Torsdag 11. september arrangerer Oslo-filharmoniens Venner musikertreff med hornistene umiddelbart etter konserten. I den anledning har vi snakket med Inger Besserudhagen, som ikke bare er solo horn og dermed leder for horngruppa, men som også er en av orkesterets nestorer og mest erfarne musikere, med 35 år bak seg som hornist i orkesteret. Inger burde ikke være helt ukjent for venneforeningens medlemmer. Vi gjorde et «bli-kjent-med»-intervju med henne også i november 2022, og du finner det intervjuet her.
Mens jeg sitter med en kopp kaffe på Restaurant Haakon og venter på Inger, tenker jeg på hvilken reise Inger må ha vært med på gjennom alle disse årene. Har orkesteret forandret seg? Har det å være orkestermusiker forandret seg? Og hvilke opplevelser må hun ha hatt!
Mens disse tankene romsterer rundt i hodet mitt, kommer Inger, og hun har ikke mer enn dumpet ned på stolen før jeg plumper ut med første spørsmål: Hva er det største du har opplevd i din tid i Oslo-filharmonien?
Gåsehud
Det er ikke overraskende at Inger må tenke seg om. Listen må være utrolig lang. Og ganske riktig – Oi, vet du hva, det har vært så mange høydepunkter! Men jeg vil trekke fram den gang vi spilte Mahler med Mariss Jansons i Wien. Jeg får gåsehud nå, bare jeg tenker på det! Det er de gylne øyeblikk som gjør all forsakelsen – nei, det blir feil, for det har ikke vært negative forsakelser, la oss heller si den intense øvingen – verdt det.
Det er ikke overraskende at Inger trekker fram enda en konsert: – Det er også en annen konsert jeg kjente fysisk på kroppen. Det var da vi spilte Mahlers 5. symfoni – ja, det var Mahler denne gangen, også! – med Manfred Honeck under BBC Proms i Royal Albert Hall i 1998. Etter de siste, kraftfulle akkordene i finalen ble vi møtt av en lydbølge av vill jubel fra 6.000 publikummere. Det var et utrolig trykk! En helt fantastisk opplevelse.
Musikk er en unik kommunikasjonsform
Ingers opplevelser fører til en refleksjon om hva som skjer når et orkesteret leverer en ekstraordinær prestasjon. Musikk er kanskje en unik kommunikasjonsform, i den forstand at det er umulig å beskrive en musikkopplevelse med andre kommunikasjonsformer, f.eks. med ord. Musikk, og kanskje spesielt klassisk orkestermusikk, er også en utrolig kompleks kommunikasjonsform, med et vell av instrumenter, spilleteknikker, melodier, akkorder, klanger osv. som først og fremst skaper opplevelser, følelser og stemninger. Vi har ikke det verbale begrepsapparatet for å beskrive disse opplevelsene eller hva som skjer med oss. Det blir veldig tydelig i de fleste musikkanmeldelsene, som ofte henfaller til musikkfaglige beskrivelser av en konsert – i mangel av noe bedre. De klarer ikke beskrive – og kanskje er det umulig! – det musikerne og vi som publikum opplever.
Likevel, Inger vil gjerne prøve å beskrive hva som skjer når orkesteret leverer noe ekstraordinært: – Det er et vanskelig spørsmål. Som musiker bare vet du det, der og da. Alt klaffer, det er ikke nødvendigvis perfekt, men det oppleves som om en energi forløses. Vi kjenner energien fra alle kollegene rundt oss, en non-verbal kommunikasjon. Vi som musikere slipper oss mer løs! Det er klart at dirigenten betyr mye, men det som skjer, skjer likevel internt i orkesteret. Det er dyrebare øyeblikk, det er som om solen skinner!
«Det gikk jo fint!»
Men tilbake til Ingers lange historie med orkesteret. Ting har sikkert ikke alltid gått på skinner. Inger forteller om en tragikomisk hendelse en gang de spilte Mahler (!):
– Alle skulle ha lakksko, og jeg hadde kjøpt meg nye. Jeg skulle snike meg usett ut fra podiet etter at verket jeg deltok på var ferdig. Men fordi skoene var så glatte under, skled jeg og falt over slagverkene og landet oppå mitt eget instrument, som ble flatt! Vi klarte faktisk å bende ut bulken i hornet og redde det. Men det var en surrealistisk opplevelse!
– En annen gang gikk alt galt. Vi spilte «Till Eugelspiegel» av Strauss. Jeg hadde tidlig den følelsen du får når sykkelen du sitter på har kurs mot grøfta og at å rette opp styret bare ikke går. Akkurat sånn var det. Jeg spilte nemlig noe helt annet enn det som sto i notene! Dirigenten sperret øynene opp, og lurte åpenbart på hva jeg drev med. Etter at stykket var ferdig, snudde jeg meg til mine bleke og avventende kollegaer og sa «Dette gikk jo fint»! Og så lo vi godt.
En god venn
Mens vi snakker om hornet som instrumentet, lurer jeg på hvilke instrumenter hun har. – Jeg har tre instrumenter. Når jeg øver bruker jeg et dobbelthorn Bb/F modell 103 fra Gebr. Alexander. Hornet jeg spiller på i orkesteret akkurat nå er av merket Paxman Bb/F alto, også kalt diskanthorn. Selve hjertebarnet er et Paxman-horn fra 1983. Det var dette hornet jeg prøvespilte med i 1990 og det er som en god venn! Jeg liker så godt klangen i instrumentet.
Hva er de største utfordringene ved å spille horn?
– Ja, det er jo at du sitter utsatt til, det er lite å gjemme seg bak. Derfor er det mentalt krevende. Jeg har brukt mye tid på å takle det. Men i tillegg er det fysisk krevende. Du må ha stor lungekapasitet og være sterk i munnen, spesielt for å spille i det høye registeret.
Her kan det være på plass med litt kunnskap om hvordan et horn fungerer. Lyden frembringes ved at musikeren presser leppene sammen og blåser luft slik at leppene vibrerer. Denne vibrasjonslyden overføres til hornets rør og lyden forsterkes. Og husk at hornets rør er 4-5 meter langt! Tonehøyden justeres ved å endre strammingen av leppene ~ det vi kaller embouchuren ~ hastighet og mengde luft, støtte i mellomgulvet og bruk av ventiler. Jo høyere du kommer opp i registeret, jo tettere ligger tonene og marginene er små.
Du må tåle å ha det vondt
Inger fortsetter: – Du må ikke være engstelig for å bli trøtt eller sliten. For det blir du. Du må faktisk tåle å ha det litt vondt. «Pain is inevitable, suffering is optional». Skal du ble en god hornist, må du finne deg i å lide litt.
Hva er det da som gjør en hornist til en virkelig god hornist, bortsett fra viljen til å lide? Inger svarer slik: – Du må ha en historie å fortelle. Å bli en god hornist krever en sterk pasjon, du må spille med hjerte i hånda. Du må også ha et klanglig ideal som du etterstreber. Å skape en vakker klang er det viktigste. Du må kunne lytte til de rundt deg, og evne å velge riktig klangfarge.
Kan du fortelle litt om hvordan du går fram når du skal øve inn et verk du ikke kjenner fra før?
– Dersom det ikke er en urfremføring, finner jeg en innspilling og lytter til verket. Så deler jeg det opp i ulike deler, og lærer meg dem. Hvis det er et fysisk krevende verk, så spiller jeg gjennom hele verket sammenhengende, uten de pausene jeg vil ha på podiet. Det er viktig, for da opplever jeg at det faktisk er lettere å spille på selve konserten.
Inger forteller at man må sørge for at fleksibiliteten i munn og lepper ivaretas, slik at man også kan spille godt de svake, delikate partiene i et verk. Hun må derfor disponere tiden til øvelse nøye. På grunn av belastningen på lepper og lunger, er det grenser for hvor lenge en hornist kan øve sammenhengende. Hun justerer derfor øvingen i pakt med konsertprogrammet. Er det en uke med tungt konsertprogram for hornene, blir det mindre tid til øving, mens det blir mer øving i perioder med et lettere hornprogram.
Livet kommer ikke med garantier
Er du nervøs før en konsert?
– Ja, nesten alltid! Eller: jeg kjenner alltid på en spenning. Og den må være der. Jeg jobber mye med nervøsiteten på forhånd, slik at den ikke kommer rett før konsert. Men det er jo ingen garantier. Livet kommer ikke med garantier! Jeg pleier å si til meg selv at «Husk, du er heldig som får spille for dem». Men ventetida før en konsert kan være uutholdelig. Og det er ensomt. Dette er noe som er vanskelig å dele med andre. Da er det viktig med oppmuntrende blikk fra kolleger. Og vi har laget oss våre egne metoder. Når vi sitter der, sier vi til hverandre: «Husk å puste».
Formidlere
Inger, du har spilt i et stort orkester i rundt 35 år. Har det å spille i et symfoniorkester og å være musiker forandret seg på disse årene?
– Ja, det har det. Men det meste ligger framfor oss. Det stilles høyere krav til oss som formidlere. Vi må kunne delta på andre typer produksjoner, som trillekonserter, chillouts osv. Tidene forandrer seg, og vi må forandre oss med den. Vi må være forberedt på å gå utenfor komfortsonen. Musikerne må leke seg mer! Og vi må også være innstilt på å være formidlere verbalt, snakke om musikken vår. Vi må få en tettere kontakt med publikum. Jeg drev med amatørteater i ungdommen, så for meg faller det naturlig. Men det er ikke sånn for alle. Derfor er det viktig på tenke på dette i utdanningen av nye musikere.
Til slutt, Inger, hva ville være ditt råd til en ung musiker som vil bli hornist?
– Du må ville det så sterkt at du ikke kan tenke deg noe annet! Du må jobbe hardt, men også sørge for å ha det gøy. Jeg tror også det er viktig å fylle på med andre kunstformer, som billedkunst, teater, opera, ballet, kino. Vær nysgjerrig! Og selvfølgelig: Bruk kroppen, gå tur, fordi det er viktig å ta vare på både kropp og sjel. Når jeg underviser, er jeg opptatt av å undervise hele mennesket. Så det siste rådet er ganske enkelt: Vær snill!
Det er bare å glede seg til konserten og musikertreffet torsdag 11. september. Og husk: Siden Bruckner står på programmet, stiller horngruppa også med Wagnerhorn. Dette får du vite mer om hvis du kommer til musikertreffet umiddelbart etter konserten!