Endelig er snart en ny konsertsesong i gang igjen! Onsdag 9. august spiller Oslo-filharmonien og Mäkelä blant annet Mahler, Wagner og Sibelius. Disse tre er utvilsomt store symfonikerne, selv om Wagner nok er mer anerkjent for sine operaer. Men hvilke komponister er de største symfonikerne gjennom historien?
Å lage en liste over de beste symfonikomponister er selvsagt på mange måter et håpløst forehavende. Hvem som hører med på en slik liste, har selvsagt med personlig smak å gjøre, men også med hvilke kriterier man velger å anvende når listen skal settes opp.
Når jeg likevel våger å sette opp en slik liste (som forøvrig er inspirert av tidsskriftet Gramophone), er det for å inspirere våre lesere til å bli kjent med komponister de kanskje ikke lytter så mye til. Vi har alle våre komponistpreferenser, og det er bra, men preferanser kan også stå i veien for nye, store musikkopplevelser. Ved å lage en liste over store komponister av symfonier, håper jeg at jeg kan inspirere leserne til å gi seg i kast med symfonikere og symfonier de kanskje ikke har lyttet så mye til før.
Komponistene nedenfor er ikke rangert, de kommer i kronologisk rekkefølge. Derfor starter vi med Haydn og ender opp med Sjostakovitsj.
Joseph Haydn (1732-1809)
Haydn er selvskreven på denne listen. Ikke bare komponerte han et enormt antall symfonier (108? 106? 104? – de lærde strides). Han bidro også sterkt til videreutvikling av symfonien som komposisjon. Hans siste symfonier er nyskapende, avanserte, kompliserte og kreative skaperverk, som med sine kunstferdige modulasjoner og ekspressive form satte en ny standard for senere symfonikere. Og, det var faktisk først med Haydn at symfonien ble konsertens viktigste attraksjon, et showstykke for hele orkesteret. Hans symfonier nr. 94-104 er kanskje de som rangeres høyest.
Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)
Mozarts symfonier fremstår med egen, leken kreativitet, modige harmonier og ny instrumentering (i Parisersymfonien, nr. 31, introduserte han klarinetten). Det er likevel melodiene og temaene, og måten han behandler dem på, som utmerker Mozart. Mens mange av hans forgjengere var «monotematiske», dvs. bygde satsene rundt ett tema, introduserte Mozart gjerne flere, ofte kontrasterende temaer. Noen skribenter karakteriserer hans symfonier nr. 40 og 41 i kategorien «geniale», og nr. 35, 36, 38, og 39 som «storslåtte».
Ludwig van Beethoven (1770-1827)
Av mange fremholdt som den største symfonikeren gjennom tidene – men vi tar ikke stilling til det her! Jeg tror likevel det er riktig å hevde at ingen komponist har endret symfoniens musikalske uttrykk i samme grad som Beethoven. Med stor individualitet og kreativitet utviklet han symfoniens struktur, harmonisering, måten man arbeider med temaer, osv. Beethovens symfonier, og spesielt nr. 3 (Eroica) og nr. 9, forandret for alltid det symfoniske uttrykket. Noen hevder disse to symfoniene hører hjemme på listen over de beste symfoniene noensinne, mens hans nr. 5, 6 og 7 karakteriseres som «geniale».
Franz Schubert (1797-1828)
Noen vil kanskje stusse over at Schubert er på denne listen, og han var kanskje ikke en fornyer av genren slik Beethoven var. Likevel, hans symfonier har fått status som blant de fineste som er komponert. Schubert er kjent for å ha skrevet ni symfonier, men i 1978 ble manuskriptet til en ufullført 10. symfoni funnet. Det er nok hans symfonier nr. 8 («Den ufullendte») og nr. 9 («Den Store») som spilles mest, men i april i år fikk vi høre Blomstedt dirigere Oslo-filharmonien med nr. 6, og tidligere har Arvid Engegård dirigert nr. 5. Schumann sa om Schuberts symfoni nr. 9 at «her lever musikalsk mestring av komposisjonsteknikk i hver eneste fiber, en musikalsk fargelegging i de fineste nyanser, en mening overalt, den mest presise markering av detaljer og alt fylt av Romantikkens ånd».
Anton Bruckner (1824-1896)
Bruckners symfonier står midt mellom den klassiske symfoniske stilen fra begynnelsen av 1800-tallet og den mer ekspansivt ekspresjonistiske stilen vi finner på 1900-tallet. Det er en av musikkhistoriens store paradokser at en så innesluttet, humørløs og mørk til sinns mann kunne komponere ni symfonier av en slik originalitet og episk prakt. Nå skal det sies at du går ikke til Bruckner for å oppleve lett og morsom musikk. Likevel, hans symfonier begeistrer oss ved sine originale og avanserte harmonier, fantastiske messingblåsere, kraftige og fyldige strykere og de plutselige kontrastene mellom de vare og de kraftige partiene. Det er nok hans symfonier nr. 8 og 9 som rangeres høyest, og av mange ansett for å være blant de beste symfoniene noensinne, men også nr. 4, 5 og 7 er storslåtte verk.
Johannes Brahms (1833-1897)
Brahms var utvilsomt den mest klassiske av de tyske komponistene i romantikken, og mange steder i hans fire symfonier finner vi tydelige referanser til Beethoven. Eller som Brahms selv uttrykte det: «Enhver idiot ser jo det»! Tilknytningen til Beethoven er så tydelig at hans symfoni nr. 1 er blitt kalt «Beethovens 10.»! Han hadde sin egen – i datidens øyne – tradisjonelle og konservative stil, som skilte seg fra den rådende wagnerismen. Likevel, hans symfonier var populære i hans samtid. I hans symfonier finner vi drama, melankoli, følsomhet og perfekt organisert komponering, sammen med genial kreativitet. Mange hevder at hans symfoni nr. 4 er blant de beste symfonier noensinne.
Gustav Mahler (1860-1911)
Mahler komponerte ti symfonier. Han komponerte med en «mission», med et budskap. Han ville gjennom musikken uttrykke hva det vil si å være menneske, og symfoniene hans handler om livet, døden og universet. Mahler legger på mange måter fundamentet for det som skulle bli 1900-tallets linje, med en rekke nyskapende, kompositoriske grep. Hans symfonier veksler mellom det sjarmerende enkle og det forbløffende kompliserte. Hans lyriske evner og hans innovative harmonisering var enestående. Han økte orkesterets størrelse, han supplerte det med uvanlige instrumenter, som kubjeller, kirkeklokker, treklappere, ja, til og med gitar og mandolin! Det «mahlerske» orkesteret fremstår noen ganger spinkelt og gjennomsiktig, andre ganger frodig og ekstravagant. Noen plasserer hans symfoni nr. 6 og 10 på listen over de beste symfonier noensinne, men det er bred enighet om at samtlige av hans symfonier er storslåtte og geniale verk.
Jean Sibelius (1865-1957)
Sibelius sine syv symfonier blir av mange ansett som de viktigste i europeisk, klassisk musikk. Noen mener hans symfoni nr. 7, i én sats er en av musikkhistoriens største symfonier. Ikke to symfonier er like, og de kan heller ses på som ulike tilnærminger til en symfoni. Likevel har de et felles tonespråk, som gjør dem til umiskjennelig Sibelius sine. I en tid da modernistiske strømninger feide over Europa, var Sibelius tro mot sitt syn på musikk generelt og symfonier spesielt. I motsetning til mange av hans samtidige, f.eks. Mahler, var Sibelius opptatt av å kontinuerlig utvikle et tema og andre elementer fram mot et grandiost uttrykk. Musikken fremstår fyldig og organisk. Slik sett kan musikken hans minne om renessansens store, flerstemte verk. Sibelius så på en symfoni som «en elv som fores med et endeløst antall sideelver før den på majestetisk vis brer seg ut og flyter ut i havet».
Ralph Vaughan Williams (1872-1958)
Mange vil stusse over at Vaughan Williams er på denne listen. Og kanskje burde heller Tsjaikovskij, Prokofjev, Carl Nielsen, Dvorak eller andre stått her. Når jeg likevel velger å følge Gramophones liste over de ti fremste symfonikerne, er det dels fordi Vaughan Williams sine symfonier er så egenartede og dels fordi det er flott musikk, som er lite spilt, kanskje med unntak av hans «Sea Symphony». Hans symfonier kjennetegnes ved en stor bredde i stemninger, fra stormfullt og lidenskapelig til stille og rolig, fra mystisk til sprudlende. I flere av hans symfonier finner vi moderne instrumentering og korinnslag. Han komponerte ni symfonier. Oslo-filharmonien spilte hans symfoni nr. 7 («Sinfonia Antartica») i 2017, et verk som mange forøvrig mener egentlig ikke er en symfoni.
Dmitri Sjostakovitsj (1906-1975)
Mens Vaughan Williams sine symfonier er lite kjent for mange av Oslo-filharmoniens publikum, er det så visst ikke tilfelle med Sjostakovitsj! Knapt noen komponist har fått sine symfonier fremført så mange ganger de siste 10 årene som Sjostakovitsj. Han komponerte til sammen 15 symfonier, og den britiske avisen The Times karakteriserte ham som «den siste, store komponisten». Det er hevet over enhver tvil at han skrev noen av de mektigste symfoniene i det 20. århundre, under vanskelige omstendigheter i Sovjetunionen. Han hadde en tøff jobb med å finne balansen overfor sensurivrige, kommunistiske myndigheter. Han ble aldri verken en sovjetkommunistisk medløper eller en heroisk dissident. Musikken hans er karakterisert som dristig, mektig og kryptisk, med skarpe kontraster i stemning, form og tempo, med elementer av det groteske og veksling mellom det tonale og atonale. Han var påvirket av både Stravinsky og Mahler. Likevel er musikken hans umiskjennelig hans egen.
Kilder: Gramophone, wikipedia og andre.