I neste uke spiller Oslo-filharmonien og Martin Fröst Mozarts berømte Klarinettkonsert. Den er berømt ikke bare pga. sin skjønnhet, men også fordi den anses som den første, store orkesterverket for klarinetten. La oss derfor se litt på Mozarts rolle i klarinettens fremvekst.
Wolfgang Amadeus Mozart levde i en tid der musikkinstrumenter var i rask utvikling. Vi fikk en bevegelse fra cembalo til fortepiano, strykerne fikk høyere strengespenn, bedre buer og en klarere og kraftigere klang som passet større konsertsaler, tverrfløyten og oboen fikk flere klaffer – og i tillegg skjedde det mye med andre instrumenter. Og med klarinetten. Klarinetten var et relativt nytt instrument som ennå ikke hadde funnet sin fulle plass i det klassiske orkesteret. Likevel skulle nettopp Mozart bli en av de første komponistene som virkelig forsto klarinettens potensial – ikke bare som et supplement til orkesteret, men som et uttrykksfullt soloinstrument med en unik stemme. Klarinetten blir i Mozarts hender nesten som en karakter i et drama – en stemme som kan uttrykke følelser ord ikke kan beskrive.
Klarinettens fremvekst
Klarinetten ble utviklet på slutten av 1600-tallet og videreutviklet gjennom 1700-tallet. Den sprang ut fra et enklere instrument kalt chalumeau, som hadde en mer begrenset toneomfang. Etter hvert som instrumentmakere forbedret mekanikken og utvidet registeret, fikk klarinetten større fleksibilitet og uttrykksmuligheter.
På Mozarts tid var klarinetten fortsatt et eksperimentelt instrument. Den hadde en varm, mørk klang i det lave registeret og en lys, nesten sangbar kvalitet i det høye. Dette spenningsfeltet mellom det mørke og det lyse gjorde den spesielt attraktiv for en komponist med Mozarts sans for musikalsk nyskapning, kontraster og melodisk skjønnhet.
Møtet med Anton Stadler
En avgjørende faktor for Mozarts forhold til klarinetten var hans vennskap med klarinettisten Anton Stadler. Stadler var en virtuos utøver og en pioner innen utviklingen av klarinetten, særlig den såkalte bassetklarinetten, som hadde et utvidet lavt register.
Mozart ble dypt fascinert av Stadlers spill og instrumentet hans. Han beskrev klarinettens klang som noe som lå nær den menneskelige stemmen – varm, fleksibel og uttrykksfull. At Stadlers hadde store tekniske ferdigheter var viktig for Mozart. Det gjorde det mulig for ham å utforske instrumentets yttergrenser, både teknisk og musikalsk. Det betydde også at Mozart ikke bare skrev for instrumentet, men for Stadler og hans uttrykksevne. Det ga musikken en personlig og intim karakter.
Klarinetten i orkesteret
Mozart begynte gradvis å inkludere klarinetten i sine orkesterverk. Den får en tydelig plass for første gang i Symfoni nr. 31, “Pariser-symfonien”. Klarinetten tilfører en ny farge til orkesterklangen – en mykhet og dybde som kompletterer både strykerne og blåserne.
I operaene hans, som i Don Giovanni og La Clemenza di Tito, spiller klarinetten ofte en særlig uttrykksfull rolle. Den brukes til å understreke følelser, skape stemninger og gi karakterene en musikalsk “stemme”. For eksempel kan klarinetten ledsage øyeblikk av melankoli, lengsel eller indre refleksjon.
Mozart hadde en unik evne til å skrive for instrumenter på en måte som fremhever deres naturlige kvaliteter. For klarinetten betydde dette lange, syngende melodilinjer, smidige løp og en balansert bruk av hele registeret.
Klarinettkonserten i A-dur, K. 622
Mozarts klarinettkonsert, som altså Oslo-filharmonien og Martin Fröst spiller onsdag 15. og torsdag 16. april, er kanskje det mest berømte verket – og vakreste! – som noen gang er skrevet for klarinetten. Den ble komponert i 1791, samme år som Mozart døde, og regnes som et av høydepunktene i hans produksjon.
Konserten er skrevet for bassetklarinett, noe som gir tilgang til dypere toner enn den vanlige klarinetten. Dette gir musikken en ekstra dimensjon av varme og dybde.
Den langsomme andre satsen er kanskje en av de mest kjente melodiene i klassisk musikk. Her viser Mozart klarinettens evne til å “synge”. Satsen er ikke veldig teknisk krevende i virtuos forstand, men den er likevel krevende å spille. Klarinettisten må f.eks. holde en jevn, varm og fokusert tone gjennom hele registeret. Selv små variasjoner i luftstøtte eller embouchure blir veldig hørbare. Det krever nøye planlegging av pust – ofte må man “skjule” pustepauser slik at musikken fortsatt føles flytende. Satsen spilles i tillegg ofte veldig svakt (piano–pianissimo). Å spille lavt uten å miste klang og stabilitet er også teknisk vanskelig.
Musikken er rolig, nesten meditativ, og demonstrerer hvordan Mozart med enkle melodilinjer skaper genial og vakker musikk, musikk med en tidløs skjønnhet som har rørt lyttere i generasjoner.
Klarinettkvintetten i A-dur, K. 581
Et annet sentralt verk er klarinettkvintetten, skrevet noen år tidligere enn konserten. Dette verket kombinerer klarinetten med en strykekvartett, noe som skaper en intim og kammermusikalsk atmosfære. I kvintetten er klarinetten ikke bare en solist, men en likestilt partner i ensemblet. Den vever seg inn i teksturen, noen ganger som en melodibærer, andre ganger som en del av helheten.
Mozart utnytter kontrasten mellom klarinettens klang og strykerne på en subtil måte. Resultatet er en rik og nyansert lydverden, der hver stemme har sin egen rolle.
Mozarts rolle avgjørende
Mozarts bidrag til klarinettrepertoaret kan ikke overvurderes. Han var blant de første som virkelig tok instrumentet på alvor som soloinstrument. Hans verk inspirerte senere komponister til å utforske klarinetten videre. Etter Mozart ble klarinetten en fast del av orkesteret, og komponister som Beethoven, Weber og Brahms skrev viktige verk for instrumentet. Men mange av dem bygget videre på grunnlaget Mozart hadde lagt.
Mozarts musikk viser klarinettens fulle potensial – dens varme, fleksibilitet og menneskelige klang. Selv i dag, over to hundre år senere, fortsetter Mozarts klarinettverk å fascinere, inspirere og bevege lyttere. Klarinetten var kanskje et nytt instrument i Mozarts tid, men i hans hender ble den tidløs.