Det er vel ingen av de som leser dette, som ikke kjenner Vivaldis «De fire årstidene». Mange har sikkert flere innspillinger hjemme, og mange har sikkert hørt verket spilt på flere konserter.
Derfor er jo fallhøyden stor, når Oslo-filharmonien setter opp verket, med 16 år gamle Christian Li som solist og orkesterleder. På den annen side: dette er jo vidunderlig musikk, og med god grunn et av den klassiske musikkens mest spilte stykker, både hjemme og i konsertsalen. Og la det være sagt med en gang: det ble en uforglemmelig konsertopplevelse!
Christian Li hadde, ikke uventet, ingen problemer med de virtuose partiene i disse fiolinkonsertene. Det som likevel imponerte mest, var hans evne til å levendegjøre Vivaldis programmusikalske instruksjoner. Sjelden har jeg opplevd den friske og uberørte våren formildet bedre, kjent sommerens dramatiske torden og stormer på kroppen eller tatt del i jegernes feiende, flotte og optimistiske vei til jaktmarkene, og sjelden har jeg hørt snøen knirke mer og kjent mer på kulden. Christian Li spilte med en større dynamikk enn vi finner i mange innspillinger. Sommerens siste sats gikk raskere, noe som bidro til større dramatikk, og largosatsen (nr. 2) i Vinteren spilte han saktere enn mange andre, og det var lett å føle på roen ved peisen, slik Vivaldi beskriver det. Forestillingens usedvanlig unge publikum responderte med spontan begeistring, og applausen og bravoropene sto høyt i taket etter alle satsene.
Men også musikerne fra Oslo-filharmonien imponerte. Konserten var full av små situasjoner og øyeblikk der musikerne demonstrerte sin musikalitet, teknikk, presisjon og spilleglede. Som da konsertmester Sarah Christian og 2. fiolinisten Vegard Johnsen spilte sammen med Christian Li i den rolige delen av Vårens 1. sats. Og da Catherine Bullock-Bukkøy skapte levende musikk ut av det repetetive temaet i Vårens 2. sats. Eller der Louisa Tuck alene akkompagnerte Li i Sommerens 1. sats og i Høstens 3. sats. Det er umulig å ikke fremheve innsatsen til konsertmester Sarah Christian, som utvilsomt var den som drev et samlet orkester framover med glitrende spill, en smittende positivitet og stor autoritet.
Etter Oslo-filharmoniens turnékonsert i Edinburgh, skrev en av anmelderne at det ikke var et orkester i hele verdens som ikke «would kill to get that string sound». Og publikum fikk oppleve at nettopp denne varme, fyldige strykerklangen var bærebjelken i konsertopplevelsen. Det ble spesielt merkbart i Sommerens siste sats, som også ble konsertens ekstranummer, til stor begeistring for et henrykt publikum.