Foto: Rune Bendiksen/Yamaha

Inger Besserudhagen er nestoren blant Oslo-filharmoniens hornister

Torsdag 1. desember, umiddelbart etter konserten, inviterer Oslo-filharmoniens Venner til vennetreff med orkesterets hornister (les mer om vennetreffet her). I den anledning har vi snakket med nestoren i horngruppa, Inger Besserudhagen.

Inger spiller solo horn i Oslo-filharmonien. Hun ble fast ansatt i 1990, etter å ha hatt tre årsengasjementer som tuttihornist fra 1987 til 1990. Hun er født og oppvokst på Lillehammer.

Hvordan har det seg at du ble hornist og orkestermusiker?

Det var ikke opplagt at jeg skulle bli musiker. Det var ingen musikktradisjoner i min familie. Egentlig ville jeg bli veterinær, men da jeg i 8. klasse hadde arbeidsuke hos distriktsveterinæren i Vestre Gausdal og fikk oppleve kastrering av en hingst, forsto jeg at dette kanskje ikke var noe for meg likevel! Musikken ble gradvis viktigere for meg. Jeg var glad i å synge som liten, og tok etter hvert pianotimer. Så begynte jeg i skolekorpset, og fikk tildelt et slitent althorn. Korpset kjøpte etter hvert inn tre walthorn. Jeg var 15 år, og sammen med to andre korpsmedlemmer fikk jeg regelmessige spilletimer i Brumunddal. Det ga ekstra motivasjon, og det ble stadig morsommere å spille. Etter videregående begynte jeg på Toneheim Folkehøgskole. Det ble vendepunktet, jeg ville utdanne meg videre innen musikk. Da jeg prøvespilte og kom inn på det som da var Østlandske Musikkonservatorium, ble det klart for meg at det var dette jeg ville holde på med.

Har du spilt i andre orkestre enn Oslo-Filharmonien?

Jeg spilte en periode i Bergen Filharmoniske Orkester, jeg har spilt litt i KORK og deltatt på noen produksjoner i Operaen.

Har du for tiden andre musikkengasjementer i tillegg til OFO?

Ja, først og fremst i Ung Filharmoni, som leder av Fagutvalget, samt instruktør og mentor for hornistene. Det er veldig viktig for meg, og noe av det mest meningsfulle jeg holder på meg. Å oppleve hvordan de unge musikerne vokser og utvikler seg er stort! I tillegg underviser jeg for Ungdomssymfonikerne.

Horn brukes jo også i andre typer musikk og orkestre. Spiller du i orkestre som spiller annet enn klassisk musikk?

Nei, ikke for øyeblikket. Jeg hadde imidlertid gleden av å delta på et prosjekt med Trondheim Jazzorkester. Konserter, turnéer og innspilling av Erlend Skomsvolls verk «What if». Jeg er ingen jazzmusiker, men jeg opplevde likevel at det var mindre forskjeller enn jeg opprinnelig trodde. Det stilles like store krav til en jazzmusiker som til en klassisk musiker. Å spille jazz var befriende, inspirerende og lærerikt! I det hele tatt, jeg synes crossover er kjempegøy. Som da musikere fra Oslo-filharmonien spilte med A-ha i selve Royal Albert Hall!

Hvilke klassiske komponister liker du spesielt godt å spille?

Jeg er egentlig altetende, men jeg kommer jo ikke unna de store romantikerne, Strauss, Mahler og Bruckner. Strauss er kanskje de mest krevende, og er nok favoritten.

Har du noen favorittverk?

Jeg har mange, men øverst vil jeg sette Tsjaikovskijs 5. symfoni. Den har en helt vidunderlig hornsolo! Den er skummel å spille, fordi det er helt stille, det er bare deg. Men det er vidunderlig vakkert og følsomt!

Hva er det du liker spesielt godt ved å spille horn?

For det første har hornet et stort register, fra de dype til de lyse toner. Så er det dynamikken, fra det svake og vare til det kraftfulle. Men kanskje viktigste: klangfargene er så mange!

Jeg sitter med et inntrykk at det er spesielt vanskelig å spille horn. Er det det og hvorfor?

Ja, det er teknisk vanskelig å spille. Det er så små marginer! Når vi beveger oss i det øvre registeret, ligger naturtonene tett, og det blir mer utfordrende å treffe rett tone. Hvis du nøler et millisekund, så skjer det, det blir lett feil.

Spiller du andre instrumenter, i tillegg til horn?

Nei, ikke nå. Det står ei ukulele her, men den får stå i fred. Når jeg jeg er hjemme på Lillehammer, hender det at jeg setter meg ned ved pianoet, men jeg vil ikke si at jeg spiller piano.

Hva står for deg som det største du har opplevd med OFO i disse årene?

Det er vanskelig å velge! Men, jeg er så heldig at jeg fikk med meg mange år med Mariss Jansons. De turnéene vi hadde med ham, der vi spilte et vanvittig repertoar, forskjellig program hver kveld. Hver eneste konsert med Mariss Jansons var et eventyr! Så er Klaus Mäkelä en gave! Å få spille med både Jansons og Mäkelä er som å vinne i Lotto to ganger! Vi hadde en utrolig turné med Sibelius-symfoniene i mai og juni, både kollegialt og musikalsk.

Hva er det, etter din mening, som gjør Oslo-filharmonien til et så godt orkester?

Vi har gode musikere på alle plasser, vi har en høy arbeidsmoral, både kollektivt og individuelt, vi trekker hverandre opp, gjør hverandre gode. Så har vi dyktige dirigenter, som Klaus Mäkelä. Han krever mye av oss og av seg selv.

Har du andre interesser enn musikk?

Ja, jeg er veldig opptatt av håndarbeid og håndverkstradisjoner. Jeg både strikker og vever. Det er en slags «jording». En konsert er jo noe flyktig, så det er godt å drive med noe fysisk og varig. Så er jeg glad i å gå i teater, og å se kunst. En hund krever også sitt. I likhet med så mange musikere har jeg sans for litt av det gode liv, med mat, drikke og å skape den gode atmosfæren!

Bjørn Petter Ulvær

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og gode tilbud.