Arvid Resare er født og oppvokst i Karlstad i Sverige. Han kom til Norge i 2011 for å studere på Norges Musikkhøgskole, bl.a. under Lars Anders Tomter. På NMH tok han både bachelor og master. Siden 2019 har har spilt bratsj i Operaorkesteret og kammermusikk her og der.
Under masterstudiet var Arvid ett år på utveksling i Shanghai. Mitt første spørsmål til Arvid er derfor: Hvorfor Shanghai? – Jeg hadde en lærer på en mesterklasse, som jeg fikk god kjemi med, som jeg lærte mye av, kanskje fordi jeg opplevde at han kunne gi meg nettopp det jeg trengte. Og det var han, Jensen Horn-Sin Lam, som anbefalte studiet i Shanghai, der han jobbet som professor i bratsj og kammermusikk. Det var mange gode studenter der og de hadde et godt bratsjmiljø. I tillegg mente Tomter at jeg kunne trenge å komme meg ut av komfortsonen, ut av den tryggheten som hverdagen hjemme representerte. Så da reiste jeg til Shanghai og var der ett år. Etter fullført master dro jeg tilbake dit, for å fullføre det jeg hadde begynt på.
Snakker kinesisk
Og du lærte deg kinesisk?
– I Shanghai foregikk all kommunikasjon og undervisning på kinesisk! Alle snakket kinesisk og jeg skjønte jo ingenting av det som foregikk rundt meg. Da måtte jeg bare lære meg kinesisk med en gang. Skolen hadde et eget språkstudium for utenlandske studenter. Så da var det en periode med både musikk og språk, begge deler på heltid. Og undervisningen var etter kinesisk standard, i både musikk og kinesisk. Det var engasjerte lærere, men undervisningen var med en helt annen og tøffere pedagogikk enn vi er vant til. Det ble lange dager, der skolebussen gikk kl. 07.00 og jeg var ikke hjemme før kl. 23.00. Det hendte man duppet av litt i timene, og vi hadde en kvinnelig kinesisk lærer som hadde en mikrofon og høyttaler, som hun av og til brukte for å få oppmerksomhet fra studentene, selv om vi bare var fem elever i hennes klasse!
Arvid forteller at han begynte å spille bratsj først som 17-åring. Når en musiker begynner å spille et instrument så sent, er det relativt sjelden at de kommer så langt som Arvid har gjort. Og Arvid innrømmer at han har spilt og øvd veldig mye for å komme dit han er nå. Men hvordan startet det hele?
Bratsj først som 17-åring
– Morfar var en selvlært musiker, som spilte både fiolin og piano. Faren min ville også gjør meg og mine søsken til unge renessansemennesker, og oppmuntret musikkstudier og lesing. Det var egentlig gitar som skulle bli mitt instrument. Etter at jeg kom over bratsjen som 17-åring, vekslet jeg litt mellom gitar og bratsj en periode før jeg bestemte meg for at det var bratsjist jeg ville bli.
Du har mange år i Operaorkesteret bak deg. Det er jo også er et veldig bra orkester. Hvorfor ville du spille i Oslo-filharmonien?
– I mitt andre år på masterstudiet var jeg stipendiat i Oslo-filharmonien. Der fikk jeg en verdifull orkesterforståelse på høyt nivå: slik spiller man i et symfoniorkester. Orkesteret har en levende tradisjon, etter Leif Jørgensen (1. fiolinist i Oslo-filharmonien fra 1960 til 1973, og sentral pedagog, red. anm.) og Mariss Jansons.
Arvid stopper opp, tenker seg om, og sier: – Men det personlige og ærlige svaret er at det er fantastisk orkester, med en utrolig god bratsjgruppe, hvor det er veldig hyggelig å være. Det var vanskelig å motstå en slik mulighet!
Arvid forteller at han overtok stillingen etter den mangeårige svenske bratsjisten Birgitta J. Halbakken, som i likhet med Arvid er fra Karlstad og som i likhet med Arvid gikk på samme Karlstad kommunale musikkskole! Arvid kan ikke få rost Birgitta nok og hennes evne til å se mennesket i musikeren og til å skape et godt miljø rundt seg (du kan lese vårt intervju med Birgitta her).
Alle komponister har noe spesielt
Hvilke komponister eller verk liker du spesielt godt å spille?
– Det er et spørsmål det alltid er vanskelig å svare på. Det avhenger av hva man nettopp har spilt, fordi alle komponister har noe spesielt som gjør verket deres verdt å spille! Men…., det er jo alltid morsomt å spille Strauss, både operaer og hans symfoniske dikt. Som da vi spilte Ein Heldenleben på Japan-turnéen, og da vi spilte Elektra i i Operaen. Også Brahms, da… og Mozart, det er jo alltid en egen sjarm å spille Mozart. Nei, det finnes aldeles for mange som det er godt å spille! Og det er jo så mye av det symfoniske repertoaret jeg ikke har spilt. Jeg spilte faktisk Beethovens 5. symfoni for første gang i går!
Jeg spør Arvid om hva som er det største han har opplevd som musiker. Arvid må tenke seg lenge om. Og svaret er kanskje litt overraskende: – Jeg tror liksom at dette å leve med og av musikk er det største. Det største gleden er nok den lange relasjonen med musikken og musikklivet over tid. Det er en konstant glede!
Arvid forteller om en opplevelse i hans tid i Shanghai: – Jeg hadde det veldig travelt. Jeg hadde lagt stort press på meg selv, og jeg sto foran en to-dagers eksamen. Men, jeg gikk på sangøvelse med koret i den svenske kyrkan i Shanghai, sammen med andre svenske amatører som var bosatt i Shanghai. Gleden over å lage musikk med dem, som sang med de stemmene de hadde, uten fokus på teknikk og prestasjon! Det ga en helt ny mening med musikken. Vel, egentlig mer enn det: jeg fant en enda større glede i min egen utvikling. I sterke kontraster ser man ting man ellers ikke ville sett.
Å sette grensen i det grenseløse
Hva er det beste og det mest krevende ved å spille bratsj?
– Det beste er klangen. Bratsjen har omtrent det samme registeret som menneskets stemme. I tillegg er bratsjen litt mer fysisk å spille enn fiolinen, og det gjør det veldig gøy å spille instrumentet. Men det mest krevende…?
Arvid stopper opp. Tenker lenge. Det er tydelig at han har et gjennomtenkt forhold til seg selv som musiker. – Det er en «mycket svår fråga»! Som musiker jobber man mye hele tiden, uansett instrument. Jobben er krevende, den tar mye tid, den krever mye energi og den har en sosial side. Som musiker er du i konstant relasjon med musikken. Det er vanskelig å sette grensen i det grenseløse. Til helgen skal jeg en tur til Skien for å besøke familie, men jeg tar selvsagt med meg bratsjen, for å øve litt på neste ukes program. For meg er kanskje den største utfordringen å vite når jeg skal pakke ned bratsjen, og heller bruke mer tid med min samboer. Det er ikke noe stort problem i det daglige, men noe man skal være oppmerksom på.
Til slutt, Arvid, har du andre interesser eller hobbier?
– Nei, jeg har ingen spesiell hobby. Jeg holder imidlertid fortsatt på med kinesisk, og har tatt en bachelorgrad i kinesisk språk og kultur. Men ellers er det å være sosial, være sammen med venner og familie.
I høst har vi fått to nye, dyktige bratsjister til orkesteret. Vi er ikke i tvil om at Arvid Resare – og Einar Kyvik Bauge – styrker dette fra før sterke laget! Velkommen, Arvid!