John-Halvdan Olsen-Halvorsen

Oslo-filharmoniens 2. konsertmester André Orvik har spilt med A-ha og Supertramp og elsker barokkmusikk!

Etter konserten torsdag 24. oktober er det et åpent musikertreff med 1. fiolinistene i Oslo-filharmonien i A-spissen (du kan lese mer om musikertreffet HER). Som vanlig har vi snakket med en av musikerne som har en ledende posisjon i den instrumentgruppen, denne gangen 2. konsertmester André Orvik.

Jeg treffer André i Konserthuset en times tid før han skal på podiet for å spille Szymanowskis korverk «Stabat Mater» og Prokofjevs «5. symfoni». Vi prøver å finne et ledig møterom, noe som ikke er lett, siden alle øvingsrommene er opptatt, og vi hører sopranen Sally Matthews varme opp i ett av dem. Vi ender opp med et rom som best kan karakteriseres som «VIP-rommet». – Det er her dronning Sonja oppholder seg før konsert, kunne André opplyse. Vi føler oss beæret!

Foto: Rune Bendiksen

André er vokst opp i en imponerende musikerfamilie. Faren hans, Magne Orvik, var organist i Trefoldighetskirken i Oslo i mange år, bestefaren Rolf  Karlsen var domorganist i Oslo Domkirke. Han har til og med dirigert Oslo-filharmonien flere ganger! Moren spilte cello og søsteren obo. – Både min bestefar, min onkel og min søster Anne Grethe Orvik har spilt i Oslo-filharmonien mange ganger, sier André.

André har sin fiolinutdanning hos lærerne Jon Brodal, Stephan Barratt-Due, Terje Tønnesen og Leif Jørgensen, og i USA hos Camilla Wicks. Han ble ansatt i Oslo-filharmonien i 1994, og har vært 2. konsertmester siden 2006.

Du er 2. konsertmester. Hva innebærer det?

– Jeg er på en måte en «skyggeregjering», sier André med et smil. – Jeg må være klar til å hoppe inn hvis noe skjer, f. eks. hvis konsertmester og alternerende konsertmester av en eller annen grunn ikke kan stille. Det betyr jo at jeg alltid må være godt forberedt. Jeg er også en slags «mellomleder». Under innøvingen av et verk skal jeg være med på å legge et godt musikalsk grunnlag. Det er sjelden problematisk, fordi vi har en svært dyktig og selvgående gruppe 1. fiolinister, som klarer seg helt greit uten meg!

For noen dager siden overhørte jeg to unge musikere snakke sammen på Norges Musikkhøgskole. Den ene fortalte den andre at hun hadde vært invitert til å prøvespille med et av våre symfoniorkestre. Hun fortalte kollegaen at hun ikke visste om hun orket å prøvespille til posisjonen som 1. fiolinist, fordi det var så «sykt krevende». Og andre musikere i Oslo-filharm0nien har fortalt meg at 1. fiolinistene har den tøffeste jobben i orkesteret. Er det virkelig slik?

– Ja, på én måte er det sånn. Vi er mest på jobb, og når vi er på jobb, spiller vi mest. Så blant strykerne har vi nok den tøffeste jobben. Men tøffeste jobben i hele orkesteret? Solo horn, f. eks. spiller færre noter, men med mye større press enn oss 1. fiolinister! Men så har vi kanskje den morsomste jobben, vi spiller mest og har på en måte hovedrollen.

André spiller på en veldig spesiell fiolin. En fiolin laget av Guiseppe Guarneri Del Gesu på 1700-tallet. Fiolinen er tidligere brukt og eid av Ole Bull, og gitt til Oslo-filharmonien av litteraturprofessoren Francis Bull. Mange i orkesteret spiller på kostbare fioliner som eies av Dextra Musica i Sparebankstiftelsen DNB. Men denne fiolinen eies faktisk av Oslo-filharmonien.  – Det er jo fantastisk å kunne spille på et sånt instrument, sier André.

Jeg har lest et sted at André har deltatt på flere hundre plateinnspillinger i pop- rock- og jazzsjangeren. Hva er bakgrunnen for det, lurer jeg på.

– Det startet med M2M og Marit Larsen. Vi var en gjeng som spilte på en av deres plateinnspillinger. Det var både artig og utfordrende. Jeg er jo åpen for mye annen musikk enn klassisk, som f. eks. rock og jazz. Etterhvert har jeg spilt med A-ha i Royal Albert Hall og med Supertramp. Jeg har spilt på Molde Jazz og Vossa Jazz. Vet du, det gir på en måte luft under vingene og jeg treffer nye folk. Det er alltid gøy!

Foto: John-Halvdan Olsen- Halvorsen

Som 2. konsertmester i Oslo-filharmonien har du en av de fremste posisjoner blant norsk fiolinister. Hva kjennetegner deg som musiker? 

Spørsmålet vipper André litt av pinnen, og det er tydelig at han føler seg litt ubekvem. – Dette er jo litt flaut å svare på. Men, ok. Jeg har temperament, jeg er en musiker som gir mye når jeg spiller. Jeg er også observant, dvs. jeg prøver å spille riktig til riktig tid på riktig sted. Så har jeg jo lang erfaring, da. Allerede da jeg var 17 år gammel, spilte jeg med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons og var med på den store USA-turnéen, da vi reiste rundt fra by til by og spilte konserter.

Det er ingen tvil om at André er en av våre mest erfarne musikere. Han var elev hos Terje Tønnesen fra han var 9 til han var 12 år. Og allerede som 18-19-åring spilte han fast i Det Norske Kammerorkester, og det lærte han masse av, sier han.

Hva liker du best å spille?

Svaret kommer raskt, uten betenkning – og kanskje litt overraskende fra en musiker i et symfoniorkester: – Barokkmusikk! Og spesielt de store pasjonene som Mateuspasjonen og Johannespasjonen. Jeg er jo vokst opp med kirkemusikk. Jeg har spilt mange barokkonserter med foreldre og søster. Allerede som 13-åring spilte jeg, faktisk som konsertmester, med bestefar i Domkirken. Og med de store navnene, som Svein Haugen, Arne Monn-Iversen og andre.

Hva er det fineste du har opplevd gjennom dine 30 år i Oslo-filharmonien?

– Å, det er mye! Men jeg tror jeg vil nevne Mahler 3 i Paris. Den gangen klaffet alt veldig bra, det klang fint og det var en veldig fin tolkning. Det er selvsagt lett å løfte fram det som skjedde relativt nylig, men jeg har jo også opplevd masse flott med Mariss.

Vi kommer inn på hvorfor det er så fint å være orkestermusiker: – Som orkestermusiker blir du dratt med, inn i en situasjon der du får masse inspirasjon fra andre veldige dyktige musikere rundt deg.  Å spille Bruckner 7, adagiosatsen, sammen med orkesteret, det er bare … (André tenker seg om mens han leter etter et dekkende superlativ) … flott!

Til slutt, André, driver du med noe annet enn musikk?

– Jeg er amatørtrommeslager. Men bruker også mye tid på sykling, både landevei og grus. Det hender faktisk at jeg har med meg sykkel på turné! Jeg har jo en jobb med mye stillesitting. Derfor er det viktig for meg med trening, bruke kroppen fysisk, være ute i naturen. Også har jeg jo barn, hus og hjem!

Her tar intervjuet en ny retning, siden André og undertegnede deler interessen for aktiv sykling. Nå blir det snakk om sykkelmodeller, kassettstørrelser, gode sykkeldestinasjoner osv, før André må bryte opp for å skifte til konserten.

Bjørn Petter Ulvær

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Få alltid siste nytt!

Abonner på vårt nyhetsbrev

og du vil få beskjed om nyheter, kommende arrangementer og andre tilbud til våre medlemmer.