Oslo-filharmoniens Historielag inviterte til et interessant medlemsmøte om orkesteridentitet tirsdag 17. november. Har Oslo-filharmonien en egen identitet eller egenart? Hvordan kan vi i så fall beskrive den?
Til å diskutere dette spørsmålet hadde historielaget invitert tre av Oslo-filharmoniens musikere: Elise Båtnes, konsertmester, Ole Kristian Dahl, solo fagott og Bjørn Solum, fjerdestilling cello.
På spørsmål fra Roger Olstad om de kunne nevne orkestre som hadde en egen identitet, ble spesielt tre orkestre løftet fram: Mariinskij-teatret og dirigenten Valery Giergiev, med sin særgegne, “innbarka spillespill”, Wienerfilharmonikerne med sin enorme tradisjon og særegne «wienerklang» og Berlinerfilharmonikerne, som bare ansetter solister i alle posisjoner.

Disse eksemplene illustrerer også hvor komplekst det er å definere orkesteridentitet. Det kan være spillestil, organisasjonsmessige og kulturelle forhold eller klang – og andre ting. Og alle disse momentene påvirker hverandre.
Har Oslo-filharmonien en identitet?
Hva så med Oslo-filharmonien? Panelet var enige om at, jo, orkesteret har en egen identitet, som er knyttet til spillestil, klang, arbeidsmoral og samarbeid.
Spillestilen kan delvis føres tilbake til perioden med Mariss Jansons. Musikerne fortalte at orkesteret den dag i dag spiller mange av stykkene slik de gjorde med Mariss. Tsjaikovskijs 4. symfoni ble nevnt som eksempel, «et stykke orkesteret spiller i dag som under Mariss, uavhengig av hvordan dirigenten på podiet vifter med armene», som det ble sagt. Orkesteret har samlet seg rundt en måte å spille på, f.eks. med strykerteknikker, som også ble beskrevet som muskulær hukommelse, en spillestil som sitter i armer og fingre. Elise Båtnes fortalte at hennes jobb og plikt som konsertmester er å overføre dette til nye fiolinister i orkesteret. Det ble også poengtert at det er viktig at nyansatte setter seg inn i Oslo-filharmoniens historie og går gjennom tidligere innspillinger for på den måten å bli kjent med spillestilen. Samtidig ble det understreket at orkesteret ikke dyrker fortiden, men tar med seg fra fortiden det som fungerer i dag. I tillegg er det ingen tvil om at Oslo-filharmonien har blitt bedre på de årene som er gått siden Mariss Jansons tid, og at det aldri har vært så godt som nå. Selv på en «dårlig» dag er kvaliteten skyhøy.
Arbeidsmoralen
Et annet kjennetegn ved Oslo-filharmoniens identitet er arbeidsmoralen. Flere blant kveldens publikum, som besto av mange tidligere musikere i orkesteret, kunne fortelle at arbeidsmoralen ikke var så imponerende på 1960- og 70-tallet. Det var mye prat og mindre fokus og konsentrasjon, og det var faktisk en frykt for at gode dirigenter ikke kom tilbake pga. dårlig disiplin i orkesteret. Fra begynnelsen av 1980-tallet, da Mariss Jansons ble sjefdirigent, endret det seg radikalt. Stillhet, hardt arbeid og konsentrasjon ble den nye hverdagen. Som Herbert Blomstedt i sin tid sa: «Det är en hårt arbetande orkester».
Til bildet av det hardt arbeidende og disiplinerte orkesteret hører også det faktum at musikerne er så godt forberedt når prøvene begynner mandag morgen, et fenomen mange av dagens dirigenter og musikere berømmer orkesteret for. På møtet ble det hevdet at også dette er Mariss Jansons fortjeneste. Han skal ha sagt at orkesteret spilte så godt mandag formiddag at de kunne holdt konserten mandag kveld.
Hva betyr dirigentene for orkesterets identitet?
Mariss Jansons har altså preget orkesteret, både kulturelt og når det gjelder spillestil. Men hva betyr dirigentene i dag? De store dirigentene i historien, som f.eks. Herbert von Karajan, var knyttet til ett orkester over svært lang tid. Karajan ledet Berlinerfilharmonikerne i 34 år. Og det kan ikke være noen tvil om at han preget orkesteret på en måte som er identifiserbart også i dag, nesten 40 år etter at han sluttet.
Hvordan er det i dag? Svaret fra panelet er at dette gjelder i mye mindre grad enn før. Dirigentrollen har forandret seg. Kontraktene er kortere, sjefdirigentene tilbringer mindre tid med orkesteret, det er kortere tid til prøver enn før og i tillegg er sjefdirigentene i dag ofte sjefdirigent for tre orkestre samtidig!
Det sier seg selv at det er vanskeligere å utvikle dype og tillitsfulle relasjoner mellom musikerne og dirigenten. Å gjennomføre varige endringer i klang og spillestil krever en gjensidig tillit, som er vanskeligere å utvikle under dagens betingelser. Det ble også pekt på at det kanskje var lettere å gjennomføre slike endringer med fortidens mer autoritære sjefdirigenter, som var SJEF med store bokstaver.
Et annet forhold er at dagens dirigenter gjerne vil gjeninviteres. De er derfor mer medgjørlige og tilbakeholdne med å prøve å forandre for mye. De unngår konflikter.
Med en sjefdirigent som er sjefdirigent for tre orkestre, vil musikerne også kunne være bekymret for en «conflict of interest»: I hvilket orkester legger dirigenten sin sjel? Bransjen har et problem når dirigentene er mer opptatt av egen profilbygging enn orkesterutvikling, ble det sagt.
Både panelet og musikere blant de fremmøtte, kunne fortelle at sjefdirigentene tidligere ville ha en innflytelse på ansettelser, og på den måten få satt inn sine musikere i orkesteret. Det ble hevdet at Mariss Jansons ville høre og godkjenne blåsere før endelig kontrakt ble signert, selv om de hadde vært gjennom prøvespill og var klare for ansettelse. Ingen kunne imidlertid huske at han noen gang hadde nedlagt veto. Slik inngripen fra dirigentene skaper et stort problem for orkesteret. Orkesteret må tenke hva som er best på lang sikt når det gjelder ansettelser, siden de fleste musikere blir der lenge. Andre musikere vil kunne stille spørsmål ved dirigentansatte musikeres dedikasjon og eierskap til orkesteret. I dag har dirigentene liten innflytelse på ansettelse. De må gjerne få uttale seg, men har ingen stemmerett, ble det sagt.
Savner sjefdirigent?
Orkesteret har snart gjennomført en halv sesong uten sjefdirigent og ingen ny er valgt. Er det et savn å ikke ha sjefdirigent? Elise Båtnes mente at det ikke var det. Dette er snarere en spennende periode, der musikerne blir kjent med mange dirigenter, og noen igjen og igjen. Det er faktisk et ekstra krydder. Samtidig er musikerne oppmerksomme og bevisste på at de i denne situasjonen selv må ta et større ansvar for det kunstneriske uttrykket, og dette fokuseres mer i f.eks. gruppeprøvene enn før.
Har så Oslo-filharmonien en egen klang?
Det ble understreket at orkesteret under Klaus Mäkelä har utviklet en rikere klangpalett enn før. Orkesteret har også en egen energi og glød, og det spiller ganske intensivt. Dette kan skyldes at musikerne må kompensere for Konserthusets problematiske akustikk. Samtidig er orkesteret mer fleksibelt enn noen gang, og spiller de ulike epokene bedre og riktigere enn før, ble det hevdet. Et kjennetegn ved orkesteret i dag er at samspillet løses uten for mye prat, ting løser seg gjennom spillet og ved at folk lytter til hverandre. De spiller, lytter og justerer spillet – uten å prate for mye. Da skapes en harmonisk, ensartet klang. Orkesteret er derfor opptatt av å ansette lyttende musikere. Ole Kristian Dahl avsluttet samtalen med dette gullkornet: «Den lyttende musikeren er den beste musikeren».