Oslo-filharmonien, Klaus Mäkelä og fiolinisten og Janine Jansen får en helt unik omtale i julinummeret av musikkmagasinet Gramophone av sin innspilling av Sibelius sin fiolinkonsert og Prokofjevs 1. fiolinkonsert, og blir månedens orkesteralbum. I oktober i 2023 fikk vi oppleve denne supertrioen spille nettopp Sibelius´ fiolinkonsert i Konserthuset, og konserten sto også på orkesterets Asia-turné.
Og nå er det altså blitt en innspilling av dette. Og hvilken innspilling! Det er anmelderveteranen Edward Seckerson som anmelder albumet, og han leverer en av de mest følelsesladede og blomstrende anmeldelser jeg har lest. Men som han selv skriver: «Jeg kommer ikke med noen unnskyldninger for de blomstrende og «rosa» aspekter i denne anmeldelsen, dette er en type forestilling som fremkaller et rush av følelser – her uttrykt i ord.»
Hele albumet er «så imponerende». Han skriver f. eks. om Oslo-filharmonien at «skimmeret i starten av Sibeliuskonserten er en iskald dusj som du ser i stedet for å høre»!
Om Janine Jansen sier han at hun stripper disse stykkene for det man kan kalle «forskjønnende ornamentering i spillet» («performance adornment») og tar dem tilbake til sine røtter, hun spiller med en nesten smertefull intensitet. Hun gir den finske natur et uttrykk, og i kadensen opplever vi hvordan Jansen uttrykker både skjønnheten og motstanden i naturelementene. Seckerson fortsetter sin blomstrende anmeldelse slik, i sin begeistring over orkesteret: «Det voldsomme orkestrale klimakset som etterfølger kadensen er naturen som brøler tilbake sin bekreftelse».
Han skriver videre at han «elsker den langsomme satsen …. en sørgmodig sang full av hjertesorg (den siste tonen av en slik skjørhet at den knapt høres i det hele tatt)», mens Janine Jansen i finalen kan trekke ut hele fyrverkeriet i teknikken sin.
Også om Prokofjev 1. fiolinkonsert skriver Seckerson at Jansen fryder seg over de enorme dynamiske kontrastene stykket kaster opp, et skille mellom drømmer og mareritt. «Hennes demoniske scherzo er ganske hårreisende, spesielt den ´sleazy´ trio-delen der hun med fiolinens nedre strenger byr på en heshet fra brystets dyp».
Han avslutter slik: «Hvis disse stykkene har noe til felles (og det har de), ligger det i måten de forholder seg så dramatisk til sitt kulturlandskap på. Jansens er så på bølgelengde med dette, og det er også Mäkeläs Oslo-orkester, som både støtter og oppmuntrer henne på spennende måter».
Kilde: Gramophone, juli 2024