Oslo-filharmoniens Venner, i samarbeid med Oslo-filharmoniens Historielag, inviterte til et «konsertforedrag», som foredragsholderen selv kalte det, umiddelbart etter Kort & Klassisk-konserten onsdag 14. oktober. Glasshuset var tilnærmet fullsatt da tidligere operasanger Nils Harald Sødal og sopranen Benedikte Sofie Ribe inntok scenen. Vi telte ca. 150 fremmøtte, som er ny rekord for deltakere på venneforeningens arrangementer.
Og begrepet «konsertforedrag» ble virkelig innfridd! Sødal og Ribe tok oss gjennom den klassiske musikkens historie med kunnskap og flotte musikkeksempler.
Sødals ambisjon er at flere skal ha større glede av klassisk musikk, og kanskje spesielt de uten særlig kjennskap til denne sjangeren. Han har en sterk tro på at kunnskap om hva som kjennetegner musikken i de ulike periodene vil bidra til dette, forutsatt at det formidles på en måte som er attraktiv «for folk flest», dvs. uten musikkfaglig terminologi. Han gjør dette i boka «Opplev klassisk musikk». Og når det, som denne gangen, suppleres med levende musikkeksempler, er det ingen tvil om at han får det til!
De to operasangerne bød f.eks. på Papageno og Papagenas arie fra Tryllefløyten, Schuberts sterke lied «Erlkönig» og arien «Addio, del passato» fra Verdis La Traviata, der den alvorlig syke Violetta tar et siste farvel med livet og sine lykkelige drømmer.
Deretter fikk vi eksempler fra operettens verden, eller «operaens halvfulle fetter», som Sødal spøkefullt kalte den. Benedicte Sofie Ribe illustrerte Sødals poeng med «Vilja-lied» fra Lehárs Glade Enke. Operetten som sjanger ble etterfulgt av sjangeren cabaret, med Kurt Weill og Berthold Brechts Tolvskillingsoperaen som et høydepunkt. Og til slutt fikk vi musikalen, som på mange måter er en videreføring av den romantiske operaen, fortalte Sødal. Benedicte Sofie Ribe fremførte «I Dreamed a Dream» fra Les Misérables som eksempel på denne sjangeren.
Sødal avsluttet med noen refleksjoner rundt den klassiske musikkens verdi. Når vi lytter til klassisk musikk, er vi ikke alene om opplevelsen. Vi er der sammen med komponistene, Schubert eller Wagner, med dirigenten og med musikerne, som alle legger sin sjel i å formidle verkets intensjon, følelser og stemninger. Klassisk musikk er følelser hermetisert på et noteark. Hans hovedpoeng var at den virkelig store klassiske musikken, den som blir stående gjennom århundreder, har noe helt unikt. Den lodder så dypt i menneskesjelen at den treffer noe dypt personlig og grunnleggende menneskelig, noe som er felles for alle mennesker. Og kanskje er det derfor at klassisk musikk er like populært i Kina og Japan som i Europa og USA.
Bjørn Petter Ulvær
