Endelig fikk vi oppleve en Nobelkonsert som er en av verdens høyeste utmerkelser verdig! Konserten med Oslo-Filharmonien kombinerte det tradisjonelle med det innovative, det kjente med det utfordrende, men hele tiden innenfor en ramme av høytid, som understreket prisens betydning og det viktige og krevende arbeidet journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov gjør.
Snøhetta lyktes med et spennende og fascinerende visuelt konsept, som ble en ypperlig demonstrasjon av hvordan man kan modernisere og løfte en symfonikonsert til nye høyder. Hvert eneste musikkinnslag var visuelt unikt, enten med dans i orkesteret, lyseffekter, annerledes scenografi etc. Veldig flott! Kanskje var det noe her som fra tid til annen kunne bringes inn i de ordinære symfonikonsertene, også….
Og hvilke sjarmerende – og ulike! – prisvinnere! Der Ressa elegant sammenliknet demokratiet med et perfekt orkester på flytende engelsk, oppsummerte den sjarmerende russiske bamsen Muratov det hele kort og konsist slik, på gebrokkent engelsk: «fantastic country, magic musicants, immortal Nobel»!
Og ikke minst: vi fikk høre et kor og orkester i utmerket form, under energisk ledelse av kinesiske Elim Chen, spille strålende musikk. Verkene spente over hele musikkhistorien, fra Vivaldi, via Beethoven og Prokofjev til Stravinskij, Glass og Jarle Bernhoft. Det er ikke lett å peke på høypunktene i det musikalske programmet, men personlig ble jeg særlig begeistret for Prokofjevs stykke «Fra Romeo og Julie suite nr. 2: Montagues and Capulets», med dansere i en gripende koreografi, som startet allerede i korridorene.
Så har jeg alltid vært svak for Stravinskij. Og hvilken glitrende variant av «Infernalsk dans fra Ildfuglen» vi fikk! Stravinskij komponerer med en «instrumentell transparens», der de ulike instrumentgruppene fremstår i mange, små «solopartier». Og OFOs musikere fikk demonstrere hvilket strålende nivå de er på! Fremføringen ble løftet til nye høyder med en helt fantastisk dans av Maele Sabuni! Det var vanvittig kult!
Eldbjørg Hemsing viste hvilken glitrende fiolinist hun er i første sats fra Vivaldis «Vinteren». Personlig synes jeg nok at tempoet i denne fremføringen var i overkant høyt, men det ble en uforglemmelig fremføring med kule lyseffekter.
Med avslutningsnummeret Beethovens «Ode til gleden», fra 9. symfoni, har vi funnet hvordan de fremtidige Nobelkonserter skal avsluttes! Stykkets formidling av glede og høytid er som skapt for denne anledningen! Gleder meg allerede til neste års konsert!