Det er alltid ekstra spennende å høre turnéprogrammene før Oslo-filharmonien legger ut på tur. Konserten torsdag 24. oktober demonstrerte til fulle at orkesteret har truffet formkurven!
Torsdagens konsert startet med Rapsodi nr. 1 av George Enescu fra 1901. Dette er hans mest spilte verk, komponert over rumenske folketoner som spenner over et bredt spekter av stemninger, fra drikkeviser til dans, som blir stadig villere og leder tanken til Jamnafolkets hesteritt. Orkesteret har åpenbart turnéformen inne, det var sprettent og spenstig fremført! Det var ikke vanskelig å assosiere til norsk folklore, men det var vanskeligere å ikke la dansefoten gå. Dette er for øvrig en komponist vi gjerne hører mer av, kanskje i anledning vårt vennetreff i den rumenske ambassaden neste år?

Kveldens høydepunkt var Vilde Frang i Stravinskij’s fiolinkonsert. Denne konserten passer virkelig hennes temperament. Hun har en djerv, naturlig autoritet og en drivende energi, og samspillet med orkesteret er svært godt, det både høres og sees. Åpningsakkorden i hver sats skal ha vært oppfattet som å ha for stort spenn, åpenbart ikke for Vilde Frang, hun briljerer! En mesterlig fremføring som nok blir godt mottatt i Brüssel, Hamburg og Dortmund. I konserthuset ville den taktfaste applausen ingen ende ta.
Etter pausen fikk vi Pjotr Tsjaikovskij’s symfoni nr. 4, også den «satt» som den skulle. Denne «skjebnesymfonien», inspirert av Beethoven, representerte åpenbart ikke noen god personlig periode for komponisten, men du verden så mye god musikk det har kommet ut av vanskelige følelsesmessige situasjoner! Her kom både Klaus Mäkelä og orkesteret virkelig til sin rett, det er så man blir stolt av å sende dem ut på turné!