Umiddelbart etter konserten torsdag 26. februar inviterer Oslo-filharmoniens Venner til et musikertreff med slagverkerne. I den anledning har vi, som vanlig, hatt en prat med en av musikerne. Denne gangen falt valget på Heming Valebjørg.
Jeg møter Heming i kantina på Konserthuset etter prøven på Bruckners 8. symfoni. Det er et yrende liv i kantina i pausen, så vi småprater litt om Hemings bakgrunn.
Rett fra NMH til OFO
Heming er født i 1983, i Tinn Austbygd i Telemark. Han forteller at faren var hans første lærer, og at han «dingla» etter ham i korpset. Faren er baker av yrke, men også fortsatt slagverklærer i kulturskolen. Heming forteller videre at han også har to brødre som har spilt slagverk, og tenker på den stakkars mora som måtte leve i et hus med fire slagverkere som øvde hjemme: – Jeg skjønner ikke at mamma holdt ut!». Senere ble det musikklinja på Skien videregående, deretter verneplikt i Marinemusikken i Horten, før Norges Musikkhøgskole. I 3. klasse vant han prøvespill for et årsvikariat i Oslo-filharmonien, et vikariat som etter hvert ble utvidet. Og til slutt vant han prøvespill til fast stilling som slagverker i januar 2009.
Her passer det å anbefale podkasten på trommer.no med Heming. Der forteller han mer om oppveksten og livet som slagverker. Du finner podcasten ved å klikke HER.
Etter hvert blir det stille i kantina, når de fleste musikerne trekker inn til prøvens siste del, der Irgens-Jensen står på programmet, et stykke som Heming ikke deltar på denne gangen. Jeg går rett på sak og spør ham om hva som er det mest utfordrende ved å være slagverker i et symfoniorkester.
Et utrolig antall instrumenter
Svaret kommer umiddelbart og uten betenkningstid: – Det må være det store antallet instrumenter vi må beherske! Og det er både det mest givende og det mest frustrerende ved denne jobben. På grunn av det store antall instrumenter, har vi ekstremt varierte arbeidsoppgaver. Men det forventes også at vi skal traktere hvert eneste av disse instrumentene på samme nivå som de kollegene som bare har ett instrument.
Jeg spør hvor mange instrumenter de har. Heming ler og nøler. Er det 20, eller 30, spør jeg. – Mye mer enn det, og det blir flere og flere hele tiden. Vi har jo de melodiske instrumentene, som rørklokker, vibrafon, marimba og xylofon, men også utrolig mange ustemte eller umelodiske instrumenter, er svaret fra Heming. Da slår vi oss til ro med det. Poenget er uansett klart: Det er ingen tvil om at slagverkerne i et symfoniorkester står i en helt spesiell situasjon med det enorme antallet instrumenter de skal eksellere i.
Men spiller alle i slagverkgruppen alle instrumentene eller har de en arbeidsdeling?
– I utgangspunkt spiller alle alle instrumentene, men unntak av paukistene, da. Chris, som er solo-paukist, spiller bare pauke, mens Mathias, som er alternerende solo-paukist, har i tillegg plikt til slagverk. Men det er klart, vi er ulike typer mennesker og noen ganger utnytter vi det i fordelingen av instrumenter. Men som hovedregel forsøker vi å spre bruken av instrumentene, for at alle skal beherske dem. Sånn må det være i en moderne slagverkgruppe. Når det gjelder eldre musikk, behersker alle oss like godt de relativt få instrumentene som er i bruk. Når det gjelder moderne musikk, er det mye mer komplisert, fordi der er det en helt annen bruk av ulike slagverksinstrumenter. Og vi må sørge for at alle i utgangspunktet kan beherske alle disse.
Heming sier at det likevel hender at de også må hente inn spisskompetanse. F.eks. hvis de trenger håndperkusjon/latinperkusjon eller trommesett, et instrument Heming for øvrig selv behersker. – Det er helt spesielt å spille trommesett i et symfoniorkester, sier han med et bredt smil. – Da er det du som setter tempo og stil, og dirigenten kommer litt i annen rekke!
Hvordan er utdanningen av slagverkere? Får dere opplæring i hele bredden av instrumenter på f.eks. Norges Musikkhøgskole?
– Både ja og nei. Det er klart at mye av det vi lærer under utdanningen kan omsettes til alle typer slagverksinstrumenter. Men jeg vil nok si at for min del så forberedte utdanningen meg bare delvis på den enorme variasjonen av instrumenter jeg nå må forholde meg til. Nå som jeg har overtatt stillingen etter min tidligere lærer ved NMH, er jeg kanskje enda mer opptatt av å bevisstgjøre studentene bedre på det de må kunne.
Vi er heldige
Er det noen av instrumentene du synes det er morsommere å håndtere enn andre?
– Det varierer veldig! Det kommer an på repertoaret, dvs. hva vi spiller, og bare en ting som – livet der og da. Noen ganger er det morsomt å legge enormt mye arbeid ned i å beherske et instrument fullkomment. Andre ganger er det tilfredsstillende å bare gå på scenen å vite at man kan stole på at man virkelig kan gjøre det som skal til. Men jeg tenker ofte på at vi slagverkere på mange måter er heldige. Fordi vi arbeider med ulike instrumenter, og fordi vi står og vi beveger oss, er vi nok ikke utsatt for belastningsskader på samme måte som musikerne som må sitte over lang tid i én og samme posisjon med de samme bevegelsene. Men skader forekommer hos oss, også. Også vi vil i perioder utføre repetetive ting. Etter nyttårskonsertene, ble jeg for min del ganske så sliten i armene, sier Heming med et smil. Det var voldsomt mange cymbalslag på det programmet.
«Slik vi jeg ikke gjøre det!»
Hvordan innøver du et nytt verk?
– Det kommer helt an på musikken. Dersom det er ny musikk som ikke er spilt inn før, ser jeg først på min egen stemme, det jeg skal spille. Jeg lærer meg den, og går gjennom hvordan den best spilles. Så går jeg til partituret, for å få et bedre bilde på den sammenhengen jeg og mine instrumenter skal inngå i. Og her kommer erfaringen inn. Jo lenger erfaring, desto lettere er det å se og 
forstå den sammenhengen man skal stå i. Og gjøre en bedre jobb. Dersom det er et verk der det finnes innspillinger, lytter jeg til disse for å selv kunne gjøre kvalifiserte valg. Vil jeg gjøre det sånn eller vil jeg gjøre det annerledes? Det er ganske interessant, fordi det jo finnes så utrolig mange innspillinger og opptak tilgjengelig i dag. Det er ikke sjelden jeg ender opp med å tenke at «Slik ønsker jeg i hvert fall ikke å gjøre det», etter å ha hørt en innspilling eller et opptak!
Heming fortsetter: – Når det gjelder mange moderne verk, må vi i praksis bygge instrumentet selv – f.eks. ved trommeoppsett. Komponisten kan ha skrevet for spesielle lyder eller klangobjekter som ikke nødvendigvis tar hensyn til noe standardoppsettet i et symfoniorkester. Da omfatter innstuderingen av verket også å bygge instrumentet og bli fortrolig med det.
Har du spesielle rutiner før en konsert?
– Nei, det har jeg helt bevisst ikke. Jeg vil ikke gjøre meg avhengig av å skulle utføre spesielle ting før en konsert. Mine rutiner avhenger av oppgaven jeg står foran: noen ganger kommer jeg tidlig, varmer opp lenge og spiller gjennom oppgavene mine. Andre ganger er det deilig å komme rett før, hive på meg snippkjolen og gå på scenen.
Vi snakker ofte om at en solist, en pianist eller en fiolinist, har et spesielt uttrykk, sin egen spesielle spillestil. Jeg lurer på om også slagverkere har det.
Eget uttrykk
Svaret til Heming kommer med stor overbevisning: – Absolutt! Dersom du hadde hørt samme stemme i et stykke spilt tre ganger etter hverandre, med tre forskjellige slagverkere, ville du hørt forskjeller! Vi har ulike fysiske forutsetninger, og, ja, ulike liv bak oss. De instruksene som komponisten gir oss har et relativt sett lavt detaljnivå. De er stort sett begrenset til hvilket instrument, når vi skal inn og styrkegrad. Det overlater ganske mye til oss slagverkere. Likevel, vi jobber med å være som kameleonen, med å tilpasse oss resten av orkesteret. Det er jo litt forskjellig fra andre musikere, som er mer i en ren ensemblefunksjon.
Når jeg spør Heming om hva som er morsomst å spille, blir nettopp muligheten til individualitet løftet fram: – Altså, det er nesten alltid fine ting med Sjostakovitsj og Mahler. De gir slagverkerne en annerledes funksjon enn mange andre komponister, og vi får virkelig anledning til å fargelegge musikken på vår måte. Av nyere ting liker jeg Henri Dutilleux, Kaija Saariaho, Ørjan Matre, Øyvind Torvund og Rolf Wallin. Og jeg gleder meg til å spille musikken til Kristine Tjøgersen, som blir vår fokuskomponist.
Hva er det største du har opplevd som slagverker i Oslo-filharmonien?
– Å, det er et godt spørsmål, altså. Det er jo forskjell på hva jeg opplever subjektivt og hva vi opplever kollektivt. Jeg kan bli virkelig så barnslig begeistret for det jeg opplever kollektivt, sammen med hele orkesteret. Men slike opplevelser deler jeg vel heller sjelden, jeg holder det mest for meg selv. Som en god flaske vin du ikke vil dele med andre, sier Heming med en god latter.
Høyt nivå
Han fortsetter: – Men jeg synes vi hadde store og gode, kollektive opplevelser på turnéen vi nettopp var på. Jeg har aldri opplevd at orkesteret har prestert så jevnt på så høyt nivå over så lang tid. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det skjedde. Det bare ble sånn. Det var en fantastisk «joint venture»!
Heming har sittet i Oslo-filharmoniens styre. Han har vært medlem i orkesterkomitéen og er medlem i faglig råd. Hvorfor engasjerer han seg på denne måten?
Heming svarer med en latter: – Jeg klarer vel ikke la være! Nei, det er fordi jeg har et stort eierskap til alt jeg holder på med. Jeg ser at det er en sammenheng mellom utøverne og de andre rollene i organisasjonen. Og min primære motivasjon er å bidra til å kunne skape utøvelse på høyeste nivå, og legge premissene til rette for at dette skal være mulig. Jeg mener at alle har ansvar for å ta sin tørn i så henseende.
Heming er åpenbart en positiv og entusiastisk person, som lett lar seg engasjere. Det er jeg sikker på at vi får bekreftet på slagverkertreffet torsdag 26. februar!