Nå i mai får Beethoven-elskere – og vi er mange! – en skikkelig gavepakke med Oslo-filharmonien. Eivind Aadland, med Paul Lewis på piano, leder orkesteret gjennom alle fem klaverkonserter, fordelt på 14., 15. og 16. mai! I den anledning har vi hatt en prat med Eivind Aadland.
Eivind Aadland er utvilsomt en av Norges fremst dirigenter, og en som kjenner Oslo-filharmonien svært godt. Hvis vi regner med de fire konsertene nå i mai, har han dirigert orkesteret 16 ganger siden 2016! Han er kanskje den norske dirigenten som har dirigert Oslo-filharmonien flest ganger i nyere tid. Han har dirigert konserten på Slottsplassen, han har dirigert Brahms´ «Ein deutsches Reqiuem», symfonier av Beethoven, Dvořák, Mahler, Bruckner og mange andre store verk.
Aadland har dirigert de fleste større orkestrene i Skandinavia og mange orkestre rundt omkring i verden, i Tyskland, England, Skotland, Frankrike, Spania, Japan og andre. Siden 2020 har han vært sjefsdirigent for Tasmania Symphony Orchestra, og han har vært første gjestedirigent i Queensland Symphony. Han står bak en rekke plateinnspillinger, og han har vært en viktig talsmenn for norsk musikk. La oss ikke glemme at han skapte seg en sterk karriere som en anerkjent fiolinist, bl.a. som konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester, før han kastet seg over dirigentkarrieren.
Hva var det som brakte unge Eivind til den klassiske musikken og dirigentrollen? Han forteller at det var mye folkemusikk i farens familie. – De ville at jeg skulle begynne å spille et instrument. Jeg hadde et sterkt ønske om å spille trompet, men det var bare en ledig plass på fiolin i orkesteret. Så, slukøret og skuffet, ble det fiolin. Men det gikk seg til. Etterhvert begynte jeg på Norges Musikkhøgskole under Camilla Wicks, og ble med henne til California. Deretter tilbrakte jeg 2 år på The International Menuhin Music Academy i Sveits.
Men tilbake til Beethovens klaverkonserter. Eivind har dirigert disse konsertene før, og nå skal alle fem presenteres i løpet av tre dager. Hva er det ved disse konsertene som appellerer til ham som dirigent?
Eivind tenker seg lenge om før han svarer. – Beethoven er en komponist som vi som dirigenter må bryne oss på gjennom hele livet. Jeg har dirigert alle symfoniene hans og klaverkonsertene flere ganger. Det er så spennende at de er så forskjellige, og det gjelder både symfoniene og konsertene. Det er en enorm variasjon, f. eks. mellom det lekne og det dramatiske. Klaverkonsertene er virkelig dyptgående forskjellige fra hverandre. Nr. 2 – som faktisk er hans første! – er veldig «haydensk» i uttrykket, mens Keiserkonserten (nr. 5) er mer storslagen symfonisk. Ta også andre satsen i den 4. klaverkonserten, der orkesteret begynner med en nesten barokkaktig innledning i strykernes dypere register, hvoretter solisten kommer inn med musikk i en helt annen genre, og sånn veksler orkester og solist gjennom hele satsen (et godt eksempel, faktisk med Paul Lewis, finner du her, red.anm.). Dette er helt annerledes enn i noen av de andre konsertene, sier Eivind, med utilslørt entusiasme.
Hva vil du si kjennetegner din tolkning av disse konsertene?
– Jeg tror ikke på det å absolutt skulle gjøre det annerledes enn andre. Da blir det lett kunstig! Som dirigent vil jeg glemme meg selv, og heller gå inn i stoffet. Ved å gjøre dette, fordype seg i stoffet, glemme seg selv, så kommer det ut noe individuelt! Det høres ut som en motsetning, men det er slik det er. Så må man jo finne en balanse med solisten og hans eller hennes tolkning.
Ja, apropos solisten, hvordan skjer samarbeidet med dem?
– Under prøvene og konserten skjer faktisk mye på intuisjon, der solisten og dirigenten instinktivt reagerer på hverandre og spiller tilbake. Jeg har aldri spilt med Paul Lewis før, så vi har hatt en 10 minutters samtale på FaceTime. Det handlet mest om hvilke kadenser han vil spille, og om praktiske og tekniske ting. Alt annet tar vi når vi er sammen, foran orkesteret.
Eivind tenker seg om, og fortsetter: – Jeg har sjelden eller aldri negative opplevelser med solister. Det er ganske konfliktfritt. Det er heller veldig stimulerende å jobbe med skikkelig gode solister. Claudio Abbado sa at han alltid har funnet gode løsninger med solister. Og sånn opplever jeg det, også, sier Eivind.
Dirigenter forholder seg til orkesteret på mange ulike måter. Hva vil du si kjennetegner deg som dirigent?
Eivind nøler. Og i løpet av samtalen har jeg forstått at han for hvert spørsmål han får, tenker nøye gjennom hva han vil svare. Det er en seriøsitet og grundighet i alt han gjør. – Det er vanskelig å sette ord på det, men kanskje er det riktig å si at jeg vil lede orkesteret som en medmusikant. Men misforstå meg ikke: jeg er ikke redd for å lede! Jeg vil lede orkesteret med en mer moderne forståelse sammenliknet med forrige generasjon dirigenter, som var, la oss si, mer autokratiske. Struktur, tempo, forløp osv, det styrer jeg. Men musikerne kommer med sine innspill, og som dirigent må jeg ha åpenhet for å ta inn det orkesteret byr på.
Han mener dette kanskje er forankret i hans bakgrunn. – Jeg begynte som konsertmester. Og jeg var music director, dvs. spillende leder i European Union Chamber Orchestra, og som dirigent har jeg tatt med meg mye fra det å sitte i ensemblet. Et av mine store forbilder er Claudio Abbado, som jeg også har spilt under. Han var nesten non-verbal i måten han dirigerte på. Likevel etterlot han ingen tvil om hva han ville. Han var en fantastisk kommunikator. Det er utrolig hvor lite bevegelse, fra dirigenten side, som skal til før et orkester gir et klingende svar!
Hva er det største du har opplevd som dirigent?
– Vanskelig å svare på det, også. Var det da jeg dirigerte Mahler 8 med Trondheim Symfoniorkester? Vet ikke. Men, jeg er veldig stolt av prosjektet med innspilling av Griegs samlede symfoniske verk med WDR Symphony Orchestra Köln. Det var veldig stort, og betydde mye for meg. Så har jeg satt enormt pris på å være regelmessig gjest hos Oslo-filharmonien! Det var Mariss Jansons som introduserte meg for orkesteret, og jeg er stolt av å bli invitert så mange ganger.
Eivind mener at med Mariss ble det satt en standard og en egenart som preger orkesteret den dag i dag, til tross for stadig nye musikere.
Jeg spør Eivind om det er noen komponister han liker spesielt godt å dirigere, men får høre at «det er som å velge favorittbarnet sitt!». Men han sier at man jo ikke kommer utenom Mozart, selvfølgelig Beethoven – og Bruckner: – Jeg blir mer og mer begeistret for Bruckner jo eldre jeg blir, og jeg gleder meg til å dirigere Bruckner 8 i Tyskland neste sesong!
Jeg har lest at Eivind også er opptatt av kunst. – Ja, jeg kjøpte mitt første trykk det første året jeg tjente penger nok til å ha råd til det. Etterhvert er det bare blir mer og mer ambisiøst. Når jeg har veggplass til bare 10% av bildene, må jeg nok kalle meg en kunstsamler. Kunstmarkedet er jo så enormt, så jeg har satt noen kriterier for hva jeg kjøper: Kunstneren må være yngre enn meg, og jeg er fokusert på skandinavisk, tysk og amerikansk kunst. Dert er et lite felt som jeg etterhvert kan en del om. Kona mi og jeg reiser ofte på kunstreiser og besøker kunstmesser. Jeg kjøper det jeg liker, men motsetningen mellom hva man liker og forventet verdistigning er konstruert. Jeg må jo forsvare at jeg ikke kaster bort penger, så det er klart det også er en forventning om at bildene i det minste ikke taper seg i verdi.
Til slutt, hva står på programmet ditt nå?
– Nå har jeg jobbet tett ganske lenge, så nå skal jeg ta meg fri en drøy måned. Så blir det en lengre periode med orkesteret mitt i Tasmania.
Eivind Aadland er en person som har en umiddelbar utstråling av åpenhet og vennlighet, men også en fast vilje, profesjonalitet og autoritet. Og kanskje er dette kjennetegn ved gode dirigenter: De har en umiddelbar evne til å kommunisere med omverdenen og med et orkester uten så mange ord. Derfor: Det er fortsatt ledige billetter til de tre konsertene med Beethovens fem klaverkonserter i neste uke. Vil du oppleve flott musikk, med en glimrende solist og en stor dirigent, vil jeg bare si: løp og kjøp!