Stephan Barratt-Due er rektor og kunstnerisk leder på Barratt Due musikkinstitutt. Det er vel knapt noen i Norge som har hatt større innflytelse på utviklingen av unge talenter innen klassisk musikk enn Stephan Barratt-Due og hans musikkinstitutt. For noen uker siden fikk vi gleden av å overvære Oslo-filharmonien spille sammen med Ung Filharmoni. Og Barratt Due musikkinstitutt, sammen med Oslo-filharmonien og Festspillene i Bergen, er en av hovedaktørene bak dette fantastiske prosjektet.
Barratt Due musikkinstitutt ble etablert av Stephan Barratt-Dues besteforeldre i 1927, og er utvilsomt en av de viktigste institusjonene for utdanning av musikere innen klassisk musikk i dag, ved siden av Norges musikkhøgskole. Instituttet er engasjert i musikkundervisning på mange nivåer og over et bredt aldersspenn. Gjennom sitt bachelor-program gir Høyskolen Barratt Due undervisning til høyt kvalifiserte studenter som har ambisjoner om en profesjonell karriere som utøvende musiker.
Rekken av musikere som er formet av Barratt Due er lang og imponerende. Det er kjente navn som Henning Kraggerud, Christian Ihle Hadland, Catharina Chen, Vilde Frang, Ragnhild og Eldbjørg Hemsing, Didrik Solli Tangen, Alexander Rybak, Guro Kleven Hagen, Eivind Ringstad og mange flere. En ikke ubetydelig andel av Oslo-filharmoniens musikere har vært innom Barratt Due musikkinstitutt.
Jeg har avtalt å møte Stephan Barratt-Due i instituttets lokaler, en nydelig gammel villa vest i Oslo, en villa som har vært musikkskole i snart 100 år. Jeg kommer litt før avtalen med Stephan Barratt-Due, og mens jeg sitter der og venter, hører jeg vagt sangøvelser og strykerøvelser fra naborommene. Uttrykket «musikken sitter i veggene» skal her tas helt bokstavelig!
Derfor er det naturlig å spørre Stephan om hva som var bakgrunnen for at hans besteforeldre etablerte musikkinstituttet i 1927.
– Min farmor, Mary Barratt, var en begavet pianist. Som 14-åring reiste hun til Roma for å utvikle seg som pianist, og hun ble der i seks år. Hun var et internasjonalt menneske som behersket fem språk, og hun turnerte som musiker. Senere giftet hun seg med fiolinisten Henrik Adam Due. Han var opptatt av undervisning og en god pedagog. De registrerte at Norge lå langt tilbake når det gjaldt musikkundervisning. Alle som ville bli noe, måtte reise ut. Dette ville de gjøre noe med, og de startet opp Barratt Due musikkinstitutt i 1927. Målet var å drive internasjonalt inspirert musikkundervisning på høyt nivå. Først foregikk undervisningen hjemme i leiligheten til Mary og Henrik, men etter noen år flyttet de og undervisningen til bygget vi nå er i, i Lyder Sagens gate 2. Svært mange av de beste musikerne innen klassisk musikk, har jo studert her, og pianisten Eva Knardahl var en av de første store som studerte på Barratt Due.
Stephan Barratt-Due er selv en meget dyktig fiolinist, med en imponerende karriere som musiker og orkesterleder. I 1985 overtok han likevel som rektor ved instituttet.
Du overtok jo ledelsen av musikkinstituttet etter dine foreldre, som ganske ung. Da hadde du en aktiv karriere som fiolinist. Var det helt etter eget ønske eller noe du følte som en plikt?
– Far hadde ALS, og da han døde, var både min daværende kone, Soon-Mi Chung, og jeg konsertmestere i KORK. Vi stortrivdes med livet som musikere. Vi sammenkalte til et familieråd, og alle pekte på meg. Jeg måtte jo bare ta det valget. Men, jeg insisterte på å fortsette og spille. Jeg tok rollen som kunstnerisk leder og min svoger Trond Hanssen ble administrativ leder, slik at jeg kunne ha musikken i sentrum. Etter hvert ble det nødvendig å legge til rektortittelen. I dag er det et rektorat bestående av rektor og kunstnerisk leder, direktør og prorektor.
Stephan forteller videre at en av grunnene til at han valgte å si ja til å overta var også at han på noen punkter var uenig med faren sin om hvordan skolen ble drevet på. – Jeg synes ikke vi var ambisiøse nok. Vi endret derfor retning på flere måter. Vi valgte å fokusere på klaver, strykere, symfonisk blås og sang. Og vi ble også mye tøffere. Jeg fikk stadig høre at «det var mye hyggeligere før». Men jeg var opptatt av at vi tok bedre vare på de unge som virkelig ville noe. Og sånn er det fortsatt.
Jeg spør Stephan om hvordan han ser på undervisningen innen klassisk musikk i dag, og her rører vi ved et tema som Stephan er glødende opptatt av. – Vi har ingen sammenhengende musikkundervisning for talentfulle, unge mennesker i dag.
Stephan forteller hvordan den klassiske musikkens rammebetingelser forandrer seg. Det geopolitiske maktsenteret er endret. Folkeforflytningen er en annen faktor. – Hele verden er alles marked, sier Stephan. Og så er det miljø. Stephan peker på at det blir færre orkestre. Og at for å slå gjennom i dag, er det derfor ikke nok å bare være god til å spille. Musikerne må forstå kulturbildet, de må utvikle en klar identitet. De må være fleksible, kreative entreprenører.
– Vi forbereder våre unge, talentfulle musikere for dårlig på det superprofesjonelle markedet de vil stå overfor. Derfor må vi utvikle et utdanningstilbud som bygger trinn på trinn fram til og med en bachelor-utdanning. Da har vi et løp over tretten år. I dag er det et stort hull i denne musikkutdanningen, og det ligger på videregående-nivå. Dette er musikkundervisningens akilleshæl! Linjen «Musikk, Dans og Drama» er fin den, men fagtrengselen er for stor og rammene gir ikke mulighet til den nødvendige fordypningen talentfulle ungdommer trenger i sine kanskje viktigste utviklingsår. Vi er i prosess med Utdanningsetaten i Oslo Kommune om å etablere en forutdanningslinje innen musikk på videregående som et supplement til MDD-linjene, i første omgang som en pilot. Vi håper et slikt tilbud kan etableres for unge mennesker som aspirerer til en utdanning som profesjonelle utøvende klassiske musikere.
Hva mener du er viktig for at unge musikere skal utvikle sitt talent og forbli musikere?
– Til å begynne med er det viktig at de opparbeider en lidenskap og nysgjerrighet for instrumentet sitt. Litt senere vil alt det musikeren arbeider med lede opp til formidlingen, til konserten. Derfor handler det om å bli fortrolig med konserten. Ved Barratt Due blir de unge tidlig vant til å konsertere. Så er jeg opptatt av at de unge musikerne får oppleve at musikkteori og utøvelse er ett, at musikkteori gir deg ei verktøykasse som bidrar til en dypere forståelse og til bedre å kunne uttrykke musikken. Integrasjonen av musikkteori og spill må bli en naturlig ryggmargsrefleks.
– Og én ting til: Ensemblespill og kammermusikk! De må se og oppleve seg selv i en sammenheng med andre musikere. Fellesproduktet overgår det individet får til alene! Samspill er derfor enormt inspirerende, og en viktig driver for å fortsette med musikk. Dessuten, på den måten lærer de seg å blande sin egen klang med andres. De utvikler en musikalsk sosial intelligens.
Stephan overtok ledelsen av Barratt Due musikkinstitutt i 1985, og instituttet har forandret seg mye siden den gang. Derfor er det naturlig å spørre Stephan om hva han er mest stolt av å ha oppnådd som leder i BDM.
– Det er så mye. Men kanskje mest at vi har holdt ut! Vi har gjennomlevd mange vanskelige og utfordrende perioder. Likevel har vi bevart vår konstruksjon og troen på det vi gjør. Jeg tror det er bra for norsk musikkliv at vi er en privat, autonom institusjon. Arne Nordheim kalte oss en «geriljabevegelse i musikkens tjeneste». Vi er utøverrettet og profesjonsrettet, og vi har ikke ambisjoner om å bli en vitenskapelig høyskole. Vi har satt tydelige rammer for det vi driver med, og vi gjør det med høy kvalitet. Det er jeg stolt av!
Stephan er veldig opptatt av å formidle at han ikke har vært alene om dette: – Jeg er utrolig takknemlig overfor våre mange dedikerte og strålende medarbeidere som også har vist en sjelden lojalitet til institusjonen i trange og vanskelige perioder. Ingen nevnt, ingen glemt.
– Så er jeg selvsagt stolt av at Barratt Due musikkinstitutt har bidratt til en positiv utvikling av norsk musikkliv gjennom den måten vi tenker på, nemlig å ha fokus på talentutvikling. Vi var lenge de eneste som hadde dette fokuset som en uttalt dimensjon av kjernevirksomheten, hvilket det fremdeles er. Fordi vi er blitt gode på det, og har levert gode resultater over tid, opplever jeg at vi har bidratt til en større bevissthet i sektoren for øvrig om nødvendigheten og verdien av talentutvikling.
Hva er det morsomste ved å være leder av Barratt Due Musikkinstitutt?
– Det som driver meg er undervisning. Jeg trives best når jeg får jobbe med kjernen i det vi driver med: musikerne og undervisningen. Det er spennende å prøve og finne fram til hver enkelt students personlige «kanal». Jeg er opptatt av at de finner fiolinens «essens», det helt basale ved det fysiske instrumentet. Siden enhver musikalsk tanke må finne sin tekniske løsning, må de kjenne instrumentet til bunns. Mange gjør ikke det.
Stephan har ikke lenger en aktiv utøverkarriere. Fram til 2019 var han kunstnerisk leder for Oslo Camerata, som besto av eksisterende og tidligere musikere fra Barratt Due musikkinstitutt. Dette kammerorkesteret var en suksess. De kjørte flere konsertserier, de turnerte og de gjorde plateinnspillinger. Innspillingen deres av Griegs «Holdbergsuiten», ble av BBC rangert som tidenes beste, etter Neville Marriner og Academy of St. Martin-in-the-Fields sin innspilling.
– I dag er nivået skyhøyt, sier Stephan. – Jeg kan undervise på det nivået, men å spille aktivt krever mye tid og oppmerksomhet, som jeg ikke har. Men jeg holder meg i form, og har noen planer, sier han hemmelighetsfullt.
Til slutt, du ble 67 år i juni i år. Har du tenkt å pensjonere deg?
– Barratt Due musikkinstitutt blir 100 år i 2027/28, og jeg har lyst til bringe dette jubileet i havn først. I tillegg har vi mange andre spennende prosesser på gang, som pre-college-tiltaket vi snakket om tidligere. Disse tingene må landes først. Så skal jeg trekke meg. Jeg har jo startet tankeprosessen, fordi dette handler om mer enn meg. Vi må se på hele ledelsesmodellen til BDM. Vi er blitt en stor organisasjon, og fremover trenger BDM en annen profil enn min. Uansett, kanskje kan jeg fortsette å undervise etter at jeg går av som leder.
Og det håper vi blir resultatet. Vi er overbevist om at mange studenter, og norsk musikkliv generelt, vil ha stor glede av at Stephan Barratt-Due fortsatt vil dele sin kompetanse, erfaring og engasjement med nye, unge musikere.
Foto: Christopher Olssøn, Knut Utler