Jeg møter Maria Angelika på kafé Haakon i Haakon 7. gate, et steinkast fra Konserthuset, til en kopp kaffe. Som Maria, sier: – Jeg blir så kaffetørst etter en prøve! Orkesteret øver til konserten på torsdag, da tre Mozartsymfonier står på programmet, under ledelse av Andrew Manze.
Valget av Maria som intervjuobjekt er ikke tilfeldig valgt. Umiddelbart etter konserten torsdag 7. september er det nemlig musikertreff, og denne gang får medlemmer av Oslo-filharmoniens Venner – og alle andre! – møte orkesterets 2. fiolinister. Og da passer det godt å ta en prat med Maria, som har stillingen som solo blant 2. fiolinistene.
Du kommer jo fra en musikerfamilie. Jeg regner med at det var utslagsgivende for at du ble musiker?
– Jeg ble vel bare plassert der, sier hun lattermildt. Far var bratsjist og spilte blant annet i Oslo-filharmonien under Mariss Jansons. Han er også professor på Norges Musikkhøgskole. Mor underviste i cello på Kulturskolen, og spiller nå i Universitetets Symfoniorkester, der Stig Nilsson er konsertmester. I tillegg har jeg en bror som spiller i Engegård-kvartetten. Jeg kan egentlig ikke huske en tilværelse uten musikk. Jeg begynte å «spille» fiolin som 4-åring, og fikk min første lærer som 6-åring. Så ble det etterhvert Barratt Due og Norges Musikkhøgskole.
Du er 2. fiolinist. Kan du fortelle litt om rollen til 1. fiolin og 2. fiolin i orkesteret?
– Alle stemmene i orkesteret er like viktige for den samlede prestasjonen og opplevelsen. Vanligvis er det 1. fiolin som holder melodien, mens 2. fiolin danner mellomstemmene. Vittige sjeler har sagt at 1. fiolin er etiketten på flasken, cello er selve flasken og 2. fiolin og bratsj er inneholder i flasken!
På spørsmål om det stilles andre krav til å spille 2. fiolin enn 1. fiolin, sier Maria at det krever en annen form for lytting å spille 2. fiolin. De som spiller 1. fiolin har på mange måter føringen, de har større frihet, mens som 2. fiolinist må man kunne følge hva som helst. I tillegg poengterer hun at det av og til kan være mer statisk, mer repetitivt spill, og det kan faktisk være slitsomt å spille i samme stilling over tid.
Du har spilt i Stavanger Symfoniorkester, i KORK og nå i Oslo-filharmonien. Kan du si litt om hvordan det er forskjellig å spille for de ulike orkestrene?
– Den største forskjellen går mellom KORK og de andre orkesterne. I KORK spiller man jo mye forskjellig, og ukene er veldig ulike, og ofte må man som musiker kunne omstille seg på kort varsel. Det er en fantastisk «dette ordner vi»-holdning blant musikerne, det er humør og veldig god stemning. Jeg savner av og til det miljøet! Oslo-filharmonien spiller et annet repertoar, vi tilhører en annen tradisjon og dagene har en fastere struktur. I Oslo-filharmonien er prøvene mindre løsslupne, det er en sterk konsentrasjon og en annen feeling på prøvene. Forstå meg rett: begge orkesterne har svært dyktige musikere, men de har litt ulike oppgaver.
Maria var med å etablere kammerorkesteret Ensemble Allegria i 2008, og hun er også kunstnerisk leder for orkesteret, som har etablert seg som et orkester av meget høy kvalitet. I dag er det faktisk tre musikere fra Oslo-filharmonien som spiller i orkesteret. – I Ensemble Allegria er vi en solid vennegjeng, som skritt for skritt har utviklet oss til et veldig høyt nivå. For meg er det utfordrende og utviklende å være orkesterets drivkraft, være konsertmester og å lede prosjektene våre. Dette former meg som musiker – til det bedre!
La oss gå tilbake til jobben som fiolinist i Oslo-filharmonien. Er det komponister eller verk du liker spesielt godt å spille?
– Ja, Brahms og Schumann! Jeg føler meg litt forstått av Schumann når jeg spiller, jeg opplever at hans musikk alltid har noe ekstra å bidra med. Det er så gode fargenyanser i Schumanns musikk. I tillegg har jeg jo så mye stort igjen å spille, som jeg gleder meg til. Det er f.eks. så mye av Mahler og Bruckner jeg ikke har spilt. Så er jeg veldig spent på det nye som kommer, av nålevende komponister.
Jeg spør Maria om hun har noen favorittdirigenter, og svaret kommer umiddelbart: – Andrew Manze! Han er fiolinist, han vet veldig godt hvordan et orkester fungerer. Hver prøve med ham er som en skoletime i musikkhistorie. Han er utrolig kunnskapsrik og bruker den kunnskapen i tolkningen av verkene. Begeistringen hans er så smittende! Han gir oss stadige aha-opplevelser. Likevel, han er en ydmyk dirigent, som lar oss få spille, han stoler på oss, og prøver å ikke være i veien. I tillegg må jeg nevne dirigenter som Honeck, Aadland og Saraste.
Hva er det største du har vært med på med Oslo-filharmonien?
– Vi må tilbake til høsten 2021. Det var på slutten av koronaperioden. Vi spilte Brahms 4. symfoni med Klaus Mäkelä, uten publikum. Det var noe helt spesielt som skjedde der og da. En stor opplevelse! På listen over de store opplevelsene må jeg også nevne konserten i forrige uke, da vi spilte Mahlers 4. symfoni. Vi hadde spilt den mange ganger, også på turnéen, og det satt så bra! Det var også herlig å være tilbake i Oslo Konserthus, og spille symfonien der. Til slutt må jeg nevne innspillingen av Sibelius sin 2. symfoni med Klaus. Jeg hadde aldri spilt denne symfonien før, og den var som et slag i brystet – i positiv forstand! En fantastisk opplevelse!
Til slutt, Maria, har du andre interesser enn musikk?
– For meg er det å være fiolinist i praksis en heltidstilværelse. Så har jeg jo ei datter på 1,5 år, som krever sitt! Men, jo, jeg er veldig opptatt av parfymer! En interesse jeg forøvrig deler med Klaus! Jeg har en solid samling av parfymer, og kanskje prøver jeg å finne meg selv gjennom duften, avslutter Maria spøkefullt!
—–
Du kan bli enda bedre kjent med Maria og hennes 2. fiolinkolleger ved å møte opp på musikertreffet torsdag 7. september, umiddelbart etter konserten!