Torsdag 23. og fredag 24. oktober 2025 spiller Oslo-filharmonien Bela Bartóks bratsjkonsert. Dette skjer under ledelse av Jukka-Pekka Saraste og med Tabea Zimmermann som solist på bratsj. Og da passer det jo å se litt nærmere på bratsjen, bratsjens rolle i orkesteret og noen flotte verk for bratsj.
Bratsjen, slik vi kjenner den i dag, utviklet seg under renessansen (1400-1500-tallet). I løpet av denne perioden ble forskjellige størrelser av viola da braccio, dvs. strykeinstrumenter som ble spilt på armen utviklet (braccio = arm på italiensk, derav betegnelsen bratsj). Denne kategorien inkluderte både fiolin, bratsj og liknende strykere. I løpet av denne perioden ble bratsjen et stadig viktigere instrument i orkesteret, og berømte, italienske strykermakere som Gasparo da Salò, Nicolo Amati og Antonio Stradivari lagde bratsjer, hvorav flere er i bruk den dag i dag.
I tidlig orkestermusikk var bratsjens rolle vanligvis begrenset til å fylle ut harmonier, og det var sjelden at den var melodiførende. Når bratsjen fikk en melodisk stemme, ble den ofte spilt sammen med andre strykere. Komponister som Bach og Händel skrev imidlertid musikk som satte bratsjen i mer fremtredende roller. I flere av Bachs Brandenburgkonserter fikk bratsjen flere solopartier, noe som var ganske uvanlig på den tiden. I den klassiske perioden ble bratsjens design videreutviklet, og den fikk tildelt en viktigere rolle i orkestrene. Komponister som Mozart og Beethoven inkluderte også bratsjen i sine komposisjoner og ga den en mer fremtredende og uavhengig rolle i ensemblet.
Mot slutten av 1800-tallet, i den romantiske epoken, ble bratsjen mer og mer populær blant komponistene. Komponister som Hector Berlioz og Richard Wagner skrev uttrykksfull – og utfordrende – musikk for instrumentet. Nå var på en måte bratsjen etablert, ikke bare som et akkompagnerende instrument, men som et fullverdig soloinstrument.
På 1900-tallet skrev komponister som William Walton, Béla Bartók, Dmitrij Sjostakovitsj og andre betydelige verk for bratsj. Bratsjkonserter og solostykker for instrumentet ble mer vanlig.
Så til musikkstykkene. Vi har plukket ut ti stykker der bratsjen spiller en hovedrolle, noen ganger alene, andre ganger sammen med andre instrumenter. Musikkstykkene er på ingen måte rangert, men plassert kronologisk etter når de er komponert.
Georg Philipp Telemann (1681 – 1767): Bratsjkonsert I G-dur
Telemanns bratsjkonsert i G-dur ble skrevet rundt 1716-21 og har forblitt populær i bratsjistenes repertoar. Telemann skrev denne konserten på oppdrag fra det adelige musikkollegiet Frauenstein, som promoterte orkesterkonserter og krevde nye verk for forskjellige instrumenter. Telemann var sikkert ikke vond å be, siden han selv likte å utforske instrumentenes solistiske klang. Dette er sannsynligvis den første bratsjkonserten som noen gang er skrevet. I motsetning til J.S. Bach og Vivaldis standardkonserter på denne tiden, som besto av tre satser, består Telemanns bratsjkonsert av fire satser. Konserten er spesielt elsket for sin livlige Allegro-sats. De andre satsene er også imponerende, fra den høytidelige Largo-åpningen, som lar bratsjisten uttrykke instrumentets varme, myke tone, til Presto-finalen som formelig bruser av energi.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756 – 1791): Sinfonia Concertante for fiolin, bratsj og orkester i Ess-dur, K. 364
For mange representerer dette stykket fra 1779 den mest storslåtte av Mozarts fiolinkonserter, og mange setter den høyere enn de fem offisielle. Samtidig er ikke dette «bare» en fiolinkonsert. Bratsjen spiller nemlig ingen andrefiolin her. Mozarts valg av bratsj som sidestilt soloinstrument er talende. Selv om Mozart var en utmerket fiolinist, elsket han selv å spille bratsj i strykekvartetter, og nøt opplevelsen av å være «i midten». Et kjennetegn ved Sinfonia Concertante er den – på den tiden – bemerkelsesverdige likestillingen mellom fiolinen og bratsjen, og den vakre klangen de to skaper. Mozarts originale partitur skriver til og med bratsjstemmen inn i D-dur, og krever dermed at bratsjisten stemmer strengene opp et halvt trinn. Intensjonen er å gi den vanligvis mer reserverte bratsjen en viss resonans for å veie opp for fiolinens vanligvis dominerende klang.
Hector Berlioz (1803 – 1869): Harold i Italia, Op. 16
«Vin, blod, glede og raseri blander seg i gjensidig rus og lager musikk sammen». Slik beskrev Berlioz sitt symfoniske dikt Harold i Italia. Verket er basert på Lord Byrons dikt Childe Harold’s Pilgrimage, og Berlioz ble oppmuntret til å skrive det av ingen ringere enn Niccolò Paganini. Paganini hadde nettopp fått tak i en Stradivari-bratsj, og han trengte et verk for å «prøvekjøre» den. Han skal ha sagt til Berlioz at «du er den eneste jeg kan stole på for oppgaven». Berlioz sitt symfoniske dikt ble imidlertid ikke helt etter Paganinis forventninger, og han avviste først verket på grunn av dets mangel på solistiske kvaliteter. Han kom på bedre tanker og fortalte Berlioz senere at han hadde funnet musikken enormt rørende da han hørte den på konsert. Dette orkesterverket i fire satser ble skrevet i 1834, med bratsjstemmen som representerer den titulære hovedpersonen. Oslo-filharmonien oppførte verket med Antoine Tamestit på bratsj i desember 2023.
Robert Schumann (1810 – 1856): Märchenbilder for bratsj og piano, Op. 113
Märchenbilder (eller Eventyrbilder på norsk) er en samling av korte stykker for bratsj og piano, skrevet i 1851, og viser Schumanns enestående sans for den gode melodien. Schumann etterlot ingen forklaring på hva hvert stykke beskriver, så hva som faktisk skjer i disse eventyrene er opp til lytteren. Det er ikke vanskelig å se for seg mange ulike fantastiske hendelser og scener. Bratsjen brukes med stor fantasi. Uttrykket spenner over et bredt emosjonelt register, fra en melankolsk meditasjon, en heroisk innsats, en opphisset konfrontasjon til en vuggesang med litt uhyggelige undertoner – sistnevnte utnytter den unike klangen av bratsjens laveste streng.
Richard Strauss (1864 – 1949): Don Quixote, Op. 35
Don Quixote et programmatisk tonedikt for solo bratsj, solo cello og orkester. Det er skrevet i 1897 og skildrer Miguel de Cervantes’ berømte ridder gjennom variasjoner over et tema. Celloen representerer Don Quixote og bratsjen hans væpner eller assistent, Sancho Panza. Stykket består av en introduksjon, et hovedtema, variasjoner over episoder fra romanen, og en finale som skildrer Don Quixotes død. Strauss selv insisterte på at musikken ikke trengte noen ytterligere forklaring, men han ga seg til slutt, og formulerte intet mindre enn 53 motiver eller temaer! Stykket er et mesterverk av musikalsk oppfinnelse og fortelling. Fra de levende billedepisodene til de indre mentale landskapene, tar Strauss oss med på en utrolig reise. Det er mange som vil mene at dette er hans ypperste mesterverk innen tonediktsjangeren. Oslo-filharmonien oppførte verket i desember 2023.
Rebecca Clarke (1886-1979): Sonate for bratsj
Rebecca Clark var barn av tysk mor og amerikansk far, og vokste opp i England. Hun var i sin tid en internasjonalt anerkjent bratsjsolist og kammermusiker. Hun ble også den første kvinnen som spilte i Henry Woods Queen’s Hall Orchestra, i 1912. Men hun huskes best for dette episke verket, bratsjsonaten, komponert i 1919. Bratsjisten Jennifer Stumm har sagt dette om stykket: «Rebecca Clarke reetablerte instrumentet som noe som kunne være mykt og feminint og samtidig vilt og kraftfull». Verket er en lidenskapelig sonate i tre satser, og beveger seg over hele bratsjens register, med den intense lyden i de øvre delene og de mer hese tonene på den laveste strengen. Det er et stykke fullt av liv, et stykke med frodige, lyriske passasjer og briljante partier som viser bratsjens hele spekter. Clarkes klang er særegen, forankret i den østerriksk-tyske tradisjonen, men også sterkt influert av Vaughn Williams, Debussy og Ravel.
Arnold Bax (1883 – 1953): Sonate for bratsj og piano, OP251
Dette stykket er dedikert til den store, engelske bratsjisten Lionel Tertis. Bax’ bratsjsonate ble komponert sent i 1921 og urfremført av Tertis på bratsj og Bax på piano. Sonaten er en blanding av impresjonistiske og intenst romantiske stilarter. Den kjennetegnes også ved en sterk keltisk innflytelse i melodi og rytme, fra Bax’ tid i Irland. Den første satsen er meditativ, den andre en vill scherzo som med elementer fra irsk dans. Finalen en gripende, langsom sats som avsluttes med en kraftfull, «diabolsk» coda basert på åpningstemaet. Det som appellerer mest med dette verket er utforskningen av bratsjens kraftige nedre tone, et av de fineste elementene i instrumentet.
William Walton (1902 – 1983): Bratsjkonsert
Også William Waltons fantastiske bratsjkonsert ble skrevet i 1929 for Lionel Tertis. Med dette verket etablerte Walton seg som en anerkjent komponist, og det er i dag en del av standardrepertoaret for alle bratsjsolister. Tertis var imidlertid ikke spesielt begeistret for konserten, og foreslo at Paul Hindemith skulle spille under uroppførelsen i 1929, og slik ble det. Tertis kom etter hvert på andre tanker og sa senere at han «med skam og anger» hadde avslått å urfremføre konserten. Han forklarte dette med at han ikke var frisk den gangen, men innrømmet også at han på den tiden ennå ikke var i stand til å sette pris på Waltons musikk. Konsertens stil er preget av romantiske melodier, store spenn, intense harmonier, en sterk rytmisk puls og melankoli. Walton reviderte bratsjkonserten i 1962, og endret til en lettere orkestrering: i stedet for 3 instrumenter for hver av blåseseksjonene, brukte han to, eliminerte tubaen og la til en harpe. Han godkjente imidlertid begge versjonene for oppførelse.
Bela Bartók (1881 – 1945): Bratsjkonsert, Sz. 120, BB 128
Bela Bartóks bratsjkonsert fra 1945 er hans siste komposisjon. Den ble bestilt av den skotske bratsjisten William Primrose, som ba Bartók om ikke «på noen måte føle seg begrenset av instrumentets tilsynelatende tekniske begrensninger». Selv om Bartók døde før han fullførte konserten, viste skissene hans at han hadde tatt Primrose på ordet. Selv om dette var første gang Bartók komponerte for solobratsj (han hadde tidligere komponert for bratsj i strykekvartetter), demonstrerer bratsjkonserten en enestående forståelse for instrumentets spesielle karakter og klang, og konserten krever en teknisk prestasjon på det høyeste nivået av bratsjisten. Det ferdige verket (fullført av hans venn Tibor Serly) ble urfremført i desember 1949. Bartóks bratsjkonsert inneholder Bartóks følelser for situasjonen på den tiden, hans dype og svært triste følelser for verdenskrigen som nettopp var over og for hans ødelagte land. Samtidig har Bartóks bratsjkonsert noen lykkelige øyeblikk, med ungarske folkemelodier, kanskje minner fra en lykkelig fortid.
Dmitri Sjostakovitsj (1906 – 1975): Sonate for bratsj og klaver, op. 147
Også dette stykket, Sonate for bratsj og klaver, op. 147, er komponistens siste verk. Partituret ble fullført 5. juli 1975, en dag før komponisten ble innlagt på sykehuset hvor han, litt over en måned senere, skulle bukke under for virkningene av uhelbredelig hjertesykdom og lungekreft. Sjostakovitsj dedikerte bratsjsonaten til Fjodor Druzjinin, bratsjisten i Beethoven-kvartetten. Druzjinin og pianisten Mikhail Muntyan sto for urfremføringen i Leningrads Glinka-hall senere i 1975. Kanskje så også Sjostakovitsj selv på bratsjsonaten som et siste farvel. Alle tre satsene avsluttes med instruksen morendo, eller «dø hen». Sjostakovitsj beskrev sitt siste verk som «lyst, lett og klart», men mørket og smerten, som er typisk for hans senere verk, er også til stede.Ved premieren ble sonaten beskrevet av en kritiker «som katarsis i en tragedie; liv, kamp, overvinnelse, renselse av lys, utgang til udødelighet».
Vi har satt sammen en spilleliste med alle verkene over. Den finner du ved å klikke HER. Vær oppmerksom på at innspillingene i spillelisten også inneholder andre verk (noen også for bratsj). Innspillingen av Bartoks Bratsjkonsert er en eldre innspilling med Tabea Zimmermann, som spiller med Oslo-filharmonien i oktober. Innspillingen av Strauss sin Don Quixote er med Oslo-filharmonien og Petrenko.
——-
Kilder: standsureorchestra.co.uk, gramophone.co.uk, classicfm.com, classical-music.com og andre.