Jeg skal innrømme at jeg gikk til dagens konsert med Mozarts tre siste symfonier, nr. 39, 40 og 41, uten de største forventningene. Grunner er at jeg ikke synes orkesteret har hatt helt grepet på Mozart. Det har altfor ofte virket litt flatt og uinspirert.
Men i kveld ble forventningene heldigvis gjort grundig til skamme! For hvilken konsert det ble! Allerede fra de første takter i første sats i den første symfonien (Mozarts nr. 39), var det åpenbart at noe helt nytt var i gjære. Musikerne satt frampå stolene og de spilte med stor presisjon, energi og spilleglede. Sjelden har jeg sett så mange musikere spille med så brede smil om munnen! Og med dirigenten Andrew Manze på podiet fikk vi oppleve Mozart på en ny måte. At man spilte Mozart med et noe større orkester enn det som er vanlig, bidro nok også positivt. Kanskje er det nødvendig med Konserthuset litt krevende akustikk.
Det måtte altså en Andrew Manze til for å forløse Mozart i orkesteret. Kanskje ikke så rart. På musikertreffet etter konserten ga 2. fiolinistene uttrykk for at de elsket Manze. Prøvene med ham er fulle av smil og latter. Han begeistrer med sin kunnskap, en kunnskap han bruker i tolkningen av verkene, og til å skape nye aha-opplevelser for musikerne. Og det var ganske tydelig at det kjærlighetsforholdet er gjensidig!
Jeg forberedte meg til konserten ved å høre andre innspillinger av de tre Mozart-symfoniene, og jeg nøler ikke med å si Oslo-filharmoniens versjon av nr. 39 overgikk alt jeg hørte på forhånd! En stor musikkopplevelse! Takk!