Nylig utkom boka «Forstå og oppleve klassisk musikk» av tidligere operasanger og musikkprofessor Nils Harald Sødal. Boka retter seg mot alle som begeistres av, er interessert i eller nysgjerrige på klassisk musikk. Sødals mål med boka er å frariste den klassiske musikken sine hemmeligheter. Hvordan kan det ha seg at flere hundre år gammel musikk lever i beste velgående og begeistrer folk den dag i dag? Bokas oppgave favner likevel videre enn å avsløre «greia» med klassisk musikk: Ved å lese denne boka, håper Sødal at du, som allerede er en ivrig konsertgjenger, får større glede av den klassiske musikken.
Og la det være sagt med én gang: Boka er godt skrevet, lett å lese og helt fri for musikkfaglig terminologi, og dermed skrevet på en måte som gjør stoffet tilgjengelig for oss uten en musikkfaglig bakgrunn. Boka inneholder også en rekke lytteeksempler som illustrerer Sødals poenger.
På grunn av sin kompleksitet, stiller klassisk musikk litt høyere krav til aktiv lytting en f. eks. popmusikk. For det første: det faktum at et klassisk musikkstykke som regel varer lenger enn en poplåt og på den måten krever konsentrasjon over lengre tid. Mens en poplåt (litt enkelt sagt) vanligvis er begrenset til å formidle én følelse, ett tempo, ett tema eller melodi, én toneart og å unngå disharmonier, er klassisk musikk betydelig mer kompleks. Et klassisk musikkstykke vil oftest utløse et bredt spekter av følelser, inneholde flere temposkifter, flere temaer som snus på og varieres, skiftende tonearter, utfordrende akkorder og regelrett disharmonier. For symfonisk musikk får vi i tillegg et betydelig større antall instrumenter og dermed klanger enn i popmusikken.
Sødal poeng er at med litt kunnskap om denne kompleksiteten, om hvordan den klassiske musikken er bygd opp, øker vi vårt eget utbytte av musikken. Klassisk musikk kan selvsagt nytes spontant og intuitivt, uten noen forkunnskap. Men økt forståelse «skjerper sansene og gir en dypere opplevelse», som Sødal skriver. På de fleste områder her i livet er det mye glede å hente på å gå litt i dybden. Det gjelder fotball, kunst, reiseliv – og klassisk musikk. Den store oppslutningen om Oslo-filharmoniens Bak Notene, vitner om at den klassiske musikkens publikum allerede anerkjenner dette.
Etter undertegnedes oppfatning er det særlig fire kapitler i boka som på sin måte kan øke den musikalske opplevelsen: kapitlet «Et musikkhistorisk sveip» og kapitlet om «Epoker og fremførelsespraksis», kapitlet som omhandler «Den klassiske musikkens form og tekstur» og kapitlet om «Utøveren».
I kapitlet «Et musikkhistorisk sveip» og kapitlet om «Epoker og fremførelsespraksis» gir Sødal en oversikt over hva som kjennetegner det musikalske uttrykket – og hvorfor – i de ulike epokene, fra middelalderens musikk til samtidsmusikken. Selv om mye av stoffet i disse kapitlene er velkjent for erfarne lyttere til klassisk musikk, inneholder alle avsnittene noe som kan gi små aha-opplevelser for de fleste.
I «Epoker og fremførelsespraksis» finnes man også gode og nyttige beskrivelser av den klassiske musikkens grunnbegreper og det Sødal kaller «Sjekkliste for fremførelsespraksis». Sødal skriver at dette kapitlet først og fremst retter seg mot utøvende musikerne, men jeg for min del synes det er mye nyttig her for oss som lyttere og publikummere.
Kapitlet «Den klassiske musikkens form og tekstur» er det mest «faglig» orienterte kapitlet, men kanskje også det mest interessante for en ikke-musikkfaglig lytter. Vi blir presentert for hvordan komponistene anvender harmoni og dissonans, ulike tonearter, «form» og mye mer for å skape det tilstrebede musikalske uttrykket. Akkurat avsnittet om «form» er likevel det svakeste i dette kapitlet, da Sødal ikke fullt ut evner å konkretisere hva form innebærer, med ett unntak: Hans beskrivelse av hva som kjennetegner den mye omtalte – og historisk betydningsfulle – «sonateformen», er god og avklarende.
Jeg hadde også glede av kapitlet «Utøveren – hva kjennetegner en stor kunstner». Kapitlet handler om hvilke krav som stilles til en virkelig god musiker, men også om prestasjonsangst og nervøsitet – og hvordan utøvere takler det. Sødal skriver blant annet om betydningen av å øve hver dag, og siterer fiolinisten Heifetz, som sa: «Når jeg hopper over én dag, merker jeg en forskjell i spillet mitt. Etter to dager merker kritikerne det, og etter tre dager publikum».
Sødal skriver godt og interessant om «tilstedeværelse» eller oppmerksomhet, først og fremst sett fra utøverens ståsted. Men dette er også et viktig poeng for at lytteren skal få maksimalt utbytte av en konsert. Han skriver at det er tankene som tar oss ut av øyeblikket. Hvor mange har ikke opplevd, under en konsert, at tankene begynner å fly, og vi faller litt ut av det som foregår på scenen? Det er tankene som bringer oss på avveie, og det er vanskelig å stå imot vår egen tankestrøm. Sødal skriver at det beste redskapet for å kontrollere eller stoppe tenkningen er oppmerksomheten. Tenkning og oppmerksomhet utelukker hverandre. Som publikummer kan det f. eks. hjelpe å følge med på hvilke instrumenter som spiller i øyeblikket, studere dirigentens instrukser til orkesteret og bruke kunnskapen fra kapitlet om form og tekstur for å gjenkjenne komponistens virkemidler. Og med økt oppmerksomhet kommer tilstedeværelse, og med tilstedeværelse kommer større opplevelse og glede.
Nils Harald Sødals bok er en velskrevet og opplysende bok for de som er interessert i klassisk musikk. Og jeg tror faktisk jeg vil ha litt større glede av konsertene etter å ha lest boka!