Mange mener mye om Klaus Mäkelä. De fleste er begeistret, men det finnes også skeptikere. Jeg har selv lest anmeldere som ikke er imponert, som hevder at han er et blaff og er glemt om noen år. Derfor er det interessant å få en mer faglig vurdering av Mäkelä som dirigent. Den anerkjente dirigenten John Axelrod har gått inn i materien og studert nærmere hva som kjennetegner hans unge dirigentkollega.
Axelrod reiser spørsmålet: «Klaus Mäkelä er vidunderbarnet blant dagens dirigenter og en medieyndling. Bare 28 år gammel og allerede sjefsdirigent for fire orkestre i verdensklasse. Hva gjør ham så spesiell?».
Han gjør oss oppmerksom på at trenden mot ungdom i klassisk musikk ikke er ny. Karajan var bare 21 år da han hadde sin første stilling som kapellmester i Ulm. Men å være musikalsk leder for fire orkestre i verdensklasse, Oslo-filharmonien, Orchestre de Paris og snart Concertgebouw i Amsterdam og Chicago Symphony Orchestra i en alder av 28 år? Det må være noe mer ved Mäkelä enn de fleste andre ´maestri´.
Axelrod har flere forklaringer på Mäkeläs suksess. Han skriver at Mäkelä er et produkt av dirigentfabrikken til Jorma Panula ved Sibelius-akademiet i Helsingfors. Da Panula-studenten Esa-Pekka Salonen først ble sjefsdirigent for Los Angeles Philharmonic i 1992, var han et unntak fra datidens hovedregel (og bare 31 år gammel): På den tiden var det fortsatt Italia som produserte flest store dirigenter. Men i dag er det finnene som har tatt flest pallplasser. Det er Salonen, Saraste, Vänskä, Lintu, Oramo, Franck, Storgårds, Mälkki, og neste generasjon representert ved Inkinen, Peltokoski (som dirigerer Oslo-filharmonien 17. og 18. april!) og denne listen fortsetter. Finland er i dag sentrum i dirigentuniverset.
Mange dirigenter rundt om i verden har deltatt på mesterklasser med Panula. Hans metoder er noe abstrakte, mindre disiplinerte og mye mindre vokale enn andre dirigentinstruktører. Axelrod forteller at han også studerte med Panula for snart 30 år siden. Han kjenner Panulas pedagogikk og teknikk, som han sier fremmer klare gester og presis rytmisk artikulasjon, samt innovative, individuelle tilnærminger. ´Less is more´ for Jorma. Tillit er mer. Frihet er mer. Og det fungerer.
Axelrod mener at Mäkelä har sjelden modenhet, fleksibilitet, frihet, uttrykk og teknisk presisjon, gitt hans unge alder. Han skriver: «Det jeg mest av alt finner så spennende og inspirerende, er hvordan han jobber med sine musikere, og som sannsynligvis er grunnen til at de alle elsker ham, og til at han er så etterspurt på aller høyeste nivå. Men det er også fordi han er en virkelig begavet naturlig dirigent. En ekte dirigent».
Axelrod erkjenner at mange er mistenksomme overfor Mäkeläs suksess, at han urettmessig er hauset opp. Men Axelrod er av en annen oppfatning. Han løfter fram tre viktige kvaliteter ved Mäkelä som dirigent:
Først: Musikalsk dybde. Han trekker fram Mäkeläs innspillinger og konserter med Sibelius og Stravinskij. «De er betydelige, suverene. Hans forestillinger er elektriske … og med hans fortsatte utvikling sammen med de beste orkestrene i verden, kan hans fremtidige innspillinger bli referanseinnspillinger. Han har en sunn respekt for tradisjon, men også en søken etter nye lyder, farger, transparenter og fortolkende ideer. Mest av alt hører man musikernes vilje til samarbeid. Det alene gjør hans forestillinger, videoer og innspillinger svært tiltalende».
Axelrods andre poeng er interessant, og kanskje noe vi som publikum ikke tenker over. Han understreker at Mäkeläs kroppsspråk og øvings- og fremføringsteknikk er en konsekvens av Mäkeläs fysikk. Fordi han er relativt høy og har lange armer, kan han dirigere effektivt selv med lave armer. Korte dirigenter må ofte lede med hendene over hodet, sier Axelrod. Høyere ledere gjør vanligvis oppadgående bevegelser fra beltenivå. Mäkeläs lange armer sitter derfor i riktig posisjon. Han er avslappet og veldig fri. Han skaper «illusjonen av frihet» samtidig som han gir den nødvendige sikkerheten. Hans venstre hånd er uavhengig av hans høyre hånd og uttrykker artikulasjon, frasering og dynamikk. Hans taktstokkteknikk er klar og autoritativ uten overslag og gir ofte større beats.
Axelrod legger også vekt på hvordan Mäkelä kommuniserer og fremstår: «Hans uttrykker seg kort og rett på sak. Hans utseende er elegant. Hans holdning er respektfull, i tråd med Panulas instruksjoner: Stol på musikerne og de stoler på deg. Han er cellist og vet hva musikere trenger. Han er ikke bare ´tomme smil´ (som noen dirigenter i dag) eller ´dype rynker i pannen´ (som andre mer gammelmodige dirigenter), men er i stedet samarbeidende og prøver å reflektere selve musikken. Hvis jeg skal sammenligne kroppsspråket og gestene hans med en annen dirigent, så er det Carlos Kleiber, av mange ansett for å være den største dirigenten av alle. Det sier nok».
For det tredje: Hans ydmykhet. Det er tidlig i karrieren, til tross for stor suksess. Alt dette kan gå til hodet på ham, og det vil alltid kreve en viss mengde ego å være dirigent. Men ut fra det Axelrod har hørt og vet, har Mäkelä hodet rett på rett plass. Mäkelä sier selv: «Det skal alltid handle om komponisten, om verket, ikke om deg.» Og det kan virke som han praktiserer det han forkynner, sier Axelrod.
Axelrod avslutter med å hevde at Mäkelä kan bli en av de store nålevende legendene, og at han «vil fortsette å respektere og sette pris på denne mest ungdommelige og sannferdige av musikalske formidlere».
Kilde: https://johnaxelrod.substack.com/ -«Is Mäkelä really that good?»