Geir Tore Larsen er nytt styremedlem i Oslo-filharmoniens Venner, med et spesielt ansvar for de åpne prøvene. Mange har allerede opplevd hans interessante innledninger til de verkene som spilles på prøvene, der han blant annet tar «podieperspektivet», dvs. hvordan musikerne opplever musikken og hvorfor den begeistrer ham. Det er ikke mange som er bedre kvalifisert enn Geir Tore til å gjøre dette. Han var ansatt som cellist i Oslo-filharmonien i 41 år, fra 1972 til 2013. Dermed har han spilt praktisk talt alt i det klassiske repertoaret, og han stiller til oppgaven med en enorm erfaring, som han gladelig deler med sine omgivelser.
Anerkjent pedagog
La oss starte med et kort overblikk over hans karriere. I tillegg til å spille i Oslo-filharmonien, var Geir Tore i en lang periode solocellist i Operaorkesteret. Han har vært solist med flere orkestre, han har vært en aktiv kammermusiker, han har dirigert flere profesjonelle symfoniorkestre og han har vært musikkaptein i Forsvaret.
Han har også vært – og er fortsatt! – en anerkjent pedagog. Han startet sin pedagogiske gjerning ved Østlandets Musikkonservatorium og senere ved Norges Musikkhøgskole. Et unevnelig antall elever har nytt godt av hans kyndige og inspirerende veiledning.
Geir Tore er enhver intervjuers drøm. Han har tydelige meninger og han begeistres lett. Han er glad i å prate, og med sine mange år i Oslo-filharmonien er han et oppkomme av historier, kunnskap og synspunkter om orkesteret og den klassiske musikken.
Ikke klar for å pensjonere seg
Geir Tore, det er 13 år siden du pensjonerte deg fra Oslo-filharmonien. Er det….
– Jeg var jo overhodet ikke klar for å slutte! Men aldergrensen var 65 år den gangen. «Nå skal du få slippe», ble det sagt. «Slippe»!? Jeg mente jeg var på høyden og hadde selv ikke noe behov for å pensjonere meg. Men sånn var reglene. Det var ingen bønn. To årene senere ble aldersgrensen hevet til 70 år.
…noe du savner?
– Ja, jeg savner celloen!, sier Geir Tore, med en stor latter. Han forteller at han fikk spille litt på akkurat denne celloen etter venneforeningens arrangement på Lysebu i juni. Da deltok Oslo-filharmoniens Katharina Hager-Saltnes i den strykekvartetten som spilte, og hun spiller nå på «hans» gamle cello. Geir Tore forteller at det var et herlig gjensyn. Og det er det kanskje lett å forstå. Celloen det gjelder er en cello laget av Giovanni Battista Guadagnini på 1700-tallet, og som er i Oslo-filharmoniens eie.
Han blir fort mer seriøs: – Jeg holder kontakten med gamle kolleger, men det er klart, jeg savner å spille i orkester. Men alt har sin tid. Jeg har jo spilt alt de spiller, og det gleder meg å høre hvor fint det låter i orkesteret dag! Nei, jeg har hatt et rikt liv, Jeg har bare positive ting å si om mitt yrkesliv. Og det som er deilig, er at jeg fremdeles føler gleden med musikk! Fortsatt reiser hårene seg når jeg hører f.eks. Mahler eller Bruckner.
Stoppe dem i tide
Men du underviser fortsatt?
– Ja, jeg underviser studenter tilknyttet Norges Musikkhøgskole, og jeg underviser dem her hjemme. Så underviser jeg på Toneheim på Hamar. Jeg har hatt en masse elever gjennom årene, og det er virkelig en foryngelsesprosess! Det er jo ganske smalt det vi driver med, å spille cello mener jeg, så det er stort å kunne bringe dette over til unge mennesker. Og de som kommer til meg kan virkelig spille!
Men Geir Tore peker på at det har også sine utfordringer: – Hva skal vi lærere gjøre når vi vet hvor vanskelig det er å komme videre, og vi er i tvil om de kommer til å bli gode nok til å få seg en fast jobb? Det er jo også vår jobb å stoppe dem i tide, når vi vet at de ikke kommer fram. Det der er ikke lett, sier Geir Tore tenksomt.
De unges storhetstid er nå!
Med Geir Tores lange historie i orkesteret, er det fristende å spørre ham om hvordan orkesteret har forandret seg. Var alt «bedre før»? Geir Tore er definitivt ikke der: – Noen av mine eldre kolleger snakker om at de var med i orkesterets «storhetstid», og tenker på årene med Mariss Jansons. Jeg synes ikke så mye om det. For «storhetstiden» til de unge musikerne i orkesteret er i dag! Det de presterer i dag er helt fantastisk. Det er musikere på absolutt toppnivå. Det var bra før, men sånn som det klinger nå, og innstillingen og moralen deres, er helt på topp.
– Du vet, da jeg begynte i 1972, var det noen som hadde et lite «fuktighetsproblem», for å si det slik. Sånt er helt borte. En annen ting er at musikerne i dag stiller nesten ferdigøvd til konsert mandag morgen. Etter mandagens prøve med dirigenten kan orkesteret faktisk holde konsert mandag kveld – og det vil låte bra! I dag leveres notene ut flere uker i forveien, men i min tid var det nesten flaut å ta med notene hjem. Da ble det stilt spørsmål ved din ferdighet som musiker og din evne til å lese fra bladet, sier Geir Tore mens han rister på hodet.
I Leeds, av alle steder
Til slutt, Geir Tore, du har vært med på mye. Hvis du skulle løfte fram én ting, hva ville det vært?
– Det er veldig rart kanskje, men jeg tror mange av mine kolleger vil være enig med meg: En konsert vi holdt i Leeds! Ja, i Leeds, av alle underlige steder. Vi var på britisk turné med Mariss og vi spilte Bruckner 7. Under konserten var det noe helt elektrisk i lufta, alle følte det. Den slags er rart, det skjer av og til, men det er umulig å beskrive eller forklare. Du bare må oppleve det.
Da jeg ruslet nedover Kirkeveien, etter praten hjemme hos Geir Tore på Majorstua, tenkte jeg på hvilken utrolig ressurs han er, og kommer til å være, for Oslo-filharmoniens Venner. Og at jeg måtte få med meg neste åpne prøve, med Geir Tore som guide!