Torsdag 3. april, umiddelbart etter konserten, er det musikertreff med cellistene i Oslo-filharmonien. I den forbindelse har vi snakket med Louisa Tuck, som har posisjonen som solo cello i orkesteret.
Louisa Tuck tiltrådte som solocellist i Oslo-filharmonien i 2015. Før dette tilbrakte hun åtte år som gruppeleder i kammerorkesteret Royal Northern Sinfonia, som hører hjemme i Newcastle. På det tidspunktet var hun, som som 23-åring, den yngste solocellisten i noe britisk orkester. Hun har opptrådt som solist i blant annet Wigmore Hall og Royal Albert Hall. Louisa er utdannet ved Purcell School for Young Musicians og ved Royal Academy of Music i London. Ved siden av sin stilling i Oslo-filharmonien underviser hun ved Barratt Due musikkinstitutt.
Jeg møter Louisa i kantina i Konserthuset. Hun har nettopp varmet opp til kveldens konsert, Mozarts «Requiem».
Ville absolutt ikke spille cello
Når begynte du å spille cello?
– Jeg hadde 7-års bursdag, og jeg fikk en cello i bursdagsgave! Min umiddelbare reaksjon var at jeg absolutt ikke ville spille cello. På det tidspunktet spilte jeg piano og sang, det var morsommere. Men med gaven fulgte spilletimer, og allerede senere samme dag hadde jeg min første time. Og da var det gjort! Jeg ble forelsket i celloen – og læreren min!
Hva inspirerte deg til å forfølge en karriere som cellist, og var det et spesielt øyeblikk der du visste at det var den veien du ville gå?
Svaret kommer umiddelbart, uten betenkning: – Jacqueline du Pré (red anm: les mer om henne her)! Moren min viste meg et bilde av henne som spiller cello. Hun var ganske syk på det tidspunktet. Likevel, jeg ville bli som henne. Jeg hørte henne spille Elgars cellokonsert på en video. Uforglemmelig! Senere har jeg sett henne på utallige videoer og filmer. Nå føler jeg egentlig at jeg kjenner henne ganske godt, selv om jeg aldri har møtt henne personlig.
Jacqueline du Pré inspirator nr. 1
Louisa fortsetter: – Jacqueline du Pré har inspirert meg på så mange måter, også når det gjelder karisma. Det er noe med måten hun spiller på, hvordan hun gir av seg selv på scenen. Jeg ville gjøre det samme. Og dette er viktig for meg: å spille er for meg noe uselvisk, noe selvoppofrende.
Jeg nevner for Louisa at hun jo har en av de mest synlige posisjonene i orkesteret, sittende rett foran dirigenten. Vi som sitter på setene nær podiet, kan ikke unngå å se gleden, energien og konsentrasjonen hun utstråler når hun spiller. – Ja, det er viktig for meg å gi – av meg selv – på scenen. Orkestermusikere burde gå oftere på konsert, blant annet for å oppleve hvordan deres eget forhold til musikken de spiller påvirker publikums opplevelse.
Celloen er menneskelig
Jeg spør Louisa hva som gjør celloen til et så unikt instrument. Og da blir Louisa virkelig lyrisk, og hennes kjærlighet til instrumentet skinner gjennom: – Celloen blir en del av deg. Du må bære den med deg rundt overalt. På flyet, på trikken. Og den er stor og tung, og derfor også til besvær. Inntil du åpner kassa med celloen. Da glemmer du alle anstrengelsene. Den er så vakker! Den er nesten menneskelig, når du setter deg ned og omfavner celloen.
Louisa har ved en rekke anledninger opptrådt som solist, også med verk som for henne i utgangspunktet er ukjente. Jeg lurer på hvordan hun da går fram for å sette seg inn i og tolke et slikt stykke. – Jeg bruker lang tid på forberedelsene, heldigvis elsker jeg rett og slett å øve! Jeg kan være veldig disiplinert når jeg må. Jeg går «all in» når det er nødvendig. Så gjør jeg research om den musikken jeg skal spille, f.eks. ved bare å lese notene igjen og igjen. Og ved å lese om musikken, noe jeg liker veldig godt å gjøre.
Aldri kaffe før konsert
Har du noen spesielle rutiner før en konsert?
– Jeg sover alltid litt på ettermiddagen før en konsert. Jeg underviser heller aldri på konsertdagen. Og jeg drikker aldri kaffe på konsertdagen. Det har jeg ikke gjort på 22 år! Det er fordi jeg ønsker å være naturlig skjerpet, og det er jeg ikke når jeg drikker kaffe. Når jeg drikker kaffe, blir jeg for «gira», og det går ut over evnen til å lytte skikkelig.
Uansett hvor mye en musiker som Louisa forbereder seg, kan det skje noe uventet på scenen eller i konsertsalen. Jeg spør Louisa om hun noen gang hatt en uventet og vanskelig opplevelse under en konsert. – Det var en gang med mitt forrige orkester. Jeg var mitt i en kadens, da plutselig noen begynte å synge karaoke av full hals i rommet ved siden av konsertsalen! Noen hadde tydeligvis åpnet en dør, slik at det hørtes svært godt inn til der vi spilte. Jeg ble litt sjokkert, men det påvirket meg ikke. Jeg klarte å overse det hele og fortsette mitt spill. Men det var jo morsomt å høre at også andre hadde det gøy – på sin måte!
Hva er det største du har vært med på med Oslo-filharmonien?
– Det må være da jeg var med på turnéen rundt omkring i Storbrittania i løpet av mitt første år med orkesteret. Jeg var fortsatt på prøve det året. Jeg spilte solo under et ekstranummer, så jeg følte virkelig presset. Men faren min var med på hver eneste konsert! Det var stort å oppleve. Jeg følte jeg kom hjem med min nye familie, orkesteret. Den turnéen betydde utrolig mye for meg.
Richard Strauss
Jeg spør Louisa om det er en komponist hun føler seg nær, musikalsk sett? – Hvis vi tenker på orkestermusikk, er det utvilsomt Richard Strauss. Musikken hans griper meg veldig. I tillegg skriver han så godt for cello. Første gang jeg spilte tonediktene hans var med Oslo-filharmonien, stykker som Oslo-filharmonien spiller utrolig godt. Så vil jeg også gjerne nevne Brahms´pianotrioer. Strålende musikk! Også Dvorák og hans cellokonsert. Tidligere var jeg ikke så begeistret for den, nå elsker jeg den!
Louisa fortetter: – Jeg husker også godt at jeg spilte Mjaskovskijs cellokonsert i februar 2023, da jeg på kort varsel måtte steppe inn for Truls Mørk. Det var et stykke jeg ikke hadde spilt før eller kjente. Men det var jo fantastisk musikk! Det å bli kjent med musikk jeg ikke kjenner fra før, er et vidunderlig aspekt ved jobben min.
Er det noen verk du drømmer om å spille?
– Jeg har aldri spilt Mahlers 2. symfoni, og heller ikke den 7.! Og Vaughan Williams 6. symfoni. Med mitt forrige orkester spilte jeg Brittens «War Requiem» i Sibir i Russland. Det var en sterk opplevelse, og jeg håper jeg får spille den også her, med Oslo-filharmonien.
Til slutt, Louisa, har du andre interesser enn musikk?
– Ja, først og fremst hytta vår i Skjebergkilen i Østfold. Den ligger ved havet, og stillheten der, – jeg er egentlig en stille person -, der jeg bare hører havet, fuglene…. Fantastisk! Å komme dit har vært redningen for meg mange ganger. Men jeg bruker hytta også for å øve. Da vi skulle på Proms, og jeg hadde et solonummer, tilbrakte jeg ti dager på hytta for øve inn det stykket.
– I tillegg til hytta liker jeg veldig godt å lese, og jeg er spesielt opptatt av historie. Musikkhistorie, selvsagt, men også historie generelt. Jeg liker det å ha historisk kunnskap! Så elsker jeg å fotografere. Jeg har faktisk tatt noen bilder av mine kolleger! Men det blir dessverre litt for lite tid til det i tillegg til musikken, avslutter Louisa.