Prokofjev: Vidunderbarn, genial og musikalsk rebell!

Onsdag 12. og torsdag 13. november står Sergej Prokofjev på programmet til Oslo-filharmonien, under ledelse av Vasily Petrenko. Onsdag, under Kort & Klassisk, spilles Prokofjevs 2. pianokonsert og på torsdag i tillegg hans 2. symfoni. De som har billetter til disse konsertene har virkelig noe å glede seg til, og til de som ikke har det: Løp og kjøp! For dette, og da særlig torsdagen, blir et symfonisk fyrverkeri.

Pianokonserten har den japanske pianisten Nobuyuki Tsujii våget å gi seg i kast med. Ja, ´våget´, fordi dette er en pianokonsert kun for pianister med klokketro på sine tekniske ferdigheters ufeilbarlighet! Og Nobuyuki Tsujii er blind, og det gjør det ikke mindre imponerende! I pianokonserten vil du oppleve en ubegripelig virtuositet, dristige harmonier, kraftfulle og drivende partier, men også overraskende lyriske øyeblikk. Etter en førstesats som gradevis blir mer og mer energisk, kommer en nådeløs, djevelsk fartsfylt andresats, en «grotesk» tredjesats med et marsjende, mekanisk preg og til slutt et kontrastfylt klimaks, dvs. både lyrisk, intens og briljant.

Symfonien er virkelig en helt unik opplevelse. Finnes det noe som likner denne i hele det klassiske repertoaret? Neppe! Prokofjev skal ha vært et arrogant, selvsentrert og stolt menneske – og akkurat slik fremstår musikken! Engelsk har uttrykket «boisterous», som kanskje kan oversettes med ´skrytende, støyende´, og det er en dekkende beskrivelse av symfonien, selv om det også her er fine, lyriske partier, som f.eks. i første del av andre sats. Gjennom hele symfonien ligger det en pulserende, suggererende rytme. Du opplever en genial, sprudlende kreativitet og klanger og harmonier av en annen verden. Det er en slags vidunderlig og tøff galskap i denne musikken.

Hvem var så denne mannen som komponerte denne praktfulle musikken? Her er noen fascinerende fakta om Prokofjev.

Vidunderbarn

Sergej Prokofjev ble født i 1891 i Sontsovka i Ukraina, i en velstående og kultivert familie. Faren var agronom på et gods og moren en velutdannet, dyktig amatørpianist. Hjemme hadde Sergej en fransk guvernante og to tyske guvernanter som lærte ham språk. Moren så tidlig at gutten hadde et usedvanlig talent, og dyrket hans musikalske utvikling. Han komponerte musikk som femåring og skrev sin første opera, Giganten, bare ni år gammel. Som 10-åring reiste han til St. Petersburg med sin mor for å møte musikklærere, og i 1904, 13 år gammel, begynte han å studere ved Musikkonservatoriet i St. Petersburg.

Musikalsk rebell

Sergej var betydelig yngre enn de fleste studentene på konservatoriet. Det hindret ham ikke i opptre med stor arroganse, til irritasjon for hans medelever. Det gjorde ikke saken bedre at han førte statistikk over klassekameratenes musikalske feil – og fortalte dem om resultatene. Han ga ofte uttrykk for misnøye med undervisningen, som han betraktet som kjedelig. Det er kanskje grunnen til at Prokofjev selv anså seg som stort sett selvlært, til tross for sin formelle utdannelse. Hans egen musikk brøt med de etablerte tradisjonene på konservatoriet, og hans dissonante og perkussive stil, vakte – som regel negativ – oppsikt blant lærere, medstudenter og publikum.

Eksentrisk og vanskelig

Prokofjev var nok på mange måter en spesiell fyr. Han kunne være vanskelig å komme overens med og ble beskrevet som et «elendig menneske». Han var tilbøyelig til å få raserianfall, og han var ikke kjent for sin tålmodighet med dem han anså som uintelligente. Prokofjev var strengt punktlig og planla tiden sin nøyaktig. Hvis noen kom for sent til et møte med ham, fortalte han dem nøyaktig hvor mange minutter og sekunder de var forsinket. Han ble ofte beskrevet som selvsentrert, med begrenset interesse for andres problemer. Men det var nettopp denne staheten og selvgodheten som gjorde at han overså omgivelsenes ofte sterkt kritiske holdning til musikken hans, og at han trodde fullt og fast på egen genialitet.

Dyktig sjakkspiller

Prokofjev lærte sjakk av faren sin, og kjente sjakkspillere vanket i barndomshjemmet.  Prokofjev mistet aldri interessen for sjakk, og han ble en lidenskapelig og dyktig sjakkspiller. Hans interesse for sjakk påvirket også musikken hans, og en av hans balletter har en finale med sjakk som et sentralt tema. Han var venn med verdensmesterne José Raúl Capablanca og Mikhail Botvinnik. Han beseiret til og med Capablanca i en oppvisningskamp i 1914. Men han spilte også mot Vladimir Lenin og fiolinisten David Oistrach.

Et unikt forhold til Sovjetkommunistene

Prokofjev flyttet fra Russland etter revolusjonen i 1917, og i de etterfølgende årene bodde han i USA, Tyskland og Paris. Han flyktet fra ettervirkningene av revolusjonen og den ustabile situasjonen i landet. Men det betydde ikke at han vendte kommunismen ryggen. Han elsket sitt Russland og vendte tilbake i 1927, 1929 og 1932, før han igjen bosatte seg i Russland i 1936. At han fikk komme inn i Sovjetunionen og reise ut igjen som han ville, var helt unikt. Prokofjev var blitt en internasjonalt størrelse og myndighetene så nok propagandaeffekten i å gi ham denne friheten.

Men var han kommunist?

Det er vel heller tvilsomt. Musikken hans fant ingen nåde hos Sovjetmyndighetene og ble fordømt. Til og med da han prøvde å skrive musikk han var sikker på var i overensstemmelse med kommunistenes retningslinjer, fikk han høre at musikken hans «manglet aktualitet og folkelig relevans». Noen hevder at han var komplett uinteressert i politikk, andre at han var så oppslukt i eget arbeid at han ikke registrerte det som skjedde rundt ham. Det er likevel en utbredt oppfatning blant historikerne at han hadde et pragmatisk forhold til Sovjetmyndighetene. Han var verken glødende tilhenger eller aktiv motstander, men sa og gjorde det som skulle til for å få gode arbeidsforhold.

Komplekst familieliv