Benediktinermunken Guido d´Arezzo i Pomposaklosteret sto overfor en presserende utfordring. Guido var kordirigent, og klosterets munker skulle innstudere en messe. Problemet var at det tok så utrolig lang tid å lære sangerne det de skulle synge! Grunnen var at det ikke fantes en standardisert måte å presentere musikk på, en måte som anga den presise tonehøyden eller rytmen. Derfor tok det fryktelig lang tid å lære munkene nye verk. De måtte simpelthen lære seg det utenat, basert på å høre det sunget eller spilt. Å undervise andre munker i kirkemusikk, slik at de ble dyktige sangere, kunne ta opptil 10 år!
Mens Guido sang en salme til døperen Johannes, la han merke til at hver sanglinje startet på en annen tone, stigende i perfekt avstand til hverandre. Og da fikk han idéen! Han brukte disse stavelsene – ut, re, mi, fa, sol, la – (se bildet over) for å lage det første praktiske systemet for å lese noter. Han utviklet et fire-linjers notesystem for å vise nøyaktig tonehøyde. Og med dette var grunnlaget for det notesystemet vi bruker i dag lagt! Dermed kunne man lære seg et verk ved å lese noter, ikke bare høre, og man måtte ikke lære det utenat. Innovasjonene hans kuttet musikklæringstiden fra et tiår til bare måneder! Han begynte å instruere sangerne sine i denne retningen. Idéene hans vakte nå interesse også utenfor Pomposaklosteret, og det ryktes at han kunne lære sangere betydelige mengder musikk mye raskere enn før – og raskere enn alle andre.
Hans tidkrevende arbeid med det nye notesystemet ble ikke bare møtt med begeistring. Abbeden i Pomposa var skeptisk. Guido på sin side argumenterte med at dette ville føre til at munkene kunne bruke mindre tid på musikk og mer tid på studier, bønner, religiøse tekster og andre gjøremål. Han møtte også betydelig sjalusi og motstand fra sine medmunker, som følte seg truet av hans «oppfinnelser». Kanskje var det slik at de som hadde en høy stjerne fordi de behersket det gamle systemet, følte sin posisjon truet. Til slutt så han seg nødt til å forlate Pomposaklosteret, og flyttet tilbake til hjembyen Arezzo.
Arezzo var uten kloster, men byen hadde en biskop. Biskop Tedald av Arezzo (biskop fra 1023 til 1036) forsto raskt verdien av Guidos oppfinnelse, og utnevnte Guido til å føre tilsyn med opplæringen av sangere i Arezzo-katedralen. Det var på denne tiden at Guido begynte arbeidet med Micrologus, eller Micrologus de disciplina artis musicae, som tittelen er i sin helhet. Verket ble både bestilt av og dedikert til Tedald, biskopen. Det var først og fremst en musikalsk håndbok for sangere, og det diskuterte et bredt spekter av emner, inkludert sang, polyfon musikk, melodier og mye mer.
Italia ble etterhvert mer og mer opptatt av Guidos metoder. Pave Johannes XIX kalte ham til Roma, etter å ha sett eller hørt om hans nyskapende notasjonsteknikker, og rundt 1028 reiste Guido til Roma. Hans presentasjon vakte stor interesse, og detaljene om hans besøk er inkludert i et brev han skrev til munkevennen Michael i Pomposaklosteret (Epistola ad Michaelem).
Mens han var i Roma, ble Guido syk, og Romas sommervarme tvang ham til å dra derfra. I Epistola ad Michaelem nevner Guido at før han dro, ble han kontaktet av sin tidligere «sjef», abbeden av Pomposa. Siden paven hadde trukket Guido til sitt bryst, skjønte abbeden kanskje at han gjort noe dumt da han mer eller mindre jaget Guido fra Pomposaklosteret. Han beklaget sin rolle i Guidos «flukt» fra Pomposa og inviterte ham til å vende tilbake til klosteret. Det er ukjent om Guido tok imot invitasjonen. Det virker mer sannsynlig at han i 1029 slo seg ned i et kloster i Avellana, et kloster i kamaldulenserordenen nær Arezzo. Det er i kamaldulenserordenens klostre vi i ettertiden har funnet mange av de eldste manuskriptene med «guidonisk» notasjon. Det siste foreliggende dokumentet angående Guido plasserer ham i Arezzo 20. mai 1033. Det eneste vi derfor vet om hans død, er at det skjedde en gang etter denne datoen.
Bruk av symboler for å uttrykke musikken var ikke noe nytt. De tidligste eksemplene på en slags nedskrevne noter ble laget av den romerske filosofen Boëthius på 500-tallet. Et liknende system er omtalt allerede rundt 150 e.Kr., laget av den greske vitenskapsmannen Ptolemaios.
I tiden før Guido d´Arezzo var neumer mye brukt. Neumer angav hovedsakelig om melodien skulle gå opp eller ned, og ikke den presise noten som skulle synges. Man kan se på neumer som hukommelseshjelp til de som kunne melodien fra før. Med Guidos oppfinnelse fikk vi et system som anga nøyaktig tonehøyde, og det var selvsagt en revolusjonerende oppfinnelse. Dagens moderne notesystem bygger på Guidos system. Og det er ikke å ta for sterkt i å hevde at musikken vi opplever i dag, ikke hadde vært mulig uten Guido d´Arezzo.