Leif Ove Andsnes har nylig utgitt en enestående utgave av Liszt sin «Via Crusis», sammen med Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen. I tillegg deltar Mari Askvik, mezzosopran, Øystein Stensheim, tenor og Olle Holmgren, bass-baryton.
Innspillingen tar posisjonen som månedens innspilling i kategorien «Vocal».
Via Crucis er tradisjonelt katalogisert som et korverk. Men selv om standardutgaven krever stemmer med orgel- eller pianoakkompagnement, er det veldig lite sang. Liszt tilbød derfor alternative fremføringsalternativer og noen unnlot stemmene helt. Via Crucis beskrives derfor mer nøyaktig som et verk for piano eller orgel med valgfrie vokale innslag. Leif Ove Andsnes forstår dette fullt ut, og nekter å bagatellisere sin rolle. Ingen annen pianist (eller organist) har tatt på seg dette repertoaret med slik dybde og forståelse, skriver anmelderen (Peter J. Rabinowitz).
Rabinowitz skriver videre: «Partituret til Via Crusis er sparsomt, og det er få henvisninger til uttrykk. Spilles det for mye rett frem, og resultatet er ‘terminalt søvndyssende´. Legg til for mange, ekstra detaljer, og det høres masete ut. Andsnes finner akkurat den rette stilistiske balansen. Han finner også den rette åndelige anstendigheten. Musikken faller aldri inn i sensasjonalisme og de himmelske passasjene blir aldri kunstig søte. Tempoene, selv om de er ekstremt raske, høres aldri utålmodige ut. Enda viktigere er det at Andsnes håndterer sine vendinger ufeilbarlig. Via Crucis er radikalt polystilistisk: gregorianske melodier og lutherske koraler støter på Bartóks forutanelser, passasjer av barnlig enkelhet strander i kryptiske utfordringer til tonaliteten. Riktignok spiller Andsnes ned de brå overgangene og de skarpe kantene. Men han formidler fortsatt verkets underliggende desorientering gjennom sin suverene skyggelegging av klangene (legg merke til hvordan den voldsomme hamringen av korsfestelsen plutselig smelter sammen med utenomjordisk skjønnhet), subtil langtrekkende dynamikk, fin oppmerksomhet på harmoniske nyanser og følsom berøring».
Om sangerne skriver Rabinowitz: «Koret, og solistene i Stabat mater-passasjene, synger med bemerkelsesverdig renhet og fokus, selv i de mer ekstreme passasjene. Og lyden, spesielt på høyoppløselig versjon, er overlegen. Alt i alt en ny målestokk for Via Crucis».
Også de andre stykkenes på albumet faller i anmelderens smak: «Andsnes’ trassige versjon av ‘Miserere’, bygger seg opp til et gripende klimaks, og avslutter albumet praktfullt».
(Kilde: Gramophone.com)