I dag er det ikke god kutyme å klappe mellom satsene i en konsert eller en symfoni. Det er jo egentlig en underlig praksis, siden den lille pausen mellom satsene er som skapt for å gi uttrykk for vår umiddelbare begeistring når orkester eller solist leverer en fremragende innsats. Men det har ikke alltid vært slik.
På 1700-tallet oppførte publikum seg helt annerledes enn i dag. Klapping, roping, tramping med bein og stokker underveis i konsertene var helt vanlig. Bach, f. eks., presenterte sine verk enten i kirken eller hjemme hos folk. På hjemmekonsertene vandret folk rundt, pratet, spiste litt, stoppet opp og klappet gjerne når de hørte noe de likte. I konsertsalene på Mozarts tid klappet publikum når de ble begeistret, uansett når i stykket. Komponistene spilte faktisk aktivt på dette, og Mozart selv skrev en gang dette i et brev til faren: «Midt i den første Allegro er det et parti jeg var helt sikker på ville begeistre publikum, og ganske riktig, de tok helt av …. det var stor applaus. Siden jeg var fullstendig klar over den effekten det ville ha, la jeg det inn en gang til, mot slutten».
Den konserten Mozart refererte til, skjedde i Paris. Og publikum i Paris var berømt – eller beryktet! – for sin støyende oppførsel under konsertene. Det førte etterhvert til at Paris innførte «klappere», som ledet publikum i klappingen, slik at de visste når de skulle klappe og når de ikke skulle det. Dette ble avviklet først rundt 1910!
Som vi allerede har annonsert, spiller Richard Wagner en hovedrolle i klappingens historie. Det startet med operaene hans. For Wagner var ikke operaen underholdning, men et hellig drama som avkrevde respekt. Han krevde derfor stillhet under sine operaer. Under premieren på Parsifal i 1882, klappet folk entusiastisk etter første akt, hvorpå Wagner reiste seg og beordret folk til stoppe klappingen. Men kodeksen var ikke lett å forstå, for da siste akt var over, var det følgelig helt stille i salen, hvorpå Wagner igjen reiste seg rasende og ba folk klappe! Senere fulgte Mahler i sin mesters fotspor og ga tydelig uttrykk for at han mislikte applaus og publikumsreaksjoner underveis.
Selv om Wagner og Mahler var foregangsmenn for innførselen av konsertsalene som «musikalske templer», var det først etter 2. verdenskrig at applaus mellom satsene i symfoniene for alvor stoppet opp, selv om de fortsatte i operaer. Hvorfor dette skjedde akkurat da er usikkert, men noen musikkvitere mener det kan skyldes kombinasjonen av tre ting: Wagners og Mahlers syn på musikkens vesen, et publikum som i mindre grad var ute etter underholdning, men mer inderlige, lyttende musikkopplevelser, og, interessant nok, utbredelsen av radio og platespiller, der publikum ble vant til å nyte symfoniene nettopp uten applaus mellom satsene.
Det sitter nok langt inne å endre vanene til dagens publikum. Men, i et eksperiment med bare unge mennesker uten konserterfaring i salen, responderte publikum spontant og delte sin begeistring uten regler og begrensninger. Kanskje må det flere yngre inn i konsertsalene for å endre dagens praksis – eller kanskje må vi endre praksis for å få flere yngre inn i konsertsalene.
(Kilde: Aliette de Laleu, francemusique.fr)