Torsdag 26. november kan du møte Oslo-filharmoniens 2. fiolinister umiddelbart etter konserten i A-spissen i konserthuset. I den anledning har vi hatt en prat med den mest erfarne 2. fiolinisten av dem alle, Dagny Bakken.
Men først litt om hennes bakgrunn. Etter studier i Norge og i USA, ble Dagny ansatt i Oslo-filharmonien i 1986, som alternerende gruppeleder for 2. fiolinistene. Hun har hatt solistoppgaver for Oslo-filharmonien, KORK og Trondheim Symfoniorkester, med bl.a. Vivaldi, Wolfgang Plagge og Stravinskij. Hun har også i mange år spilt i tidligmusikkensemblet Barokkanerne.
Vi treffer Dagny på Restaurant Haakon, som ligger like ved Konserthuset. Hun kommer rett fra prøve med Vasilij Petrenko. Hun forteller at det er et hyggelig gjensyn med den tidligere sjefsdirigenten.
Etterlikner dirigentens bevegelser
Dagny, du er i den celebre «40-årsgjengen» i Oslo-filharmonien, de som har vært ansatt 40 år eller mer. Hva er det som gjør at man blir i en slik jobb så lenge?
– Nei, jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å være. Det er lærerikt, inspirerende og utfordrende. I den rollen jeg har hatt, har jeg lært utrolig mye om ensemblespill. F.eks. om å finne balansen mellom å gi gass og bremse, og om å være aktiv og samtidig lytte. Når jeg satt som gruppeleder, lærte jeg meg å etterlikne dirigentens og konsertmesterens bevegelser, og på den måten være bindeleddet mellom disse og gruppa. Det tok lang tid for meg å finne min måte å gjøre dette på.
Dagny sier at dette er en av nøklene i at et stort orkester løfter seg: at musikerne «beveger» seg likt og samlet mot et felles musikalsk uttrykk. Og det er da det klinger bra. Hun sammenlikner det med en reinsdyrflokk, som beveger seg likt, som i en samlet koordinert koreografi.
– I denne opplevelsen ligger også gleden av å være med, sier Dagny.
Lange ører
Med mer eller mindre samme jobb i samme orkester i så mange år, blir spillingen en rutine? Hun har jo spilt det meste av det klassiske repertoaret. Hender det at hun kjeder seg på podiet? Tydeligvis ikke:
– Det er uhyre sjelden. Vi spiller så mye fantastisk og kompleks musikk. Det er alltid noe som tar oppmerksomheten min, noe jeg kan henge meg på, en frasering kanskje, en måte å fargelegge musikken på.
Hun fortsetter: – Og med årene er jeg også blitt mer oppmerksom på flere detaljere i hele apparatet, dvs. hva som skjer i hele orkesteret rundt meg. Jeg tror det har med erfaring å gjøre det å kunne lytte slik. Når jeg går mer inn i strukturen i musikken, spiller jeg bedre selv! Jeg tror dette er nøkkelen til kvaliteten i Oslo-filharmonien, at vi er så gode kammermusikere. Vi har lange ører, og derfor er det så subtilt unisont og homogent.
Dette får meg til å tenke på alle de anmeldelsene her hjemme og internasjonalt som løfter fram strykerklangen i Oslo-filharmonien. Og kanskje peker Dagny her på noe av hemmeligheten bak denne unike strykerklangen.
Beethoven, Brahms og Mahler!
Hva liker du best å spille?
Svaret kommer raskt og helt uten betenkningstid: – Jeg tror det må være Beethoven, Brahms og Mahler, i den rekkefølgen. Det er disse som står meg nærmest, og Beethoven mer og mer. Han lager fantastisk musikk. Og Mahler har alltid en fantastisk måte å bruke orkesteret på.
Jeg må jo følge opp med spørsmålet om hva hun liker minst å spille. Og denne gangen må hun tenke seg lenge om. – Det er vanskelig…. Hvis vi spiller musikk som mangler harmonikk, dvs. dissonanser som aldri løser seg opp i dur- eller moll-akkorder, hvis det blir for massivt og tjukt…., der den enkelte stemme drukner, ja, da synes jeg det blir tungt.
Fundamentet i harmonien
Du har sagt at du elsker å spille 2. fiolin. Hvorfor det?
Det er tydelig at dette berører Dagny sterkt. Hun har et dypt, gjennomtenkt og emosjonelt forhold til 2. fiolinens rolle. – Ja, jeg blir aldri lei av det. Vi har så mange roller. Vi må ofte være dype som bratsjen eller briljante som 1. fiolinen. Og vi spiller hele tiden. Vi spiller melodien i oktaven under 1. fiolin. Og da er det ofte at 2. fiolin ikke blir lagt merke til i lydbildet, selv om stemmen vår er selve fundamentet for 1. fiolins stemme. Vi har også ofte en akkompagnerende rolle som støtter, fargelegger og forsterker hovedtemaet med harmonikk eller rytme. Det kan være en enorm glede i det å «gå helt inn i solostemmen/melodien» uten å faktisk spille den selv! Det er en fantastisk følelse, du kjenner det i magen, rytmen, pulsen, klangen!
Trofaste konsertgjengere så Dagny Bakken i mange år sitte i første rekke blant 2. fiolinistene, for så plutselig å dukke opp lenger bak i gruppen. Vi ber Dagny fortelle hva som skjedde.
– Vi hadde i mange år en aldergrense på 65 år, som ble utvidet til 70 år. Det resulterte i et sterkt ønske fra flere av oss om å kunne trekke oss tilbake fra de ledende stillingene når vi nådde 65-årsgrensen, vel og merke hvis det i egen gruppe var en ledig stilling å trekke seg ned til. Så ble det en ledig tuttisstilling i 2. fiolin, og da gjorde jeg det selv: gikk fra posisjonen som gruppeleder til tutti. Jeg kunne blitt lenger i gruppelederstillingen, men er glad for at jeg gjorde dette. Jeg har ikke de samme kreftene som før og er glad for å slippe presset som følger med lederstillingen. Det var godt å slippe, men også en sorg!
Utvidet lytteevnen
Jeg merker at Dagny snakker om dette temaet med stort engasjement – og begeistring: – Jeg spiller jo i en innmari fin gruppe. Jeg har virkelig stor glede av å sitte sammen med dem. Jeg får også utvidet lytteevnen ved å sitte lenger bak, blant annet fordi jeg hører orkesteret annerledes når jeg sitter der. Det er mer klaver og blåsere. F.eks. er det vanskeligere å høre bratsjene. Dette er en nyttig erfaring, og kanskje burde gruppelederne sitte bak av og til.
Flere dirigenter og musikere forteller meg at en av de tingene som er unikt med Oslo-filharmonien, er at absolutt alle stiller godt forberedt til prøven mandag morgen. Det må da betyr at de øver mye i helgene? Det kommer på toppen av prøver utover uka og to konsertkvelder. Derfor er jeg nysgjerrig på hvordan ei vanlig konsertuke ser ut for Dagny.
Best på kanten av stupet
– Jo, mye av helgen går med til øving for programmet den kommende uke. Ideelt sett skulle jeg startet tidligere, men det er vanskelig å gå inn i et nytt materiale når jeg står mitt oppe i et annet. Ellers øver jeg alltid om kvelden i løpet av uka. For meg er det nødvendig å øve etter hver prøve. Når jeg sitter i orkesteret, hører jeg ikke meg selv så godt. Alene kommer jeg bedre i kontakt med mitt eget spill og får en mulighet til å korrigere meg selv. De erfaringene jeg gjør meg i løpet av en prøve, gjør at jeg må øve mellom hver prøve – og før konserten.
Du er den mest erfarne fiolinisten i gruppen. På hvilken måte nyter andre musikere godt av det?
– Jeg tenker at det går begge veier, vi påvirker hverandre. De jeg sitter sammen med nå, lærer meg den fleksibiliteten som skal til for å være en god tuttimusiker. Men jeg kan kanskje bidra med at de våger å spille offensivt? Jeg merker på meg selv at jeg er mindre redd, mer fryktløs enn før. Når jeg spiller, liker jeg å våge litt, ikke bare «safe». Jeg liker meg best på kanten av stupet – det kan du gjerne skrive! Da blir det best!
Bach er grunnlaget
Du har spilt i Barokkanerne i mange år. Hva har det gitt deg?
– Det har vært utrolig morsomt! Å spille på originalinstrumenter blir mer levende og lekent, det er veldig morsomt. I barokkmusikken spiller man hele tiden ut fra harmonikken. Du må hele tiden følge basslinjen som legger fundamentet for musikken, noe som er særegent for barokken. Jeg savner å spille mer Bach, altså Johan Sebastian, pasjonene hans, ja, og Händels Messias. Bachs musikk er jo grunnlaget for alt som kom etter han. Jeg er blitt mer og mer klar over det med årene.
Mange sterke konsertminner
Hvis du skulle trekke fram én ting, hva er det største du har opplevd som fiolinist i Oslo-filharmonien?
Dagny tenker lenge. Veldig lenge. Dette er tydeligvis ikke enkelt. – Oi, oi, oi, det er så mange ting, da! Men kanskje da vi spilte Mahlers 2. med Mariss? Jeg tror det var i anledning hans 10 års jubileum her i Oslo. Det ble også en plate av det. Det var en utrolig energi i orkesteret.
Etterhvert som Dagny snakker om dette, dukker det opp flere sterke minner: – Og, ja, med Truls Mørk på turné, da vi spilte Elgar og Sjostakovitsj 1. cellokonsert, den samme som ble spilt i forrige uke. Det var forskjellig hver kveld, men også like strålende hver kveld! Jo, med Janine Jansen og Klaus da vi spilte Sibelius. Det var en fest! Janine var fantastisk, spiralen gikk oppover hele tiden. I det hele tatt, jeg har stor glede av solister!
Dagny Bakken er ikke bare en dyktig musiker. Hun fremstår med et stort engasjement og en kjærlighet til det hun driver med. Samtidig er hun usedvanlig reflektert, med en dyp innsikt i både eget spill og orkesterets. Vi og orkesteret har nytt godt av hennes spill i mange år, og vi håper hun ikke gir seg med det første!