Den nye solobratsjisten til Oslo-filharmonien er ingen hvem som helst. Han er i den lille, eksklusive gruppe av unge, talentfulle norske musikere som har gjort internasjonal karriere. Mange husker kanskje at han som 18-åring vant Den Europeiske Kringkastingsunioens (EBU) konkurranse for unge musikere, da han spilte fra Bela Bartoks bratsjkonsert foran 40.000 tilhørere, og millioner av tv-seere, i Wien. Siden den gang har Eivind spilt i en rekke konserthus, som solist med flere orkestre, og på festivaler verden rundt. Han har også hentet hjem en rekke priser.
Eivind spilte bratsj i Oslo-filharmonien for første gang som 16-åring og debuterte som solist med orkesteret i april 2016, som solist i William Waltons bratsjkonsert. I august i år tiltrer han i fast stilling som alternerende solobratsjist, men han har allerede i mange måneder hatt et vikariat i orkesteret.
Når jeg møter Eivind i kantina i Konserthuset, etter en dag med prøver på Verdis Requiem, er det hans solistkarriere jeg har i tankene. Derfor er det naturlig å spørre ham om hvorfor han nå velger en tilværelse som orkestermusiker på fulltid. Og allerede her aner vi konturene av en meget reflektert og systematisk musiker, som treffer bevisste og gjennomtenkte valg.
– Det er flere grunner til dette valget, men jeg nevner gjerne fire av de. For det første: Jeg har blitt mer og mer glad i orkestermusikken. Som orkestermusiker blir jeg mye nærmere kjent med store komponister som Mahler, Bruckner og Richard Strauss. Man må være i orkester for å spille musikken til disse komponistene, siden de skrev lite kammermusikk og lite spesielt for bratsj.
For det andre: Med en fast stilling kan jeg få faste kolleger, som jeg får spille sammen med hver uke, og det synes jeg er veldig givende, spesielt i OF der kompetansen blant musikerne er så høy.
Min tredje grunn er at det selvsagt er deilig å være på ett sted, og slippe å reise så mye. Å reise tar mye energi og tid, og akkurat nå i livet ønsker jeg mer stabilitet, en base.
Og din grunn nr. 4?
– Det er utrolig inspirerende med ulike dirigenter og solister, som jeg får kommunisere nært og spille med. Og Oslo-filharmonien er jo i en posisjon som gjør at vi får dirigenter og solister på øverste hylle!
Hva står som det største du har opplevd i den karriere som bratsjsolist?
– Det er mange ting jeg kunne trekke fram, men å fremføre Bartoks bratsjkonsert foran 40.000 mennesker på rådhusplassen i Wien topper nok listen. Ellers var det å fremføre Benjamin Brittens Lachrymae med Leif Ove Andsnes i en fullsatt Grieghall i Bergen uforglemmelig. Andre store opplevelser var å spille Mendelssohns oktett med Janine Jansen på festivalen hennes i Nederland. Ellers har jeg flere ganger spilt både solo recital og kammermusikk i Londons Wigmore Hall, og hver gang er det en opplevelse man ikke glemmer.
Det finnes en del myter om bratsjen og bratsjister, som f. eks. at de skulle være dårlige fiolinister. Hvilket er selvsagt helt feil. Jeg ber Eivind kommentere dette.
– Om man går langt tilbake i tid, la oss si 200 år, så var det nok vanlig at fiolinister spilte både fiolin og bratsj. I dag spiller de fleste klassiske musikere et veldig bredt, variert og krevende repertoar som spenner over flere hundre år. Dette tror jeg gjør at man burde ha bratsj som heltidsinstrument om man ønsker å få spilt alt, spesielt på et høyt nivå. Å spille bratsj er også ganske annerledes enn å spille fiolin. Både bueføringen og venstrehåndsbruken har en annen tilnærming, selv om man ikke ser det på avstand.
På spørsmål om hva han liker ved bratsjen, trekker Eivind fram den gode klangen og den rollen bratsjen spiller i orkesterets midtregister. Andre har sammenliknet bratsjens rollen i orkesteret med midtbanespillere på fotballbanen. Et orkester uten bratsj kan sammenliknes et fotballag kun bestående av forsvarsspillere og spisser, ingen midtbanespillere. Det blir ikke gøy for noen!
Hvordan har det seg at du spiller bratsj?
– Jeg begynte nok med musikk på grunn av mine foreldre, og spesielt min mor som har musikerbakgrunn. Jeg begynte med fiolin da jeg var i 5-årsalderen, og interessen for den klassiske musikken vokste med alderen. Jeg ble grepet av musikken fra de klassiske komponistene og begynte å forstå den mer og mer. Da jeg var 14 år, begynte jeg å spille bratsj, og med tiden ble jeg mer og mer glad i instrumentet. Jeg ble så grepet av klangen i bratsjen og rollen man har i ensemblet som bratsjist, at jeg ønsket å satse på det som mitt hovedinstrument.
Har du noen forbilder som musiker?
– Ja, flere! Men jeg trekker gjerne frem Arve Tellefsen. Han er en fantastisk fiolinist og en stor musikkpersonlighet. Han har en klang som er helt unik, og man hører med en gang om det er han som spiller. Det er utrolig inspirerende for meg som ung musiker.
Når vi kommer inn på hvilke komponister og verk Eivind liker å spille, er han opptatt av å skille mellom det han spiller som orkestermusiker og det han spiller som kammermusiker. Som kammermusiker står Mozart hans hjerte nær, spesielt Mozarts divertimenti og sinfonia concertante. Som orkestermusiker løfter Eivind fram Beethoven.
– Innen orkesterlitteraturen har nok Beethoven vært den komponisten som har truffet meg mest. Alle symfoniene til Beethoven er helt unike og presenterer menneskeheten. Min nyeste opplevelse var Beethoven «Eroica» med Manfred Honeck og Oslo-filharmonien. Jeg tror aldri jeg har vært del av en mer uttrykksfull Beethoven-framførelse.
Samtalen beveger seg videre, mot bratsjens rolle i orkesteret. Mitt personlige inntrykk er at Oslo-filharmonien har en meget solid bratsjgruppe, og det blir veldig tydelig når jeg opplever andre symfoniorkestre. Jeg ber Eivind om hans syn på dette.
– Oslo-filharmoniens bratsjgruppe er en veldig dedikert gruppe musikere. Jeg merker at klangen fra gruppen er veldig uttrykksfull uansett hvilket repertoar som står på notestativet, og hver eneste av dem gir 100% på konsertene. Det synes jeg er veldig inspirerende å få være en del av.
Hvilke forventninger har du til jobben i Oslo-filharmonien? Hva ser du fram til?
– Jeg ser frem til mange store konsertopplevelser. Så gleder jeg meg til å bli bedre kjent med alle musikerne i orkesteret. Jeg vet også at jeg blir inspirert av å jobbe med dem. De er en gruppe med topp musikere, så det ser jeg veldig frem til.
Er det noe du tror kan bli utfordrende?
– En utfordring som jeg allerede har begynt å oppleve, er den store mengden repertoar jeg skal lære meg, og til og med på ganske kort tid. Som kammermusiker og solist har jeg pleid å ha god tid på å lære meg nytt repertoar, så nå kommer jeg til å prøve meg på nye øvingsrutiner. I en stilling som alternerende solo, er det også høye forventninger til meg som gruppeleder, så det kan også bli utfordrende over tid, med alt repertoaret som skal øves inn.
Kommer du til å fortsette med andre musikkengasjementer ved siden av jobben i Oslo-filharmonien?
Ja, så mye jeg rekker, så klart. Jeg kommer til å fortsette å jobbe som en av de kunstneriske lederne for Norsjø kammermusikkfest. Jeg er også medlem i Det Norske kammerorkester, og skal prøve å fortsette med det. Det blir også diverse festivaler i inn og utland. Det blir også noen solistoppdrag, blant annet med Arktisk filharmoni.
—-
Vi ønsker deg velkommen til Oslo-filharmonien, og er sikkert på at orkesteret beveger seg enda et lite hakk oppover med deg på laget!
Foto: Nicolaj Lund, Steinar Dahl, BBC, Det Norske Kammerorkester