppens instrumenter og mye annet interessant. Han kunne blant annet fortelle det var 430 år mellom den eldste og den nyeste bassen i gruppa. Den eldste var en bass laget av Gasparo da Salò i 1580, men den yngste var fra 2010. Salò-bassen eies av Dextra Musica, og stilles til musikernes rådighet. Den kalles for Bottesini-bassen, siden den på 1800-tallet ble brukt av Giovanni Bottesini. Bottesini er kjent som kontrabassens Paganini, og på grunn av hans bidrag til bassteknikk, forandret synet på kontrabassen som instrument seg.
Da Salò-bassen er verdifull, men den når ikke de samme høyder som de gamle fiolinene. Verdien av da Salò-bassen er anslått til 10-15 millioner. Nyere basser er populære fordi de låter bra, er lette og lettere å spille på. En ny, håndlaget kontrabass koster noen hundretusen kroner.
Danijel Petrovic sin bass har også en fascinerende historie. Bassen er laget i Augsburg på 1700-tallet, som er Leopold Mozarts hjemsted. Kanskje har Leopold hørt akkurat denne bassen spilt – og kanskje også sønnen hans?
Steinar Børmer spiller på en engelsk bass fra 1835, laget av Thomas Kennedy. Glenn kunne fortelle at bassen er laget etter modell fra da Salò. Glenn var spesielt begeistret for klangen i denne bassen og mente at den låter som sjokolade!
Glenn fortalte de fremmøtte at det fantes to typer buer, en tysk bue som ble holdt inne i hånden og en fransk bue som ble holdt på samme måte som fiolinbuen holdes. Det sies at opprinnelsen til den franske buen var at Ludvig 16. ville at alle strykerne skulle holde instrumentene på samme måte, og dermed ble overhåndsgrepet en realitet også på kontrabassen. Det var imidlertid den tidligere nevnte kontrabassvirtuosen Giovanni Bottesini som for alvor gjorde den franske buen populær.
De fremmøtte fikk videre vite hvorfor noen kontrabasser har fire strenger mens andre har fem. Glenn fortalte at 5-strengsbassen har en H-streng i tillegg, som gjør at bassen kommer en hel oktav lavere enn celloen. Noen av firestrengsbassene har en «C-forlenger» på E-strengen for å nå de dypeste tonene uten å trenge en femte streng.
Kontrabassistene avsluttet dette morsomme og lærerike musikertreffet med «Pizzicato Polka» av Johan Strauss II.
Som så mange ganger før, ble musikertreffet utmerket ledet av venneforeningens Kjellaug Norr.
Bjørn Petter Ulvær
