Det finnes syv ektepar i orkesteret i Oslo-filharmonien. Det eldste av dem er Jørn og Birgitta Halbakken. Men det er ikke den eneste grunnen til at vi har lyst til løfte fram dem. Birgittas siste konsert, før hun gikk over i pensjonistenes rekker, var konserten i Philharmonie Berlin 1. september. Og Jørn har lenge vært den eldste i orkesteret, og pensjonerer seg om et par måneder. Da har de til sammen vært ansatt i Oslo-filharmonien i 90 år!
Jørn og Birgitta er grunnstammen i orkesterkvaliteten. Et hvert orkester har en identitet, som «sitter i veggene», sier man. Men det er ikke der den sitter, den sitter hos musikere med lang fartstid, dyktige musikere som på den ene side kan overføre og videreføre en orkesterkultur til nye musikere, og som på den annen side higer etter selv å bli bedre og bedre, musikere som evner å forandre og utvikle seg i tråd med nye krav, spillemåter og nye dirigenter. Og det er slike musikere Birgitta og Jørn er.
Birgitta J. Halbakken er opprinnelig svensk og kom til Norge 1976. Hun er utdannet i Oslo og San Francisco og har i tillegg hatt kortere studieopphold i Den Haag og London. Hun ble ansatt som bratsjist i Oslo-filharmonien 1982 og var medlem av Det Norske Kammerorkester i en 10-årsperiode. Birgitta har også spilt på venneforeningens konserter, sist på mottakelsen og konserten på den svenske ambassaden.
Jørn er født i 1956 i Oslo. Han studerte ved Østlandets Musikkonservatorium i Oslo, ved Musikkhøyskolen i Wien ved Norges Musikkhøgskole, og ved Musikkonservatoriet i San Francisco. Han debuterte som solist i 1974, og har hatt solistoppgaver med Det Norske Kammerorkester og med Oslo-filharmonien, som har vært med i helt fra starten i 1977. Jørn har også en folkemusikkbakgrunn og har vært solist på hardingfele i Halvorsens «Fanitullen». Han har også utgitt et dobbeltalbum med tradisjonsmusikk fra Østerdalen sammen med folkemusikkensemblet Ælvesus.
Birgitta og Jørn giftet seg i 1982, omtrent samtidig som Birgitta begynte i Oslo-filharmonien. De traff hverandre dermed ikke i orkesteret. I dag har de to voksne barn, en gutt og ei jente, som er 33 og 27 år gamle.
Gjensidig forståelse
Jeg spør dem hvordan det er å være ektepar i et orkester som Oslo-filharmonien. Birgitta svarer raskt, med en latter: – Nå er jeg spent på hva Jørn skal si! Men fra spøk til alvor, fordelene er større enn ulempene. Begge vet jo hva den andre driver med, og det er derfor full forståelse for hva som kreves. Og Jørn supplerer: – At vi begge er strykere gjør denne gjensidige forståelsen enda bedre. Samtidig er vi litt glade for at vi ikke spiller samme instrument. Vi opplever det faktisk som berikende at vi har ulike roller i orkesteret. Vi kan ha en faglig utveksling om musikken, kan drøfte den litt. På den annen side er vi glade for at vi ikke er på samme gruppe. Noen fikser det helt greit, men vi er usikre på om vi ville gjort det.
Betyr det at dere også har glede av hverandre når dere skal forberede dere til konsert?
Jørn trekker på det. – Nja, det hender, vel. Vi har egentlig mer glede av hverandre etter konsertene. Vi foretar nesten alltid en evaluering etter konsertene: Hvordan synes vi konserten gikk, hvordan var egen innsats, fungerte dirigenten som forventet, osv. Det er jo veldig fint å kunne dele opplevelsen når det går veldig bra!
Birgitta tar opp tråden: – Men vi er ikke alltid enige! Vi kan være faglig uenige om hvor godt vi synes orkesteret spilte. I tillegg er det et emosjonelt aspekt ved opplevelsen, og den emosjonelle opplevelsen med konserten er individuell. Vi registrerer jo også at publikum ofte er mer begeistret enn musikerne. Grunnen er at vi ofte vurderer konserten rent faglig. For oss er jo musikk også et fag. Og noen ganger synes vi ikke vi har levert helt på topp faglig – selv om publikum er fornøyd.
Tilbake til familielivet. Orkestermusikere er jo «skiftarbeidere». Hvilke utfordringer representerer det for en musikerfamilie som deres?
Lange turnéer vanskelig
Jørn er raskt ute med å understreke at kombinasjonen to musikere og små barn ikke er lett, og at det nok var Birgitte som endte opp med mesteparten av ansvaret for å få familielivet til å gå rundt. – Spesielt vanskelig var det med turnéene. Den gangen, da barna var små, var turnéene med Mariss veldig lange, gjerne en måned ad gangen. Og da måtte jo en av oss være hjemme med ungene. Jeg søkte om permisjon for å være hjemme en gang, men så var det Birgitta som fikk permisjonen, og måtte bli hjemme! Akkurat i det tilfellet var vel behovet for 1. fiolinister større enn behovet for bratsjister, sier Jørn med en latter.
Men det var ikke bare turnéene en av dem mistet på den tiden. – Den av oss som måtte ta permisjon og bli hjemme, mistet også inntekt. Vi fikk kun permisjon uten lønn. Å være en småbarnsfamilie og så miste én månedsinntekt, det var ingen spøk, forteller Jørn, og understreker at det heldigvis er annerledes nå.
– Kortere turnéer, på en uke, var enklere, forteller Birgitta. – Da kom gjerne mine foreldre fra Sverige og bodde hjemme hos oss sammen med barna. På den måten fikk jo barna også et veldig tett og godt forhold til mormor og morfar, sier hun.
Birgitta ser på Jørn, som nikker, og sier at de vel bør nevne det sosiale livet: – Det er vanskelig for et ektepar i et orkester å ha et aktivt sosialt liv. Da ungene var små hadde vi konserter torsdag og fredag kveld, og vi var selvsagt avhengig av barnevakt. Da var det ikke så lett å engasjere barnevakt enda en kveld i uka.
Kammermusikk viktig
De har jo begge vært med i Oslo-filharmonien lenge. Jeg lurer på hvordan de har opplevd forandringen i orkesterlivet i løpet av disse årene.
Jørn tar ordet først: – Kunstnerisk er jo forandringen stor. Det er helt eventyrlig å tenke på hvilken utvikling vi har vært med på! Birgitta følger opp: – Og samspillet, da! Hele ensemblet har jo hatt en fantastisk utvikling når det gjelder samspill!
Begge er opptatt av hvordan kammermusikken har bidratt til økt personlig innsats og kvalitet – og samspill. De utdyper: – Mange av musikerne i orkesteret, oss to inkludert, har vært innom Det Norske Kammerorkester og andre gode kammerorkestre, som f. eks. Ensemble Allegria. Dette har hatt en sterk påvirkning på spillestilen. Kammermusikken har gjort oss til bedre musikere, sier Jørn.
– Jeg vil gjerne nevne én ting til, sier Jørn. – Apparatet rundt oss er blitt mye større og mye bedre. Det er bra folk i administrasjonen, god administrering av noter, kommunikasjon og mye annet.
Dere har levd et langt liv med musikk. Du er jo allerede pensjonist, Birgitta, mens du pensjonerer deg om noen måneder, Jørn. Legger dere musikken på hylla som pensjonister eller kommer dere til å fortsette å spille?
– Jeg kommer til å spille kammermusikk på hobbybasis, sammen med gode venner, sier Birgitta. Og fortsetter: – Så gleder jeg meg til å gå på konsert, og ikke minst bruke mer tid på barnebarn! Litt husflid blir det sikkert, også, sier hun.
Jørn skal heller ikke slutte å spille. Han er oppvokst med folkemusikk, og kanskje bruker han mer tid på det. – Og det er jo alltid noen vedlikeholdsoppgaver som står og venter, sier Birgitta med et smil!
Vil ikke savne notebunken
Birgitta sier at det hun kommer til å savne mest, er samhandlingen med de andre 100 musikerne når alt klaffer. – Dette er en helt unik opplevelse som du ikke kan få på noen annen måte. Det å være emosjonelt påkoblet, midt i musikken. Helt fantastisk!
Det hun derimot ikke kommer til å savne er notebunken hver uke: – Det vi driver med er elitesport. Du må alltid være topp forberedt. Det henger over deg hver dag, og lørdager og søndager går med til innstudering av musikken.
Takk!
Vi for vår del er dypt takknemlige og veldig glade for at Birgitta og Jørn brukte lørdagene og søndagene på denne måten, og slik sett har gitt oss en uendelig rekke av store musikkopplevelser. Tusen takk for alt dere har gitt oss, begge to!