Klaus Mäkelä har ledet Oslo-filharmonien for siste gang som sjefsdirigent. I sju år har han, sine unge år til tross, begeistret orkesteret – og dets publikum. Oslo-filharmoniens ledelse tok et dristig valg da de bestemte seg for å engasjere den da 22 år gamle Mäkelä.
Men Oslo-filharmonien står ikke alene når det gjelder å engasjere yngre dirigenter. Dirigenten og skribenten John Axelrod mener det foregår et paradigmeskifte i dirigentverdenen. Et paradigmeskifte innebærer en kollektiv nyorientering, der den gamle måten å tenke på erstattes av en helt ny måte å tenke på hos svært mange av de involverte i en bransje. Dette skjer fordi den nye tankemodellen anses å løse nye og gamle problemer bedre enn den gamle. Og flere yngre dirigenter er ett ledd i det nye dirigentparadigmet.
Den tradisjonelle dirigentkarrieren
Hvordan var den tradisjonelle dirigentkarrieren? Vi kan se for oss en hvit, europeisk mann som blir blir kapellmester for et provinsorkester eller et mindre kjent orkester for å få repertoarerfaring og utvikle sine tolkninger. Eller han blir tidsbegrenset eller vikarierende assistentdirigent under en mer etablert dirigent. Etter mange år med veiledning blir han sjefsdirigent eller hoveddirigent for et symfoniorkester eller et operaorkester, eller forfremmet til fast eller assisterende dirigent. Endelig, etter tiår med repertoarutvikling og læring om orkesteret som instrument, om samarbeid med musikere, styrer og administrasjoner, banker kanskje et av de større orkestrene på døren. Da har det kanskje gått 30-40 år. Derfor ble det stereotypiske bildet av Maestroen en godt voksen mann med grått hår.
De unge overtar de store orkestrene
Men slik er det ikke lenger, sier Axelrod. Nå er de fortrukne dirigentene, også for de store orkestrene, ofte unge, de kan være kvinner og de kan være fra hele verden. Axelrod trekker fram flere eksempler: «Den 80-årige Riccardo Muti ble etterfulgt av den nettopp fylte 30 år gamle Klaus Mäkelä i Chicago, den 70-årige Semyon Bychkov ble etterfulgt av 44 år gamle Jakub Hrůša i Praha, den 45 år gamle Gustavo Dudamel overtar tronen i New York Philharmonic, 48 år gamle Tugan Sokhiev er nå kunngjort som musikalsk leder for Orchestre de la Suisse Romande i Genève. Ryktene sier at 40 år gamle Santtu-Matias Rouvali vil etterfølge 65 år gamle Franz Welser-Möst i Cleveland. Og de siste nyhetene: Petr Popelka, bare 40 år gammel, blir ny daglig leder for Bayerisches Staatsoper.»
Og i tillegg trer Marin Alsop, Nathalie Stutzmann, Marie Jacquot, Giedrė Šlekytė, Mirga Gražinytė-Tyla og mange andre kvinnelige dirigenter inn som sjefsdirigent i store orkestre verden over. Og med norske briller: Tabita Berglund er utnevnt til sjefsdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester etter Ed Gardner, i tillegg til å bli første gjestedirigent i Detroit Symphony Orchestra
Dirigentene som stjerner og merkevarer
Hvorfor skjer dette? Axelrod trekker fram flere forhold. Det viktigste er at symfoniorkestrene i stigende grad må sikre sine billettinntekter, etter hvert som kostnadene øker. Og det er ikke alltid mulig å øke billettprisen – uten at publikum uteblir. Løsningen, mener Axelrod, er «star power», at dirigentene er stjerner og kjendiser og på den måten trekker publikum til konsertsalene. Disse dirigentene opptrer ofte annerledes på podiet, dvs. med en uttrykksfullhet som publikum liker. Men vel så viktig er at de unge dirigentene vet hvordan de skal utvikle seg selv til attraktiv merkevare. Da Klaus Mäkelä og Yuja Wang var et par, delte de stadig vekk bilder av seg selv sammen på ferie i sosiale medier. Axelrod trekker også fram Gustavo Dudamel og Yannick Nézet-Séguin som eksempler på «den nye dirigenten».
Han skriver: «Selv om Dudamel og Mäkelä er sanne mediemagneter, er det den 51 år gamle Yannick Nézet-Séguin, åpent homofil, gift og musikalsk leder for Philadelphia Orchestra og Metropolitan Opera, som leder dette paradigmeskiftet. Hans musikalske talenter er udiskutable, men det som har akselerert karrieren hans, er at han også har redefinert bildet av den seriøse dirigenten, med glamour, lakkerte negler, synlige tatoveringer og badebuksebilder på sosiale medier. Homofil, ung og glamorøs er den nye Maestroen».
I vår digitale mediers tidsalder er bildet av den vellykkede dirigenten forvandlet fra den eldre, hvithårede herren til den ungdommelige, attraktive rebellen.
De nye dirigentene, enten de er unge eller kvinner, er interessante for orkesterets administrasjon også av andre grunner: de er billigere enn de gamle. I 2021 var Riccardo Muti i Chicago Symphony Orchestra den best betalte dirigenten i USA, med en årsinntekt på ca. 3,2 mill dollar. Klaus Mäkelä skal etter sigende, i 2027, motta under halvparten av dette i den samme jobben.
Høyt antall dirigenter
Det som har muliggjort denne utviklingen, er den sterke økningen i antall dirigenter. Antallet aktive dirigenter er i dag eksponensielt større enn for 50 år siden, takket være flere svært gode utdanningsprogrammer for dirigenter, dirigentmesterklasser og dirigentakademier, som har gitt talenter, uavhengig av alder, kjønn og bakgrunn, muligheter til å utvikle seg til å bli dyktige dirigenter.
Den klassiske musikken har fått et nytt liv i og med disse nye dirigentene. Men hva er dommen over denne «virvelvinden av aktivitet»? Er musikken blitt bedre? John Axelrod er ikke i tvil: «Den klassiske musikken har faktisk aldri vært bedre!». Også for de unge dirigentene er det musikken som betyr mest, og de er dirigenter først og fremst i musikkens tjeneste. Det søkelyset i media som podiet gir, er underordnet.
Og så kan vi jo spekulere: Hva får dette å si for Oslo-filharmoniens valg av neste sjefsdirigent….
———–
Kilde: John Axelrod: Music directors make a paradigm shift. Is this good for classical music? https://johnaxelrod.substack.com/