Før konserten torsdag 16. april, arrangerte Oslo-filharmoniens Venner sitt årsmøte. Formalia, som årsberetning, regnskap og valg, blir det redegjort for i protokoll fra årsmøte. Her vil vi fortelle om alt det andre spennende som skjedde.
Fløytelåt
Møtet åpnet med servering, dvs. et glass vin og snacks til de som måtte ønske det. Deretter introduserte styremedlem i venneforeningen, Åshild Breie Nyhus, Oslo-filharmoniens fløytist, Linn Cecilie Aasvik (Linn Cecilie er ikke ukjent for denne nettsidens lesere. Du kan lese intervjuet vi gjorde med henne i fjor høst her).
Linn Cecilie spilte Øistein Sommerfelts fine Vårlåter, tre små, sjarmerende stykker som i sin tid ble komponert for Per Øien, mangeårig fløytist i Oslo-filharmonien.
Quo vadis?
Etter at det formelle årsmøtet var over, holdt Oslo-filharmoniens direktør Knut Skansen, et foredrag med tittelen: Quo Vadis – refleksjoner om kunst og kultur – som drivkraft og motivasjon i et mer robust liv og samfunn. Knuts foredrag handlet om nødvendigheten av endring i kulturinstitusjoner, og han brukte sin erfaring fra Deichman – og Oslo-filharmonien – som eksempel.
Utgangspunktet er at musikk er fantastisk viktig i menneskers liv. Han siterte forfatteren Kurt Vonnegut som sa at «Når det virker som alt går til helvete, husk at vi fortsatt har musikken»! Problemet er at vi, publikum og politikere, tar musikkens institusjoner for gitt. Oslo-filharmonien har «alltid» vært her, og vil alltid være her. Tror vi. Men slik er det ikke. Hvis vi ikke i dag kjemper for vår framtid, kommer den ikke av seg selv. Knut illustrerte dette med noe Hemingway skrev om hvordan en konkurs skjer: «Gradually. Then suddenly». Vi merker kanskje ikke slutten før den plutselig er her. Og da er det for sent.
Change or Die
Derfor er mantraet «Change or Die». Knut Skansen fortalte om den smertefulle perspektivendringen Deichman gjennomgikk. I «gamle» Deichman var det bøkene og boksamlingen som var viktigst. Brukerne kom i andre rekke, noe som f.eks. gjenspeilte seg i hvor mye plass som var avsatt til bøkene sammenliknet med plassen til brukerne. I nye Deichman ble dette snudd fullstendig på hodet. Brukernes opplevelse ble det viktigste, og bøkene plassert rundt brukerbehovene. Resultatet? Gjennomsnittlig besøkstid økte fra 12 min til nesten en time, og antall besøkende ble mangedoblet.
Knut hevdet at kulturinstitusjoner har spesielt vanskelig for å løfte blikket og fokusere på hva fremtiden vil kreve. Et orkester er naturlig nok 100% fokusert på øvelsene og konsertene denne uken, og administrasjonen på f.eks. konsertprogrammet de neste sesongene.
Hvorfor er vi her?
Endringsprosessene må starte med å stille spørsmålet om hvorfor vi er her, slik Simon Sinek gjør det i sin «Golden Circle», ikke så mye hva vi gjør og hvordan vi gjør det.
Oslo-filharmoniens endringsprosesser må ledes av samme spørsmål, mener Knut: Vi må kunne svare meningsfullt på hvorfor vi er her. Hva er vår eksistensberettigelse? Og svaret ligger i å gi publikum en opplevelse av sammenheng og mening. Vi må bidra til å redusere ensomhet, skape mer optimisme og fremtidstro og bygge opp under troen på fellesskapets og demokratiets betydning.
Felles opplevelser
Den nye 5-årsstrategien til Oslo-filharmonien bygger på dette fundamentet. Gjennom sin virksomhet må orkesteret bevege seg ut av «statusterritoriet», dvs. de som legger størst vekt på kvalitetsopplevelsen alene, og i mye større grad henvende seg til «territoriet» for de som søker et fellesskap og felles opplevelser, ikke minst fordi dette er et av de største segmentene i «markedet». Knut løftet fram Berlinerfilharmonikerne og Philharmonie de Paris som eksempler på orkestre som har klart en slik overgang. Det betyr imidlertid ikke at kvalitet i den musikalske leveransen blir mindre viktig. De fire bærende søylene i Oslo-filharmoniens strategi er derfor kunstnerisk toppnivå, musikk for alle, utvide samfunnsoppdraget og styrke laget. Fokus må være på å skape livskvalitet i form av glede og moro, sosialt samvær i form av sammenkomster og opplevd tilhørighet og en rikdom i opplevelser, i form av livlige arrangementer og innovasjon.
Et musikkens hus
Det nye Musikkhuset spiller en vesentlig rolle i denne strategien. Og det er ikke et ´konserthus´, men et musikkens hus, dvs. et hus som lever fra morgen til kveld, der terskelen for deltakelse er lav og der bredden av musikkrelaterte aktiviteter er stor. Musikkhuset er til for å fremme akustisk, ikke-kommersiell musikk, med en læringsarena (kurs o.l.), en konsertarena (flere konsertsaler – med god akustikk!) og en utviklingsarena for innovasjon og nyutvikling. Et konserthus på Filipstad er historie. Og plassering av et nytt Musikkhus? Det kunne Knut Skansen dessverre ikke si så mye om, annet at det ville nok bli en beslutning for politikerne.
Publikum satte åpenbart stor pris på direktørens tanker, og det vanket mange godord.
Og hvilken konsert!
Hvis Knut Skansens foredrag appellerte til intellektet, tok resten av kvelden et solid grep om følelsene. Martin Fröst er en trollmann med klarinetten, og i kombinasjon med Mozarts utenomjordiske kreativitet og fantastiske melodier, samt et orkester som spilte Mozart med energi, glød og stor transparens, ble dette en konsert for historiebøkene.
Vi var flere som tenkte at vi bør gå hjem nå, og bare la denne opplevelsen få leve uberørt i kropp og sjel. Men vi priste oss lykkelige for at vi forble i salen! Sauli Zinojevs «Taste of Metal» var moderne orkestermusikk på sitt aller beste, og en storslagen avslutning på en uforglemmelig kveld.