Som ivrige konsertgjengere har vi opplevd mange ulike dirigenter. Og vi har sett hvor forskjellige de er. Noen avmålte og forsiktige i bevegelsene, andre med stor uttrykksfullhet og dynamikk. Og vi vet at musikerne har sine klare favorittdirigenter (selv om de forståelig nok er veldig varsomme med å fortelle andre hva de mener!). Sånn har det vært opp gjennom historien. Det sies at Toscanini var voldsom, Karajan en kontrollfreak, Beecham var den vittige og at kameraet elsket Bernstein. Og alle elsket Barbirolli. Dirigenter har opp gjennom årene fengslet publikum på lik linje med de fremste solistene. Og likevel er dirigering som kunst lite forstått og verdsatt, og det er til og med noen som åpent stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt trenger dirigenter. Og likevel eksisterer de, og har gjort det i mange år. Hvordan oppsto de? La oss utforske fremveksten av maestroen.
Å slå på en papirrull gjorde nytten
Det startet med kor. Bruken av håndsignaler for å dirigere opptredener av vokalgrupper er blitt sporet tilbake til de første århundrene e.Kr. Skriftlige beretninger og billedlige representasjoner av håndbevegelser og ulike gjenstander for å holde rytme dukker imidlertid først opp i forbindelse med koropptredener i kapeller og katedraler på 1400-tallet, som for eksempel i Det sixtinske kapell. Der holdt de takten ved å slå på en papirrull.
Etter hvert som offentlige, sekulære konserter utviklet seg i Europa (spesielt i Storbritannia) på 1700-tallet, ble også orkestrene større og mer varierte. Disse orkestrene krevde en større eller mindre grad av rytmehjelp, selv om noen musikere så på dette som en svakhet og uttrykk for manglende profesjonell kompetanse.
Vanligvis var det orkesterlederen eller musikeren på tangentinstrumentet som gjorde taktjobben eller understreket hvordan musikerne skulle spille. Det gjorde de ved å bruke alle slags bevegelser med armer og andre kroppsdeler, inkludert høylytt å trampe takten, mens de fortsatte å spille selv. Pussig nok varte praksisen med å holde rytmen ved å lage en hørbar, rytmisk lyd av en eller annen type til langt inn på 1800-tallet.
Ordet «dirigent» dukker opp
På Bachs og Händels tid (fra sent på 1600-tallet til midten av 1700-tallet) var komponisten selv både musiker og dirigent, vanligvis fra orgelet eller cembaloet. Ordet «dirigent» dukker først opp i kilder fra 1700-tallet, og beskriver cembalisten som dirigerte. Tradisjonen med at solisten dirigerer fra klaviaturet eller fiolinisten fra stolen ser vi også av og til i dag, særlig i kammerorkestre.
Med Beethoven, på begynnelsen av 1800-tallet, og deretter med romantiske komponister som Schumann, Brahms og Tsjajkovskij, ble musikken betydelig mer kompleks, og den ble også skrevet for betydelig større og mer mangfoldige orkestre. Å dirigere fra fiolinstolen eller klaviaturet ble stadig mer upraktisk, ettersom så mange flere beslutninger måtte tas når det gjaldt tekniske detaljer, stil og uttrykk. I tillegg fikk musikken en attraktiv nyvinning, nemlig et tydeligere rubato-element – dvs. fleksibelt tempo. Og det sier seg selv at det ikke var enkelt å styre dette samtidig som man skulle spille selv. Behovet for én person som hadde dirigentjobben ble tydeligere og tydeligere.
Det tok imidlertid en stund før dirigentene inntok sin nå kjente plass på konsertpodiet, foran orkesteret og med ryggen til publikum. Så sent som i 1873 dirigerte den franske dirigenten Jules Rivière i London sittende på orkesterets første rad, vendt mot publikum! Tidligere ble det ansatt som uhøflig at den musikalske lederen vendte ryggen til publikum.
Romantikkens behov for «tolkning»
At den nye musikken trengte en «tolkning» ble den andre store begrunnelsen for dirigenten – en for hele orkesteret synlig skikkelse som tydelig hadde ansvaret for det musikalske uttrykket. Det ble klart at dirigentrollen krevde et talent og en teknikk like virtuos som en solist eller sanger. Spesialiserte dirigenter, som ikke også var komponister, dukker opp for første gang på denne tiden, med dirigenter som Hans Richter (1843-1916) og Felix Mottl (1856-1911). Vi fikk også komponister som Wagner, som med et sterkt selvbilde og stor besluttsomhet ville bestemme det musikalske uttrykket – og inntok dirigentrollen. Både Wagner og Berlioz skrev innflytelsesrike avhandlinger om å dirigere, for å klargjøre og skape forståelse for essensen i den fortsatt nye kunsten det var å dirigere. Litt senere ble klavervirtuosen, komponisten og dirigenten Hans von Bülow selve symbolet på de virtuose dirigentene som blomstret på denne tiden. I sin sentrale rolle mellom dirigent fikk Bülow, og andre dirigenter, en status og prestisje uten sidestykke.
På begynnelsen av 1900-tallet endret dirigentens rolle seg dramatisk. Spesielt i årene rundt første og andre verdenskrig oppnådde eksepsjonelle dirigenter internasjonal berømmelse i sin søken etter den perfekte tolkningen. Arturo Toscanini var personifiseringen av slike dirigenter. Dette ble senere ytterligere forsterket gjennom plateindustrien og TV, som ga nærmest ikonisk status til noen få dirigenter, som f.eks. Herbert von Karajan og Carlo Maria Giulini. De mest effektive dirigentene på 1900-tallet var både begavede musikere og dyktige ledere, med en velutviklet evne til å forstå både musikken og musikerne – og ikke minst publikums ønsker og behov.
Det er få dirigenter som har en slik status i dag. Men vi, med et nært forhold til Oslo-filharmonien, vet bedre enn noen at dirigenten også i dag er viktig for konsertens og orkesterets attraktivitet. Det er ingen tvil om at mange kommer på konsert først og fremst for å høre – og se! – Klaus Mäkelä dirigere Oslo-filharmonien.
Hvem var første kvinnelige dirigent?
Dirigentyrket har vært en mannsbastion, men dette har forandret seg betydelig det siste 10-året. I Oslo-filharmonien er ca 1 av 4 dirigenter kvinner. Det er ikke lett å finne frem til den første kvinnelige dirigenten. En kandidat kan imidlertid være den formidable brasilianeren Chiquinha Gonzaga, født i 1847. Gonzaga var en dyktig pianist og produktiv komponist, og fikk mange av sine verk fremført både i og utenfor Brasil. Hun dirigerte også et teaterorkester i Rio de Janeiro. Men hva skjedde videre? Jo, Gonzagas første ektemann krevde skilsmisse fordi han mislikte hennes musikalske karriere. Ekteskap nr. 2 gikk også i oppløsning.
I 1885 dirigerte Madame Marie Schipel i London, men hun ledet selvfølgelig «bare» et kvinneorkester (Wiener Ladies Orchestra). På begynnelsen av 1900-tallet var Frankrikes Nadia Boulanger, søster til komponisten Lili, en av de første kvinner som dirigerte en rekke ledende orkestre i USA og Europa. Men det er stort sett det. I de siste årene har vi imidlertid sett en markant forbedring i antall kvinner på podiet rundt om i verden. I dag kan Marin Alsop, JoAnn Falletta, Dalia Stasevska, Simone Young, Susanna Mälkki, Elim Chan – for å nevne noen! – alle med rette beskrives som kjente navn blant konsertgjengere.
Når begynte dirigenter å bruke dirigentpinner?
Lenge før orkesterdirigenten dukket opp, var det vanlig å bruke et eller annet form for hjelpemiddel for å få orkesteret til å holde takten. Forgjengerne til den moderne dirigentpinnen inkluderer sammenrullet papir (som i Det Sixtinske kapell), staver og stokker som
høylytt ble dunket i gulvet. De fleste har hørt historien om Lully som var så uheldig å treffe ei tå med sin lange, tunge og rikt utsmykkede taktstokk, som han i tråd med tidens praksis dunket i gulvet for å markere takten. Han fikk koldbrann og døde litt senere.
En dirigentpinne ble tatt i bruk ved Paris-operaen på 1600-tallet, for å holde dans, stemmer og orkester sammen. Dette var imidlertid et isolert tilfelle, og ble ikke tatt opp av andre.
På 1700-tallet var det ikke uvanlig at fiolinister, som også var orkesterledere, brukte fiolinbuen for å formidle instruksjoner. Men det sier seg selv at dette ikke var en fullgod løsning etterhvert som behovet for å lede det musikalske uttrykket ble større. Likevel, det var først rundt 1820 at dirigentpinner for alvor ble tatt i bruk. Det var året da komponisten Louis Spohr sjokkerte Londons konsertgjengere ved å ta denne praksisen med fra Tyskland.
Slike taktstokker var koniske trestenger som ofte kunne ha forseggjorte «håndtak», gjerne i form av en gravering. Gamle bilder viser at dirigenten grep om «håndtaket» med knyttneven. Etter hvert som dirigentpinner ble stadig mer vanlig, ble de også relativt lange og spisse, slik vi kjenner dem i dag. Moderne dirigentpinner er vanligvis laget av lett tre, glassfiber eller karbonfiber som ender i et komfortabelt grep kalt en «pære». Denne er vanligvis laget av kork, eik, valnøtt, palisander eller noen ganger aluminium og kan skreddersys til en dirigents behov.
Trenger orkesteret dirigenten?
Noen spør om et godt symfoniorkester virkelig trenger en dirigent. Vi som er trofaste konsertgjengere opplever ofte hvor forskjell dirigent kan utgjøre. Og spør en hvilken som helst musiker om dirigentens betydning, og all tvil er borte. Det er likevel de som har prøvd uten en dirigent. Det mest kjente eksemplet på et langsiktig forsøk på å spille uten dirigent sto det sovjetrussiske ‘Persimfans’-orkesteret for (´Persimfans´ er en forkortelse avledet fra Pervïy Simfonicheskiy Ansambl’bez Dirizhyora som betyr «Første dirigentløse symfoniensemble»). Orkesteret ble grunnlagt i 1922. En nøkkelidé var å bevise at i et ikke-hierarkisk kommunistisk samfunn var stillingen som dirigent overflødig. Selvsagt. De utvilsomt dyktige musikerne opptrådte i en (ikke-hierarkisk) sirkel, uten en konsertmester. Persimfans varte i ca. 10 år, og inspirerte noen andre rundt om i verden. Sergej Prokofiev var en beundrer av orkesteret, selv om han bemerket at orkesteret hadde problemer med tempoendringer.
I dag er dirigenten en selvfølge, og det er vanskelig å tenke seg en symfonikonsert uten. Og de fleste symfoniorkestre forstår at dirigenten i mange tilfeller er et vel så viktig trekkplaster som selve orkesteret. Dirigenten er derfor ikke bare viktig for musikkopplevelsen, men også for orkesterøkonomien.
—-
Kilder: BBC Music Magazine (Andrew Green); Brittanica