Konsertutgaven av Den Flyvende Hollender, innspilt live i Operaen, er månedens innspilling i mai-utgaven av Gramophone og får glitrende omtale hos Prestomusic.com. Katherine Cooper i Prestomusic innleder anmeldelsen slik: «En forrykende ny Flyvende Hollender seiler i havn i dag, med Edward Gardner ved roret og mannskapet på Den Norske Opera som begeistret støtte».
Både Lise Davidsen, Edward Gardner, som er Den Norske Opera og Balletts musikksjef og faste dirigent, og operaens orkester og kor får rosende omtale. La oss begynne med hva anmelderen skriver om dirigenten. Hun skriver at Gardner har en lang historie med dette stykket, og at ouverturen i hans hender blir noe som ligner på et tonedikt, der hver eneste skifte i stemning og farge blir vakkert avgrenset og fremstilt (…). Hun imponeres spesielt over strykerne i Operaorkesteret, og skriver at det er fantastisk å høre så mye av strykedetaljene, detaljer som ofte kan drukne i lydbildet, fordi både Gardner og lydingeniørene sørger for at messingblåserne ikke utsletter det som skjer andre steder i orkesteret.
Også koret imponerer: «Korsangerne er noe av det herlige ved denne innspillingen, og selv deres korte bidrag i åpningsscenen får håret til å reise seg: det høres virkelig ut som en gjeng som vet hvordan man heiser seil og hive ankere, og taket løfter seg når mannskapet slipper seg løs i tredje akt».
Men, det er ingen tvil om at det er Lise Davidsen som er innspillingens store attraksjon. Katherine Cooper skriver: «Men i hjertet av det hele er Davidsen, som leverer en forestilling så imponerende at innspillingen like gjerne kan omdøpes til «Senta» (Lise Davidsens rollefigur, red.anm.). Hennes første drømmende innlegg (…) flyter med en slik delikatesse at jeg knapt kjente henne igjen, men så snart hun sint hysjer på sine ledsageres prat, er det tydelig at dette ikke er noen skjør romantiker, men en selvsikker ung kvinne med en kjerne av stål og med motet til sin uortodokse overbevisning (…). Hun er en overbevisende historieforteller, og finner all slags lys og skygge i åpningsballaden (og får plass til å utfolde seg av Gardner). Hun er aldri redd for å slippe gassen når det trengs, men i full gråt tok den rene kraften og fokuset i stemmen bokstavelig talt pusten fra meg».
Den norske tenoren Eirik Grøtvedt får også veldig god omtale i sin rolle som «Styrmannen».
Til slutt en morsom, liten kuriositet: Katherine Cooper skriver i innledningen til anmeldelsen at opptaket er fra april i fjor, fra konsertforestillinger i Operaen i Oslo, og som hun skriver, «bare femten kilometer fra havnen i Sandvika der handlingen i operaen finner sted». Har Wagners lagt handlingen i operaen til Sandvika i Bærum!? I operaens handling blir sjøreisen til Wagner og hans kone hindret av stormer og høy sjø, og på et tidspunkt søkte faktisk skipet tilflukt i en norsk fjord. Men stedet der Wagners rollefigurer fant tilflukt var ikke Sandvika like utenfor Oslo, slik Katherine Cooper hevder, men Sandviken på Borøya, utenfor Tvedestrand! Så anmelderen har forvekslet Sandvika i Bærum ved Sangviken utenfor Tvedestrand.