Til sammen 35 medlemmer av Oslo-filharmoniens Venner satte kurs for Praha fredag før pinse, for å delta på Oslo-filharmoniens siste konsert med Klaus Mäkelä som sjefsdirigent. Det ble en svært vellykket turnéreise, med uforglemmelige musikkopplevelser i storslåtte konsertsaler, i en vakker by, som presenterte seg i sol og 30 graders varme, og ikke minst med en masse hyggelige mennesker.
Det hele begynte tidlig fredag morgen. Det var flyavgang til Praha kl. 07.50, men det virket ikke som om den tidlige morgenen la en demper på stemningen blant våre forventningsfulle medlemmer.
En improviserende Mozart
Da vi landet på flyplassen i Praha halvannen time senere, tok en buss med en norsktalende guide oss til inn til sentrum. Guiden fortalte levende om viktige begivenheter om Tsjekkias historie. Første stopp var Strahov-klosteret, rett vest for Prahaborgen. Vandringen fra klosteret til vestenden av Prahaborgen gikk gjennom et vakkert, historisk område fullt av flotte bygg, noen små og sjarmerende, andre store og majestetiske. På veien passerte vi basilikaen til Jomfru Marias Himmelfart. En morsom kuriositet for oss musikkinteresserte er at Mozart besøkte Strahov klosteret i 1787, og han benyttet anledningen til å improvisere litt på orgelet der. Musikken ble skrevet ned og er kjent som Strahov-improvisasjonen. Etter denne runden med sightseeing var det felles lunch på en restaurant med fantastisk utsikt over byen etterfulgt av busstur ned til hotellet.
Etter at vi var installert på hotellet nede i gamlebyen, hadde deltakerne ettermiddagen og kvelden for seg selv, og de fleste benyttet anledningen til å gjøre seg kjent med den usedvanlige vakre og storslåtte byen. Og det skadet heller ikke at det var sol fra klar himmel og oppunder 30 grader!
Orkesterprøve i Kommunehuset
Også første del av lørdagen var satt av til egentid, noe deltakerne utvilsomt satte pris. Da vi møttes igjen kl. 15.00, summet det av begeistrede beretninger om interessante opplevelser, flott arkitektur og sjarmerende gatemiljøer. Neste post på programmet var deltakelse på orkesterprøven til Oslo-filharmonien. Og konserthuset, Obecní dům, eller Kommunehuset på norsk (men la det være helt klart: ingenting ved dette huset minnet om et norsk kommunehus!) var i seg selv et eksempel på Prahas storslåtte arkitektur i jugendstil. Før prøven tok Marco Feklistoff, leder for orkester og program i OF, oss med på en slags Bak Notene i den vakre kammermusikksalen, der vi fikk vite mer om Dvořáks Cellokonsert og Sibelius sin Lemminkäinen Suite, som var kveldens program.
Som varm, tyktflytende, mørk sjokolade
På selve prøven fikk vi en full gjennomkjøring av cellokonserten, i en konsertsal med en akustikk som var ganske så annerledes – for å si det mildt – enn den vi er kjent med fra Oslo Konserthus. Musikerne kunne imidlertid fortelle at akustikken også bød på noen utfordringer: De hadde faktisk litt vanskelig for å høre hverandre når de spilte. Men det virket ikke som det gikk ut over resultatet. Med bare oss i salen, spilte orkesteret og Truls Mørk gjennom hele denne vakre konserten, så nydelig at tårene satt løst hos noen og enhver. Det er ingen tvil om at klangen i Truls Mørks nye Stradivari-cello bidro til dette, en klang som kan beskrives som varm, tyktflytende, mørk sjokolade – akkurat like deilig! Simpelthen ubeskrivelig vakkert! Etterpå fikk vi oppleve hvordan Mäkelä finpusset på detaljene. De fleste forlot prøven i pausen, mens noen ble igjen for å høre prøven på Lemminkäinen Suite, også.
Enorm begeistring
Da deltakerne ankom konserthuset litt før kl. 20.00, fikk de et tydelig møte med forskjellene på norsk og tsjekkisk konsertkultur. De fleste mennene var iført mørk dress og kvinnene i selskapskjoler! Senere oppdaget vi at det faktisk sto på konsertens nettside at antrekk var «dark suit». Det er visst slik det er på klassiske konserter i slike konsertlokaler. Våre deltakere gjorde imidlertid ikke skam på Oslo-filharmonien, vi var pent kledd, selv om det var et stykke igjen til tsjekkisk standard.
Mange var spente på hvordan det tsjekkiske publikum ville ta i mot et norsk orkester med en norsk solist som spilte et verk av en Tsjekkias nasjonalkomponister. Det er nesten som en tsjekkisk pianist skulle spille Griegs A-mollkonsert. Men det var ingen grunn til bekymring! Orkesteret, Klaus og Truls Mørk leverte opp mot sitt aller beste, med lyrisk intensitet og stor dramatikk. Og de ble møtt med en begeistring vi sjelden opplever i Oslo Konserthus. Truls Mørk måtte til og med levere to ekstranummere.
Og begeistringen for Klaus og orkesterets fremføring av Lemminkäinen Suite var ikke dårligere. Det ble stående applaus og utallige turer ut og inn for Klaus.
Dette var orkesterets siste konsert med Klaus Mäkelä som sjefsdirigent, og vi kunne observere at enkelte musikere felte en tåre der de sto på podiet og tok i mot applausen. Og orkesteret ga Klaus trampeklapp.
Olympisk gull i klassisk musikk
Umiddelbart etter konserten inviterte Norges ambassadør til Tsjekkia, Snøfrid Byrløkken Emterud, til mottakelse i konserthuset. Det ble holdt flere taler, blant annet av Klaus Mäkelä, som takket Oslo-filharmonien for disse årene, og mente at de aldri har spilt Lemminkäinen Suite bedre enn i kveld. Oslo-filharmoniens direktør Knut Skansen takket Mäkelä, og det var i tillegg taler av den norske ambassadøren, festivaldirektøren og den finske direktøren, som var like begeistret som oss nordmenn over at det norske ishockeylandslaget hadde slått Sverige tidligere samme kveld!
Det var en tilfreds gruppe med deltakere som ruslet tilbake til hotellet nærmere midnatt. Vi var ganske stolte, vi også, og følte det som om Norge og Oslo-filharmonien nettopp hadde tatt olympisk gull i klassisk musikk!
Originalpartituret til Beethovens Eroica
Søndag var første pinsedag, uten at det synes å prege Praha. Guiden som møtte oss på flyplassen kunne fortelle at tsjekkerne ikke var spesielt religiøse og at pinsen ikke ble ansett som noen spesielt viktig kirkelig begivenhet. Deltakerne hadde dagen til opplevelser på egenhånd. Vi var flere som fant veien til Prahaborgen og Lobkowitzmuseet der. Og for mange var det spesielt fascinerende å se de originale, håndskrevne partiturene til Händels Messias, Mozarts Don Giovanni (som ble uroppført i Praha) og Beethovens Eroica. Etter at Beethoven ble skuffet over Napoleon, som Eroica opprinnelig var dedikert, dedikerte han den til fyrsten Joseph Franz Maximilliam av Lobkowitz, som var hans viktigste velgjører. Det gjorde sterkt inntrykk å få musikkhistorien i fanget på denne måten.
Når du minst venter det
På kvelden var det konsert i Rudolfinum, enda en utrolig vakker konsertsal nede ved Moldau, denne gangen med Belcea-kvartetten og sangerinnen Barbara Hannigan. På programmet før pausen fremførte kvartetten verk av Anton Webern og Mozart. Belcea-kvartetten spilte Dissonanskvartetten, et ganske passende valg etter Weberns Five Movements, Op. 5. Kanskje for å markere forskjellen – og kanskje også likhetene – mellom de to verkene, gikk kvartetten rett over fra å spille Webern til å spille Mozart, kun med en helnotes pause.
Etter pausen entret Barbara Hannigan scenen, sammen med kvartetten. De maktet å gjøre en ikke alltid like lett tilgjengelig musikk, Paul Hindemiths Melancholie Op. 13, både stemningsfull og gripende. I det etterfølgende verket, Arnold Schönbergs Strykekvartett nr. 2, Op. 10, demonstrerte Hannigan 0g Belcea-kvartetten hvilke fantastiske musikere de er og – ikke minst – hvilken glimrende kvartettkomponist Arnold Schönberg var. Slik er det ofte med konserter: Store opplevelser kommer når du minst forventer det!
Etter konserten vandret deltakerne den korte veien tilbake til hotellet, i en deilig fløyelsmyk sommertemperatur. Og noen stoppet ved en av de utallige restaurantene for et siste glass sammen før hjemreise mandag morgen.
Kort sagt: Det ble en turnéreise vi aldri glemmer!
Bjørn Petter Ulvær
