Nyheten om at Sarah Christian var ny konsertmester ved siden av Elise Båtnes, ble møtt med begeistring av Oslo-filharmoniens publikum. Vi har registrert med hvilken energi og trygghet hun har ledet orkesteret. Under konserten på Slottsplassen begeistret hun over 20.000 publikummere med sitt spill i Vivaldis «Sommeren» fra De Fire Årstidene.
Vi treffer Sarah over en kopp kaffe på Restaurant Haakon ved Konserthuset. Hun setter av tid til oss i en pause mellom prøvene til åpningskonserten onsdag. Sarah hilser på oss med et vinnende smil, og fremstår umiddelbart som en veldig likandes person. Og det er bra, fordi det er ikke nok for en konsertmester å være en god fiolinist, vedkommende må også være flink med mennesker. Men la oss legge til: Sarah Christian utstråler også intelligens, viljestyrke og autoritet. Vi forstår umiddelbart hvorfor orkesteret valgte Sarah Christian til denne jobben! Og hun har musikerne med seg. Når vi nevner Sarah Christian for orkesteret musikere, er reaksjonen tommelen opp, «helt fantastisk», «en gave» og slike positive beskrivelser.
Konsertmester ved en tilfeldighet
Sarah har en omfattende internasjonal karriere bak seg, som konsertmester, solist, festivalarrangør m.m. Derfor er det naturlig å spørre henne hvorfor hun valgte jobben som konsertmester i Oslo.
– Vel, det var faktisk ved en tilfeldighet, sier Sarah. – Jeg var egentlig ikke ute etter en ny jobb (hun var konsertmester i Deutsche Kammerphilharmonie Bremen på den tiden), men jeg ble spurt om å spille «Scheherazade» med Oslo-filharmonien. Jeg takket ja, og etter den første prøven fortalte Elise meg at stillingen som konsertmester var ledig. Det visste jeg ikke engang! En tid senere ble jeg invitert til Oslo på prøvespill, og jeg steppet inn som konsertmester ved noen anledninger. Å spille med orkesteret føltes så naturlig, så ukomplisert, og menneskene var så hyggelige! Vi var sammen på den lange Asia-turnéen i fjor, og jeg ble veldig godt kjent med orkesteret og folkene. Likevel tok det ganske lang tid før jeg bestemte meg, siden Deutsche Kammerphilharmonie Bremen ikke var så happy for at jeg dro, og logistikken mellom Tyskland og Oslo var vanskelig. Alex (Taylor) var klok, han presset meg ikke for hardt, og ga meg tid til å bestemme meg. Og her er jeg!
Sarah har vært konsertmester i Deutsche Kammerphilharmonie Bremen i mer enn ti år, og vi synes ikke det er vanskelig å forstå at orkesteret veldig gjerne ville at hun skulle forbli der. Å være konsertmester for to orkestre er imidlertid vanskelig. – Derfor har jeg et sabbatsår i år, og kan konsentrere meg om stillingen min i Oslo-filharmonien. Foreløpig er min stilling som konsertmester i Deutsche Kammerphilharmonie Bremen satt på vent. Så la oss se hvordan denne sesongen føles og deretter hva fremtiden bringer.
Konsertmester – og litt solist
Du har også opptrådt som solist. Vil det være rom for det i kombinasjon med din stilling i OF?
– Ja, jeg kan ta engasjementer som solist. Bare fordi jeg har en så fantastisk kollega i Elise! Hun har virkelig gjort så mye for at jeg skal føle meg velkommen, så det var enkelt å dele ukene mellom oss.
Sarah fortsetter: – Men når det er sagt, så er ikke målet mitt å være solist. Jeg elsker å spille solo, og å være solist var en gang ambisjon min. Men ikke nå lenger. For å lykkes som solist i dag må du fokusere på så mye annet enn bare å spille. Du må utvikle din USP (Unique Selling Proposition), være aktiv på sosiale medier, jobbe med agentbyråer osv. Og ikke minst å leve med det konstante presset, som er enda verre for kvinner, tror jeg, på grunn av fokuset på utseendet deres, hva de har på seg og slikt. Etter min mening handler det å være solist i dag mindre om kvalitet og mer om merkevarebygging.
De fleste symfoniorkestre har to sidestilte konsertmestere. Jeg lurer på hvordan de fungerer sammen. Stepper de bare inn for hverandre eller har de forskjellige roller? Når jeg spør Sarah hvordan de jobber sammen, sier hun at hun ikke vet det ennå, det er for tidlig å si. Men det er tydelig på svaret hennes at hun har veldig stor respekt for Elise: – Elise er bunnsolid. Hun er en klippe! Det er aldri noen tvil eller usikkerhet når hun spiller. Jeg har aldri hørt henne spille en feil note, sier Sarah.
Ulike personligheter
Sarah sier at hun og Elise er forskjellige personligheter. – Som konsertmester gjør jeg ofte store bevegelser og bruker ulike ansiktsuttrykk, mens Elise er mer behersket og kontrollert. Men det er bare sånn jeg er, sier hun. – Min måte å fylle rollen på, er for meg en måte å bli inspirert på. Det er veldig viktig for meg å holde min personlige inspirasjon høy. Jeg må få inspirasjon fra dirigenten, fra kollegene mine og fra meg selv. Noen ganger er det simpelthen hardt arbeid å komme inn i den inspirerende flyten.
Jeg spør Sarah hva hun anser som de mest krevende aspektene ved rollen som konsertmester, vel vitende om at noen ganger må en konsertmester instruere eller til og med korrigere ellers glimrende musikere. For å håndtere slike situasjoner understreker hun viktigheten av empati, både med dirigenten og med kollegene. Det kan være vanskelig å vurdere hvor hardt hun skal presse folk. Men hun tror på en positiv tilnærming. – Jeg prøver hardt å alltid snakke positivt, det er en stor utfordring. Og ikke ta det personlig, for eksempel hvis orkesteret ikke liker forslagene mine. Dette er heldigvis lettere i Oslo enn i kammerorkesteret mitt i Bremen, for her i Oslo har vi et tydelig hierarki, med ulike nivåer av konsertmestere og gruppeledere. Dette gjør kommunikasjonen enklere for en konsertmester.
En musikalsk familie
La oss spole tilbake til begynnelsen. Hvordan startet det hele? Sarah ble født i Augsburg i Tyskland i en musikalsk familie. – Pappa var fiolinist, mamma pianist. Broren min er også musiker, han spiller trompet. I barndommen var huset alltid fylt med musikk. – Som 3-åring ville jeg spille fiolin, og faren min var læreren min. Men året etter hørte jeg ikke på ham lenger, og fikk en annen lærer, sier Sarah med en klingende latter.
Kort tid etter startet hun opp i fiolinklassen til professor Samson Gonashvili. I 1999 fortsatte hun fiolinstudiene med Jorge Sutil ved Münchner Philharmonic. I 2010 tok hun en bachelorgrad ved Mozarteum i Salzburg med Igor Ozim og senere Masters and solist diploma i Berlin med Antje Weithaas.
Du har allerede opplevd mye med Oslo-filharmonien. Så langt, hva anser du som den mest uforglemmelige opplevelsen?
– Det må være da vi spilte i Suntory Hall i Tokyo. Jeg hadde spilt i Tokyo før, men aldri i denne fantastiske konsertsalen. En annen uforglemmelig opplevelse var å spille «Ein Heldenleben» med dette orkesteret, sier Sarah.
Vi har nettopp startet sesongen 2024-25. Er det noe du gleder deg spesielt til denne sesongen?
– Ja, jeg gleder meg til å spille Mahler 3 i mars neste år! Jeg har aldri spilt den symfonien før. Og selvfølgelig å spille Vivaldis «De fire årstidene» i desember. Jeg har heller aldri spilt Tsjajkovskij 4 (kommer i oktober), så jeg gleder meg veldig til det!
Det er fortsatt en time igjen av Sarahs pause, og hun er glad for det. Konsertsalen er mørk, med mørke vegger, mørke gulv og mørke seter, sier hun. Nå trenger hun en time i frisk luft og i det skarpe, klare lyset fra solen. For å gjenskape den inspirasjon hun trenger til dagens siste prøve.