Det er bare å gå rett på sak: Etter en fantastisk konsert torsdag 23. april, fikk de fremmøtte oppleve et utrolig interessant og morsomt møte med kveldens dirigent, Arvid Engegård. Engegård viste seg som en engasjert dirigent på podiet. Hans engasjement og energi ble helt åpenbart overført til orkesteret, som spilte Mozart og Schumann med en innlevelse og spilleglede vi ikke så ofte opplever.
Og det var ingen overraskelse at Engegård ble mottatt med begeistret applaus da han entret en fullsatt A-spiss umiddelbart etter konserten. Dirigenttreffet ble ledet av Åshild Breie Nyhus, som spiller «andrefele», og er musikernes representant i Venneforeningens styre. Det var et lykkelig valg, fordi det var veldig interessant å høre henne fortelle og stille spørsmål om opplevelsen av Engegård fra musikernes ståsted. Hun kunne fortelle at hun opplevde Engegård som den minst firkantede dirigenten hun kjente til, og som det av den grunn var veldig deilig å spille med.
Åshild fortalt at musikerne opplevde den samme glede og intensitet som vi som publikummere gjorde. Og hvor hentet han denne intensiteten fra? Engegård svarte at det handler om å gi tolkningsrom, at alle vet hva de skal gjøre, slik at alle drar i samme retning.
Engegård har spilt Mozarts 40. symfoni mange ganger, og Åshild spurte om hans tolkning av symfonien har utviklet seg? «Jeg har spilt den i 40- år, og det begynner å nærme seg noe nå», sa Engegård, til stor latter fra forsamlingen. Engegård sa at det har tatt litt tid å komme bort fra tolkningen til læreren Sándor Végh, selv om Åshild mente hun fortsatt kunne høre Sándor Végh-klanger i tolkningen.
Engegård fikk spørsmål fra salen om han oppdaget noen nye hemmeligheter da han dukket ned i verkene til Mozart og Schumann. Han kunne fortelle at om Mozarts symfoni vet vi egentlig veldig lite. Om Schumanns 4. symfoni vet vi mye mer, f.eks. at han komponerte en første versjon av symfonien i 1841, en versjon han forkastet. Den versjonen som spilles nå, er fra 1851. Men Brahms var veldig begeistret for 1841-versjonen, og hadde til og med Schumanns håndskrevne versjon av den symfonien. Engegård fortalte også litt om forskjellene på 1841- og 1851-versjonen.
På spørsmål om han jobber forskjellig med Mozart, svarte han at det for ham var egentlig det samme. «Men det er mer å holde på med på Schumann». Mye mer skiftninger, mer start og stopp. Han fortalte også at han synes at Nordheims «Nachruf» var vakker musikk. De fleste syntes han lagde rar musikk for 30 års siden. Nå er det vakkert!
Under «Bak Notene» ble Engegård karakterisert som «den demokratiske dirigenten», og Engegård umiddelbare respons var: «Hvem sa det!?», til stor latter. Han fortalte at han var opptatt av at han og orkesteret må gjøre det sammen, det er et samarbeid, som i et kammerorkester. Så kanskje er ikke betegnelsen «den demokratiske dirigenten» så gal likevel.