Torsdag 3. oktober er det Ung Filharmoni i Konserthuset. Der sitter 80 unge musikere fra hele landet under 20 år på scenen, side om side med Oslo-filharmoniens erfarne og etablerte musikere. Før de kommer så langt, har de øvd hele sommeren, i dagene før konserten har de prøvespilt sammen med og får instruksjon av de erfarne musikerne, under ledelse av orkesterets tidligere sjefsdirigent Vasilij Petrenko. For de unge musikerne er dette utrolig lærerikt, for de erfarne musikerne er det veldig inspirerende og for oss publikummere ganske så rørende og flott.
Det er ikke vanskelig å finne unge og dyktige nok musikere til å fylle setene i Ung Filharmoni. De 80 utvalgte har vært gjennom en omfattende søknadsprosess og prøvespill. Man kunne sannsynligvis fylt setene flere ganger.
Og det reiser jo spørsmålet: Er Norge spesielt dyktig til å utvikle unge, klassiske musikere? Eller er det en myte? Og hva er det i så fall som gjør oss så gode på dette området?
Norge er i verdenstoppen
Eurovision Young Musicians (EYM) er en musikkonkurranse for musikere under 19 år som har blitt arrangert av Den europeiske kringkastingsunionen siden 1982. Den regnes som en av de viktigste musikkonkurransene i verden. I år ble konkurransen arrangert i Bodø, og den 17 år gamle østerrikske fiolinisten Leonard Baumgartner gikk av med seieren. NRK sendte hele konkurransen 17. august. Den norske pianisten Sebastian Egebakken Svenøy deltok i finalen, men kom ikke på pallen.
Norge er et av de mest suksessrike landene i denne prestisjetunge konkurransen. Vi har seks topp tre-plasseringer: én seier (Eivind Ringstad på bratsj i 2012), tre andreplasser (Leif Ove Andsnes på piano i 1988, Tine Thing Helset på trumpet i 2006 og Guro Kleven Hagen på fiolin i 2010) og to tredjeplasser (Eldbjørg Hemsing i 2002, og Alma Serafin Kraggerud i 2022, begge fiolin). I tillegg har vi hatt andre som har deltatt i finalen, og ytterligere mange som har deltatt, men uten å komme til finalen (kilde: Wikipedia).
Hvis vi ser nærmere på resultatene i EYM, ser vi at Norge ligger på andre plass både når det gjelder antall finaledeltakere og antall medaljer, bare slått av Østerrike. Når vi justerer for befolkningstallet, er resultatet det samme: Norge havner på andre plass i begge kategorier. Men nå er det Slovenia, som med sine 2,1 millioner innbyggere som kommer best ut. Likevel, vi kan konkludere med at Norge leverer klassiske supertalenter i en helt annen grad enn andre europeiske land.
Hvorfor?
Hva er så grunnen til dette? Vi har jo ikke Europas største musikktradisjon sammenliknet med land som f.eks. Tyskland (som forøvrig aldri har vunnet noe i EYM), så det kan ikke være forklaringen. Noen mener at det skyldes vår gode økonomi (folk har råd til kjøpe instrumenter og spilletimer), men det passer heller ikke, siden Sverige kommer langt ned på listen og Danmark glimrer helt med sitt fravær. Kan det være kulturskolene? Musikkutdanningen? Eller andre ting?
For å finne en forklaring på dette, har vi henvendt oss til de som lever med dette hver dag: rektor på Norges Musikkhøgskole, Astrid Kvalbein, rektor og kunstnerisk leder på Barratt Due musikkinstitutt, Stephan Barratt-Due og dirigent Torodd Wigum, som også arbeider mye med unge musikere.
Vi høster av satsningen som startet på 70-tallet
De trekker alle fram det som skjedde i Norge på 70-tallet. Det er det vi høster av nå! Da ble Norges Musikkhøgskole etablert, Kulturskolene, som den gang var musikkskoler, fikk et solid fotfeste flere steder i landet, og Ungdomssymfonikerne og De Unges Orkesterforbund kom på denne tiden. Oslo Konserthus åpnet dørene i 1977.
Utover på 80- og 90-tallet skjedde det enda mer, som bygde videre på det grunnlaget som ble lagt på 70-tallet. Vi fikk lovfestet Kulturskolene. Vi fikk NUSO (Norsk Ungdomssymfoniorkester), Ung Filharmoni med Oslo-filharmonien, BF Ung med Bergen Filharmoniske Orkester, Valdres Sommersymfoni og mye annet.
Dirigenten Mariss Jansons gjorde underverker med Oslo-filharmonien på 80-tallet. Cellisten Truls Mørk og senere pianisten Leif Ove Andsnes markerte seg internasjonalt. Dette skapte forbilder og muligheter for unge talenter, enten de så for seg en karriere som solister eller som orkestermusikere.
Vi skal ikke legge skjul på at mye av det som skjedde på 80-, 90- og 00-tallet ble mulig på grunn av oljepengene.
En sammenhengende musikkutdanning på internasjonalt nivå
De fleste musikere har fått privattimer fra barnsben av. Slik er det i Norge og de fleste andre land. Det som på mange måter er unikt i Norge, er muligheten for en (nesten) sammenhengende musikkutdanning fra Kulturskolene og opp til masterutdanning på Norges Musikkhøgskole. Og her spiller Barratt Bue musikkinstitiutt en viktig rolle. Fra 1985 la de om strategien og satset tungt på å utvikle talenter for et internasjonalt musikkmarked. Dermed fikk vi en utdanning som fylte noe av tomrommet mellom Kulturskolene og høyere utdanning.
Norsk klassisk musikk begynte å fungere på et internasjonalt marked, der kvalitet bestemte hvem som bemanner orkestrene, ikke nasjonalitet. Den norske utdanningen, f.eks. på Norges Musikkhøgskole, ble utviklet til et internasjonalt nivå, som gjør at norske musikere kan konkurrere med utenlandske musikere om jobb i både norske orkestre og utenlands orkestre. Vi har derfor fått en drastisk økning i kvaliteten på musikere.
Vi utvikler talenter på en annerledes måte
Noen av våre kilder peker på et annet forhold som kan forklare vår unike suksess når det gjelder klassiske talenter. De hevder at vi i Norge bygger og utvikler talenter på en annen måte enn mange andre land.
Vi bygger et talent som varer. Vi oppfordrer til selvstendighet tidlig i karrieren, og vi er opptatt av å bygge er sterk selvfølelse. I større grad enn i mange andre land, er vi opptatt av å legge til rette for det som passer det enkelte individet, i stedet for å tre en fast og rigid struktur og plan nedover hodene på dem. Vi arbeider nok alt i alt mindre autoritært med å utvikle talentene. Vi er også mer opptatt av å «se vi hele mennesket», f.eks. ved å inspirere til et liv utenfor musikken.
Verdensmester i skolekorps
Våre informanter fremhever alle betydningen av skolekorpsene. «Alle» skoler i Norge har jo et skolekorps! I forhold til antall innbyggere er Norge det landet i verden med flest aktive korpsmusikere. Norges Musikkorps Forbund har rundt 60.000 medlemmer, og medlemstallet stiger år for år, i alle aldergrupper. I dag har vi ca. 1600 korps i Norge. Skolekorpsene og ungdomskorpsene gir unge mennesker et tidlig møte med musikk, noter, mestring av et instrument, samspill, hvordan man utvikler seg i et orkester under ledelse av en dirigent og mye mer. Oppsiktsvekkende mange orkestermusikere, spesielt blant blåserne, har nettopp sin bakgrunn fra skolekorpsene.
Korene og kirkene
Vi har i dag mer enn 30.000 korsangere i Norge. 10.000 er medlemmer i Ung i Kor, en organisasjon for barnekor, ungdomskor, studentkor og unge vokalensembler. Kirkene er en, av flere, viktige arenaer for unge korister. Utrolig mange har sunget i kor og vært med på f.eks. Mozarts Requiem. I den sammenhengen er også kirkekantorene veldig viktige, som profesjonelle veiledere og inspiratorer for mange unge korister.
Bredden
Gjennom alt dette skaper vi i Norge en helt unik bredde i rekrutteringen til utøvende klassisk musikk. Og denne bredden er viktig. Noen få vil satse på å komme opp på et høyt nivå. Vi trenger bredden for å sikre at vi har mange nok med store ambisjoner til å nå toppen. Det er en stor fordel å være flere på toppen. Man slipper å måtte være den eneste som bærer og opplever presset, man får flere å dele og utveksle erfaringer med. Norge er et lite land, og svært mange av de unge på toppen har studert sammen, spilt sammen og kjenner hverandre godt. Dette er utrolig verdifullt.
Ildsjelene
Noen enkeltindivider er ofte viktige for utvikling og endring. Slik er det også her. Våre informanter trekker fram ildsjeler som fiolinisten og pedagogen Leif Jørgensen (1927-88). Jørgensen hadde enorm betydning for mange norske fiolinister, både som konsertmester i Oslo-filharmonien og som professor på Norges Musikkhøgskole. En annen mann med stor betydning var trompetisten Harry Kvebæk (1925-2012). Han var bl.a. med å stifte Ungdomssymfonikerne i Elverum, og også han hadde sitt virke på Norges Musikkhøgskole og andre steder. Også vår konsertpianist Liv Glaser bør løftes fram. Hun var faktisk med som amanuensis på Norges Musikkhøgskole helt fra starten. For egen del vil jeg også peke på den betydning Stephan Barratt-Due har hatt for talentutvikling i norsk, klassisk musikkliv. Av alle norske medaljevinnerne i EYM, er det bare Leif Ove Andsnes som ikke har gått på Barratt-Due. Her kan du lese mer om Stephan i det intervjuet vi gjorde med ham for en tid tilbake.
Kort sagt: Et unikt musikkens «økosystem» for hele landet
Over tid har vi altså bygget en infrastruktur for klassisk musikk, der en rekke tiltak og aktiviteter virker sammen i et komplisert økosystem. Og det har nok vært litt særegent norsk at vi har involvert alle samfunnslag, hele landet og både by og land, og på den måten skapt en stor bredde i rekruttering og utvikling. Dette økosystemet bidrar til å plassere Norge i verdenstoppen innen ung, klassisk musikk.
Vi vet at alle økosystemer er sårbare. Som i alle økosystemer, er det risikabelt å kutte ut ett av leddene i økosystemet, også i dette. Over tid kan da hele systemet falle sammen. Det er vårt ansvar å ta vare på dette nå. Vi har fått en enorm gave som vi plikter å forvalte klokt. Alle må være seg dette bevisst, enten man er utøver, forelder, publikummer eller annet. Det er vårt ansvar å arbeide for større politisk forståelse for dette, for mer kultur og klassisk musikk i media og i skolen.
Vi står foran budsjettprosesser i kommuner og stat. Og behovet for å kutte i budsjettene lyser mot oss fra avisforsidene. Nå er det viktigere enn noen gang at vi forteller politikere konsekvensene av å kutte i bevilgningene til dette musikkens økosystem, som ikke bare skaper supertalenter, men gir livsglede, fellesskap, mening, mestringsfølelse, utvikling og oppdragelse for over 100.000 barn og unge.