I forbindelse med Venneforeningens ambassadekonsert 29. oktober har vi snakket med Sveriges ambassadør i Norge, Mikael Eriksson.
Med først litt om Mikael Eriksson. Han tiltrådte som ambassadør i Norge i april 2024. Før det arbeidet han ved Statsministerens kontor med EU-spørsmål. Han har tidligere vært ambassadør i Tallinn, Stockholm-basert utsending til Aserbajdsjan, han har tjenestegjort ved ambassaden i Ottawa, vært ansatt ved Sveriges faste representasjon i EU og ved OECD-delegasjonen i Paris. Han har også vært ministerråd i Utenriksdepartementet og har jobbet som koordinator for internasjonale energispørsmål.
Og nå altså ambassadør i Norge. Etter halvannet år i Oslo, hva er det beste ved å være svensk ambassadør i Norge?
– Det beste er å være en nordisk ambassadør i et nordisk land, fordi vi har så mange og brede kontaktflater mellom våre land. Fordi vi også har et språklig felleskap og på mange måter felles kultur, kan jeg som ambassadør følge med på en helt annen måte på hva som skjer internt i landet. Spesielt sammenliknet med fjerntliggende land med andre referanserammer, der det er få andre kontaktflater mellom landene enn de ambassaden har til myndighetene.
Og det mest krevende?
– Jo, det er faktisk speilbildet av de brede kontaktflatene! Vi har så brede kontaktflater at vi ikke rekker med alt! Det er ikke alltid like lett å identifisere hvor ambassaden kan representere en merverdi når det er så mange andre relasjoner mellom landene.
Når Oslo-filharmoniens venner og den svenske ambassaden samarbeider om ambassadekonserter, utvider ambassaden kontaktflatene til det norske samfunnslivet ytterligere – og gjør arbeidet for for ambassadøren enda mer krevende! La oss ile til å understreke at vi i venneforeningen på ingen måte har fått følelsen av at vi er et problem. Snarere tvert imot: samarbeidet med ambassaden har vært bare hyggelig og positivt! Men likevel, hva var det som gjorde at ambassadøren syntes det var en god idé å arrangere mottakelse og konsert sammen med Oslo-filharmoniens venner?
– Jo, det er jo en veldig hyggelig ting å gjøre for å etablere nye kontakter! Det er også for ambassaden en attraktiv måte å opprettholde vårt eget kontaktnett. Men vi må jo gjøre et valg, og denne gangen har vi invitert våre nordiske kolleger, personer fra Voksenåsen (Voksenåsen er Norges nasjonalgave til Sverige som takk for hjelpen under andre verdenskrig, red. anm) og kulturpersonligheter. På den måten kan vi snakke skandinavisk, og det er jo en stor fordel.
Hva er ditt forhold til klassisk musikk?
– Jeg har lyttet til klassisk musikk siden tenårene. Jeg kom ikke fra noen spesielt musikalsk familie, og det ble ikke spilt klassisk musikk, mest trekkspill på radioen. Jeg spilte likevel litt fiolin som barn, i et skoleorkester, fram til jeg begynte på gymnaset, uten at jeg ble noen fremstående musiker.
Jeg spør Mikael om han har noen klassiske favoritter. – Jeg lytter egentlig på alt, men jeg vender stadig tilbake til barokken og renessansen. Som Vivaldi, Bach, Händel, Palestrina og andre. Men det er ett verk jeg etter veldig høyt, nemlig Ravel Pavane pour une infante défunte. Ja, også Eric Saties Gymnopedier.
Og kunst og kultur ellers?
– Ja, absolutt! Både personlig og profesjonelt! Personlig er det nok musikken som taler mest til meg. Men jeg er medlem på Munch, og jeg går på Nasjonalmuseet, Vigeland og på gallerier. Både kunst og litteratur er viktig er meg. Jeg går også på konsert med Oslo-filharmonien, som holder et ekstremt høyt nivå. Jeg tar del i Oslos kulturtilbud så mye kan. Men i denne jobben er det mye kveldsarbeid og jeg har ikke så mye tid.
Sverige er jo godt kjent for nordmenn som feriedestinasjon, men hvor godt kjenner vi nordmenn til Sverige som kulturnasjon? Jeg spør ambassadøren: – Jeg inntrykk av, helt ærlig, at nordmenn kjenner til svensk kultur bedre enn omvendt. Kanskje spesielt når det gjelder populærkulturen. Det kan blant ha sammenheng med at store deler av Norge tidlig hadde tilgang til svensk TV. Jeg tror vi stor jobb å gjøre ved å føre norsk kultur fram i Sverige.
Norge og Sverige har jo et nært samarbeid innen handel, politikk, økonomi, forsvar og en rekke andre områder. Kunne vi også samarbeidet tettere på kulturfeltet? Mikael svarer at det finnes allerede et nært kultursamarbeid. Han er imidlertid mer opptatt av at samarbeidet kommer nedenfra, basert på institusjonenes egne interesser for å samarbeide, i stedet for planer og initiativ ovenfra.
Ambassadøren legger til, entusiastisk: – Men vi arbeider mye med ungdom! Adolf Fredriks Musikkskole (les mer om den her) kommer til Norge i forbindelse med Lucia. Og sommerkursene på Voksenåsen Musikkakademi spiller en viktig rolle for unge musikere. Der kan talentfulle ungdommer delta på mesterklasser med lærere i verdensklasse, og de får muligheten til å bygge et enormt nettverk innen musikk.
Er det sider ved svensk kultur vi burde bli bedre kjent med?
Mikael nøler før han svarer: – Det er vanskelig å vite hva jeg skal trekke fram. Vi har jo ingen Grieg eller Ibsen…. Joda, vi har Strindberg – og Berwald. Og Lars Erik Larsson, som noen mener er «for lett», men som lager vakkert, lyrisk musikk. Men, vi har ingen av Griegs og Ibsens format.
Vi tror nok ambassadøren er i overkant beskjeden. Vi synes det er på sin plass å løfte fram Wilhelm Peterson-Berger, Hugo Alfvén og ikke minst Wilhelm Stenhammer, som Oslo-filharmonien har hatt på programmet under Herbert Blomstedt. På ambassadekonserten tirsdag 29. oktober spiller musikerne musikk av blant annet de svenske komponistene Lillebror Søderlund og Nils Lindberg. La oss se på det som vårt lille bidrag til å skape bedre kjennskap til svensk musikk.