I disse dager er 80 år siden 2. verdenskrig sluttet. I den anledning vil vi hedre en av musikkhistoriens mindre kjente helter: fiolinisten og orkesterlederen Alma Rosé, som også var Gustav Mahlers niese.
Alma Rosé var en kvinne med enormt talent, motstandskraft og kompleksitet. Som niese av Gustav Mahler og datter av Arnold Rosé, den mangeårige konsertmesteren i Wienerfilharmonien, var Almas liv gjennomsyret av musikk. Men hennes ettermæle skyldes ikke hennes innsats i de forgylte konsertsalene i Wien, men fra et sted for terror og død: Auschwitz. Det var der hun brukte sitt enestående talent og musikkens kraft til å redde andres liv, selv om hennes eget liv til slutt ikke lot seg redde.
En musikalsk arv
Alma Rosé ble født 3. november 1906 i Wien, og så ut til å være bestemt for den musikalske scenen. Hennes far, Arnold Rosé, ledet ikke bare Wienerfilharmonien i mer enn et halvt århundre, men grunnla også Rosékvartetten, et av Europas mest respekterte strykeensembler. Moren hennes, Justine Mahler, var søsteren til Gustav Mahler. Musikk var ikke bare en del av Almas liv – det var hennes identitet.
Alma var utdannet fiolinist og utviklet en sterk, uttrykksfull spillestil, sterkt påvirket av farens disiplin og den emosjonelle intensiteten og dybden som er så karakteristisk for onkelens komposisjoner. Hun ble raskt respektert for sine ferdigheter, og i 1932 grunnla hun orkesteret «Die Wiener Walzermädeln» («De valsende pikene i Wien»), et salongorkester bestående av kvinner som fremførte lett klassisk og populær wienermusikk. Gruppen turnerte over hele Europa og nøt betydelig suksess – en bemerkelsesverdig bragd for et kvinneledet ensemble på den tiden.
Fiktivt ekteskap og konvertering
I 1930 giftet Alma seg med den tsjekkiske fiolinvirtuosen Váša Příhoda. Men lykkes ble kortvarig, de ble skilt i 1935. Alma fokuserte mer og mer på karrieren, men fremveksten av nazismen kastet en skygge over hennes musikalske framtid. Alma var av jødisk herkomst.
I 1938, da Nazi-Tyskland annekterte Østerrike, flyktet Alma til London sammen med sin far. Hun var trygg der, men karrieren hennes led i eksil. I et forsøk på å fortsette å opptre og muligens få kontakt med nye muligheter i Europa, flyttet hun til Nederland. Der inngikk hun et fiktivt ekteskap for å få identitetspapirer, og hun konverterte til og med til katolisismen i et desperat forsøk på å unnslippe rekkevidden av antijødiske lover.
Planene hennes falt i grus i 1942. Mens hun forsøkte å flykte til det nøytrale Sveits, ble Alma arrestert i Frankrike og sendt til den beryktede transittleiren Drancy nær Paris. Derfra ble hun deportert til Auschwitz i juli 1943.
Musikk som overlevelsesstrategi
I helveteslandskapet Auschwitz-Birkenau ble ikke musikken avskaffet. Nazistene brukte musikk til å kontrollere, ydmyke og distrahere. Fanger ble tvunget til å opptre for SS, spille under navneopprop og følge medfanger som marsjerte til sin død. Det var inn i denne forskrudde bruken av kultur at Alma Rosé havnet.
Hennes rykte som en fremtredende musiker nådde SS-offiserene i Auschwitz. De tilbød henne en grusom redningsmulighet: lede kvinneorkesteret i Auschwitz, et ensemble av kvinnelige fanger som ble tvunget til å spille under SS-tilsyn. Å akseptere stillingen ga henne marginale privilegier og midlertidig beskyttelse fra gasskamrene.
Men Almas aksept hadde ikke bare med hennes egen selvoppholdelsesdrift å gjøre. Da hun først hadde ansvaret, forvandlet hun orkesteret fra en løs gruppe skremte amatører til en disiplinert, godt innøvd musikalsk enhet. Hun krevde nesten umulig kvalitet og presisjon fra musikere som var underernærte, traumatiserte og i konstant frykt for døden. Øvelsene varte ofte opptil 12 timer om dagen. Men denne strenge disiplinen handlet ikke bare om kunstnerisk stolthet, det var en overlevelsesstrategi. Som Alma skal ha sagt: «Hvis vi ikke spiller bra, vil vi alle bli sendt til gassen». Og kanskje handlet det om kaste seg inn i musikkens vidunderlige verden, for noen timer å glemme de absurde grusomhetene hun var omgikk av.
Hennes lederskap, til tider autoritært, var forankret i medfølelse. Hun kjempet for bedre mat og behandling for orkestermedlemmene. Hun sikret seg noter, bedre instrumenter og husly under prøvene. Gjennom musikk ga hun sine medfanger ikke bare en sjanse til å leve, men en grunn til å holde fast ved et fnugg av verdighet.
En utenkelig ære
Alma Rosé døde i Auschwitz 4. april 1944, 37 år gammel. Den eksakte årsaken til hennes død er fortsatt et mysterium. Noen foreslår tyfus eller matforgiftning, andre spekulerer i medisinske eksperimenter eller andre forhold. Det som er sikkert, er at hennes død sendte en bølge av sorg gjennom kvinneleiren. Orkesteret, under hennes ledelse, hadde blitt et slags fristed i Auschwitz’ brutalitet.
Så ekstraordinær var hennes innflytelse at til og med SS erkjente den. Alma skal ha fått en formell begravelse i leiren – en utenkelig ære for en jødisk fange. For kvinnene hun ledet, var hennes død ikke bare et personlig tap, men en skremmende bråstopp på det skjøre overlevelsesrommet hun hadde skapt.
Reddet dusinvis av kvinner
Alma Rosés historie og liv står i skjæringspunktet mellom musikalsk fortreffelighet og nazistenes brutalitet. Navnet hennes overlever i memoarer skrevet av overlevende fra Auschwitz, selv om disse skildringene varierer, noen ganger kontroversielt, i sin skildring av Almas personlighet og motiver. Noen maler et bilde av en streng, følelsesmessig fjern figur, mens andre beskrev Alma som en beskytter med nesten moderlig kraft.
Disse motstridende beretningene vitner nok også om de umulige valgene hun sto overfor. I det moralske vakuumet i Auschwitz var lederskap både et privilegium og en fare. Alma Rosé brukte fiolinen og batongen ikke bare som kunstverktøy, men som instrumenter for overlevelse. Arbeidet hennes reddet dusinvis av kvinner, fordi hun krevde at de skulle spille som om livet deres var avhengig av det. Og det gjorde de.
Musikkens kraft
Alma Rosé komponerte ikke symfonier eller etterlot seg opptak av sine opptredener. Hennes musikalske arv eksisterer i minnet om livene hun bevarte og i den skremmende sammenstillingen av skjønnhet og skrekk som historien hennes legemliggjør. Navnet hennes hører ikke bare hjemme i musikkhistoriens annaler, men også i den bredere erindringen om Holocaust.
Almas liv minner oss om kunstens kraft til å motstå dehumanisering, til å forene og til å beskytte – selv i dødens skygge. I en verden som forsøkte å utslette henne, orkestrerte hun en trassig symfoni for overlevelse.
——–
Kilder: Encyclopedia.com, mahlerfoundation.com, wikipedia.com, thestrad.com, theguardian.com og andre.
Fotos i tekst: mahlerfoundation.com