Ja, dette var dommen fra en av deltakerne om musikertreffet med hornistene! Og det umiddelbart etter en uforglemmelig konsertopplevelse. Denne kvelden satt vi alle med følelsen av at vi hadde vært med på noe historisk. En opplagt Herbert Blomstedt, i en alder av 98 år, dirigerte Oslo-filharmonien for 133. gang, denne gangen med en aldeles strålende Bruckners 9. symfoni, og orkesterets adm. direktør, Knut Skansen, utpekte Blomstedt til æresdirigent av Oslo-filharmonien, til enorm jubel fra publikum – og orkester.
Hornistene hadde det travelt i denne Brucknersymfonien, og hva var da bedre enn å møte hornistene umiddelbart etter konserten? Til musikertreffet stilte åtte strålende opplagte hornister, alle de fem fast ansatte, én på midlertidig kontrakt i høst og to innleide for anledningen, under ledelse av Inger Besserudhagen (solo horn).
Venneforeningens Kjellaug Norr åpnet arrangementet og introduserte hornistene. Gruppen startet med å spille et nydelig, lite stykke av Mozart. Deretter presenterte hornistene seg selv, og fartstiden i orkesteret må sies å være variert: Inger Besserudhagen har vært i orkesteret i 35 år og en av de andre hornistene spilte i Oslo-filharmonien for alle første gang!
De fire hornistene med Wagnertubaer spilte et lite utdrag fra Bruckners 9. symfoni. Vi fikk høre at det var Richard Wagner som fikk konstruert Wagnertubaen, da han ønsket å utvide orkesterets klang. Bruckner, som var et dyp beundrer av Wagner, er en av de komponistene som videreførte bruken av Wagnertubaer. Asbjørn Ibsen Bruun karakteriserte Wagnertubaen som «et utemmelig beist» som det er vanskelig å få kontroll på.
Inger Besserudhagen fortalte at de øvrige hornistene spilte på såkalt «vanlig dobbelthorn» av typen Paxman og Alexander. James Patterson hadde tatt med seg «hornets mor – eller far», naturhornet, som er et horn uten ventiler. Det var dette hornet som ble benyttet av Mozart, Haydn, Beethoven og til og med Brahms. De enkelte tonene skapes primært ved å endre strammingen av leppene. Likevel var det enkelte toner man ikke klarte å produsere på den måten, og da viste James at med hånden i klangstykket kunne man skape de manglende tonene, selv om dette ikke var enkelt. Det var rørets lengde bestemte tonearten, og James demonstrerte hva datidens hornister måtte gjøre hvis de ville endre tonearten. Da måtte de bytte til et kortere (høyere toneart) eller lengre rør (dypere toneart), underveis i konserten!
Kjell Adel Lundstrøm hadde tatt med seg et 3-4 meter langt alpehorn. Alpehornet kan leveres i ulike lengder og ulike tonearter, og Kjell Adels var stemt i F. Det er naturlig nok ikke så mye brukt, fordi, for å sitere Kjell Adel: – Det er upraktisk og ta med seg på bussen, hvorpå Inger repliserte: – Men går greit på toget! Likevel ble alpehornet brukt av Brahms i hans 1. symfoni.
Til avslutning spilte hornistene «Nachruf» av Bruckner, arrangert for horn.
Hornistene mottok en velfortjent stor applaus fra de over 100 fremmøtte. Også hornistene satte stor pris på musikertreffet. Gjestehornisten fra Stockholm syntes dette var så stas at han vurderte om han skulle foreslå lignende arrangement for foreningen i Stockholm!
