Oslo-filharmoniens Venners formål er å støtte orkesteret og koret, økonomisk og på andre måter. I den forbindelse har vi i lang tid vært opptatt av å finne «en gave» til alle som arbeider i Oslo-filharmonien. I samarbeid med orkesterkomitéen, valgte vi å invitere til en ettermiddag med Eric Booth.
Lang erfaring med symfoniorkestre
Eric Booth var ukjent for oss, men han er en av verdens fremste «teaching artists» og har jobbet tett med blant andre Leonard Bernstein. Han er tidligere Broadway-skuespiller, gründer av en etter hvert global bevegelse av «teaching artists», forfatter, og, ikke minst, en internasjonalt etterspurt taler. Han har holdt foredrag for kunstnere på alle felt i over førti år, og jobbet med verdens mest prestisjefylte organisasjoner som Lincoln Center, Carnegie Hall, The Kennedy Center, Juilliard, syv av de ti største orkestrene i USA og mange orkestre i Europa og andre land. Gjennom sitt eget begrep «the teaching artist» har Eric Booth utviklet en rekke konsepter for kunstledelse og kunstformidling.
Umiddelbart etter prøven mandag 13. oktober, samlet musikere og ansatte i administrasjonen seg i Glasshuset.
Hvorfor investere tid og penger i «outreach»?
Eric reiste deretter spørsmålet “Hvorfor?”, dvs.: Hvorfor investerer orkestre tid og penger i prosjekter rettet mot barn, unge og andre som i utgangspunktet ikke er interessert i klassisk musikk? Deltakerne ble bedt om å skrive ned svarene sine, og dele dem med naboen, “slik at de ikke fristes til endre mening underveis”.
Eric tok for seg mulige svar. Er det for å bygge et fremtidig publikum? Han måtte dessverre skuffe de fremmøtte med følgende: det finnes ikke fnugg av bevis for at “outreach” øker fremtidig publikum!
Er det noe vi bør gjøre, som del av vårt samfunnsansvar? Bare ved bruk av ordet “bør” har vi tapt. Det vitner om en ovenfra-og-nedad-holdning. Det vitner om manglende respekt for det målgruppen allerede har, og en oppfatning om at det vi har, er overlegent. Vi har skapt en avstand allerede før vi har begynt.
Men kanskje vi bør drive med “outreach” for å øke vår synlighet i det offentlige rom? Eric måtte igjen skuffe de fremmøtte. Heller ikke i denne forbindelse finnes det bevis for at “outreach” makter å skape økt attraktivitet. Det er flere grunner til dette, men en av grunnene er at vi ikke når mange nok på denne måten.
Hvordan får vi kontakt med folk?
Det er en god grunn til å drive med “outreach”, men Eric valgte å vente med å avsløre svaret til senere i foredraget. Han gikk heller over til å stille det neste spørsmålet “Hvordan?”, dvs. hvordan skal vi bringe folk inn til orkesteret? Eric utsatte oss for et 
eksperiment. Han sa han skulle fremføre et verk fire ganger, med forskjellig inngang. Han begynte med å sitere diktet “The Red Wheelbarrow” av William Carlos Williams, uten nærmere introduksjon, og ba oss skrive ned våre reaksjoner. Deretter fortalte han oss om William Carlos Williams sitt liv og karriere, etterfulgt av diktet. Og ba oss igjen om å notere ned våre tanker. I den tredje versjonen redegjorde han for en litterær analyse av diktet, før han igjen leste det opp. I den fjerde og siste versjonen startet han med å fortelle hvilken emosjonelle episode fra poetens liv som var bakgrunnen for diktet, nemlig en syk liten pike som så ut på den røde trillebåren og kyllingene, hvoretter han så leste diktet igjen.
Eric gikk så gjennom de fire ulike tilnærmingene. Den første varianten, der han gikk rett på diktet, karakteriserte han slik: “What the hell was that?”. Det var umulig å skjønne noe av det diktet bare ved å få det presentert slik. Og sånn er en konsertopplevelse for mange! Tenk deg at de er tatt med på konsert av en venn, mens de heller ville vært hjemme og sett fotball. De lurer jo på hva i alle dager er de med på? Hvor lenge varer dette? De er fullstendig fremmedgjort.
Men kanskje hjelper det med, som i det tredje alternativet over, en litterær analyse, eller i vårt tilfelle en musikkfaglig analyse? Et akademisk ekspertsyn er kanskje den dårligste måten å skape en personlig og relevant tilknytning til kunst. En uerfaren publikummer klarer ikke forholde seg uforståelig terminologi og uttrykksform. Det skaper bare ytterligere avstand.
Personlig og relevant tilknytning
I det fjerde alternativet ble diktet innledet med en historie fra poetens liv. En historie vi alle kunne kjenne oss igjen i, og som kanskje kunne hjelpe oss til å forstå diktet. Eller kanskje ikke. Uansett, historien formidler følelser og utløser aktiv fantasi blant tilhørerne og dermed en form for deltakelse. På den måten klarer vi kanskje å skape en en personlig og relevant tilknytning til – i vårt tilfelle – musikk. Og dette er nøkkelbegrepet: vi må evne å skape en personlig og relevant tilknytning mellom musikken og den nye tilhøreren. Det vi kommuniserer om musikken må resonnere med den nye tilhørerens liv og erfaringer. Bare da kan musikken bli en viktig, følelsesmessig opplevelse.
Fire punkter for suksess
Eric mener det er mulig å påvirke folks forventinger til og opplevelser av musikken på svært kort tid. Han ga oss fire punkter for suksess:
Ett inngangspoeng (One entry point). Fokuser på én egenskap ved verket, én egenskap som man selv har en følelse for, og som “will turn them on”; som vil tenne tilhørerne. Legg alle ressurser ned i å utvikle dette ene inngangspoenget.
Engasjement før informasjon (Engagement before information). Vi må skape et engasjement og interesse for musikken før vi overøser tilhørerne med informasjon om verket eller komponisten. Økt engasjement vil utløse interesse for mer informasjon, sjelden omvendt.
Bruk folks eksisterende kompetanse (Tap peoples competence). Vi må sørge for at tilhørernes eksisterende kompetanse kommer til nytte, og ikke ble vurdert som fullstendig irrelevant. Vi må skape en link mellom den musikken de vanligvis lytter til å klassisk musikk. Vi må bruke deres musikalske terminologi for å gjøre klassisk musikk gjenkjennbart.
80%-regelen (The Law of 80%). 80% av attraksjonseffekten kan føres tilbake til menneskene, dvs. til musikerne og andre som representerer orkesteret, av musikere som utstråler glede over musikken de fremfører, av musikere som utstråler begeistring over det de driver med. Effekten av hvem du er, er større enn hva du sier. Eric er opptatt av musikerne ikke skal prøve å spille en rolle eller være noe de ikke er. Det er mer enn nok at de er ekte, er seg selv. Det funker alltid!
Etter disse “handlingsreglene”, var Eric beredt til å besvare det innledende spørsmål: hvorfor skulle vi drive med “outreach”? Svaret hans er dette: «Change or die». I vår fragmenterte tidsalder er det stadig vanskeligere å formidle klassisk musikk, og finansieringen er truet. Det gir også orkesteret en enestående sjanse til å lære! Ikke for å lære fra seg, men for å bringe kunnskap inn til orkesteret. Det gir oss en sjanse til å lære hvor vi finner kilden til folks opplevelser. Det utvikles i orkesteret en nysgjerrighet for publikums opplevelser. Eric anbefalte at den avdelingen i orkesteret som arbeidet med utadrettet virksomhet burde omdøpes til “læringsavdelingen”, for å understreke hva som er hovedoppgaven deres.
Eksperimentering avgjørende
Eric la vekt på betydningen av å eksperimentere med ulike løsninger for å finne den beste måten å gjøre ting på. Ikke bruke for lang tid på å utvikle den “perfekte” løsningen, men heller sett ting ut i livet raskt, evaluere, fjerne det hvis det ikke fungerer og heller prøve noe nytt. Han poengterte også betydningen av å dele alle erfaringer med hele organisasjonen. Stor grad av åpenhet, involvering og eierskap internt er avgjørende for fremdrift og suksess.
I diskusjonen etterpå kom det fram en rekke tanker, synspunkter og forslag. Her er noen:
-
- Bør vi ha en kort introduksjon av alle konsertene fra scenekanten? Eller vil det provosere vårt faste publikum (“the art club”)?
- Vi bør bruke musikerne mer i Bak Notene
- Ta en gruppe publikum med på en prøve med et mindre ensemble, og la dem få stille spørsmål underveis
- Sette en mikrofon på dirigenten under de åpne prøvene
- Bør vi sette opp venneforeningens musikertreff før konsertene og ikke etterpå?
- Er det en motsetning mellom vårt høye kvalitetskrav og vår ekstreme spesialisering på den ene siden og lekenhet og “å by på oss selv” på den andre?
- Kan vi etablere et lite studio for å eksperimentere med formidling?
- Kan vi få musikerne ut i SOME – ikke bare bredere filming av orkesteret?
- Er de formelle antrekkene fremmedgjørende?
- Formidling bør hensyntas i valg av ny sjefsdirigent
Etter foredraget var det servering av mat og drikke og ivrige diskusjoner rundt bordene. Det var ingen tvil om at Eric Booth hadde truffet en nerve og pekt på en sentral vei videre for orkesteret.
Bjørn Petter Ulvær
