Som en forberedelse til påsken, spiller Oslo-filharmonien med Oslo Filharmoniske Kor Gabriel Faurés berømte «Requiem» 21. 0g 22. mars. I den forbindelse synes vi det kunne passe å se litt på kormusikkens historie, hvordan den har forandret seg, hvem som har vært de banebrytende komponistene og presentere noen gode musikkeksempler.
Starten
Historien om kormusikk starter i antikken, da stammesamfunn kom sammen for å utføre ritualer. I disse seremoniene ville flere stemmer sammen bli brukt til å skape harmoniske melodier og rytmer. Grekerne og romerne videreutviklet denne tradisjonen med korsang. Grekerne skapte til og med den første kjente korkonkurransen i det 5. århundre f.Kr. De sang unisont, dvs. med én stemme, eller antifonalt, dvs to kor som synger mot hverandre. Grekerne brukte kormusikk i både religiøse og politiske situasjonen, men også til ren, verdslig underholdning.
Motetten og messen
Den kristne kirken tok for alvor i bruk kormusikk i det 4. århundre e.Kr., og brukte den som en måte å løfte gudstjenesteopplevelsen og formidle religiøse tekster. Det vi kaller ´gregoriansk sang´ var den vanligste formen for tidlig kristen kormusikk, med alle stemmer som sang unisont eller i oktaver.
Polyfon (flerstemt) sang var ikke uvanlig i verdslige sammenhenger i middelalderen. Kirken var mer skeptisk. Pave Johannes XXII bannlyste polyfoni fra liturgien i 1322 og advarte mot denne upassende og musikalske nyvinningen. Harmonisering ble i deler av den katolske kirke ansett som useriøs, ugudelig, vellystig og en hindring for å høre Guds ord. Også instrumenter var faktisk forbudt i kirken på grunn av deres tilknytning til verdslig musikk og hedenske ritualer. Andre paver, som f. eks. pave Klemens VI, var mer begeistret for flerstemt sang.
Det eldste bevarte polyfone stykket i messen som kan tilskrives en komponist er Guillaume de Machauts «Messe de Nostre Dame», datert til 1364. I løpet av siste del av middelalderen utviklet det seg en vokal musikkstil kalt ´organum´ seg fra gregoriansk sang. Med flere, uavhengige deler var dette uten tvil det første eksemplet på polyfon (flerstemt) vokalmusikk i Europa, og la grunnlaget for kormusikken i renessansen. To typer korkomposisjon var fremtredende på denne tiden: motetten, et religiøst verk basert på en bibeltekst på latin, og messen, en religiøs komposisjon basert på liturgien. Begge ble i stor grad skrevet for et a cappella ensemble. I England skrev Thomas Tallis noen av de fineste eksemplene på kormusikk fra renessansen, inkludert hans «Jeremias klagesang», motetten «In pace in idipsum» og «O sacrum convivium», som du finner i den vedlagte spillelisten.
Instrumental kormusikk tok av i barokken
I overgangen mellom senrenessansen og tidligbarokken økte samspillet mellom vokalister og instrumentalister. Den venetianske skolen, representert ved bl.a. Claudio Monteverdi, utviklet messen til å inkludere flere instrumenter og til og med flere kor, noe som resulterte i en «polykoral» kompositorisk stil. Monteverdi var selv sanger, og komponerte noen av de fineste eksemplene på kormusikk i sine Vespers og i hans «VIII Libro de´Madrigali». I spillelisten finner du et utdrag fra hans «Vespro della Beata Vergine 1610», et strålende eksempel fra denne perioden.
Motetten fortsatte å ekspandere gjennom hele denne perioden: først i separate satser, så til en helt ny form – til det konsertlange oratoriet. Selv om de oftest var basert på religiøse temaer eller bibelske fortellinger, kan oratorier betraktes som en slags «religiøs opera».
Bruken av instrumentalt akkompagnement ble også mer utbredt i løpet av denne tiden. Barokkens korverk ble ofte skrevet for store ensembler og hadde komplekse harmonier og avanserte rytmiske mønstre, noe både Johan Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel er de fremst eksponentene for. Ved siden av Bach oratorier, er Händels «Messias» og «Israel i Egypt» blant de fineste eksemplene på denne formen i barokken.
En gjennomgang av kormusikk i barokken ville vært mangelfull uten å nevne Antonio Vivaldi, en komponist som er mest kjent for sine konserter, men som også komponerte en stor mengde religiøse korverk. Faktisk skrev han fire stykker for Gloria in excelsis Deo alene, hvorav den mest berømte er den fantastiske «Gloria in D», som også finnes i spillelisten.
Klassiske verk
Under klassisismen ble komponistene mer opptatt av å utforske den instrumentale musikken og symfoniformen, og korverkene kom mer i bakgrunnen. Men korverkene var slett ikke glemt. Haydn, som var mektig imponert over Händels oratorier, som han hadde hørt i løpet av sin tid i England, komponerte to store orkesterverk med kor og solister, «The Seasons» og «The Creation». «The Creation» regnes av et for å være hans absolutt fremste verk, og levendegjør historien om verdens begynnelse slik den fortelles i Skriften. I spillelisten finner du eksempler fra begge verk.
Mozart komponerte også en rekke religiøse korverk, spesielt messer, ikke minst fordi hans beskytter var erkebiskop Hieronymus von Colloredo, som Mozart forøvrig hadde et meget anstrengt forhold til. «Krönungsmesse» og «Grosse Messe» er allment antatt å være blant hans «vokale» høydepunkt. Verket som rager høyest er kanskje likevel hans «Requiem». Mozart rakk ikke ferdigstille dette verket før han døde, og det var Franz Xaver Süssmayr som ferdigstilte «Requiem». Stykket ble bestilt av, og spilt for, grev Franz von Walsegg for å hedre hans avdøde hustru. Et annet fint eksempel på Mozarts kormusikk, er hans «Litaniae de venerabili altaris sacramento». Du finner utdrag fra alle de fire nevnte korverk i spillelisten.
Også andre komponister fant inspirasjon i den høytidelige, religiøse messen. Schubert og Beethoven skrev begge betydelige verk i denne tradisjonen, med sistnevntes «Missa Solemnis» som et av de fremste. Beethoven brukte også korformen for å tilføre instrumentale, verdslige verk en ny kvalitet, som vi kjenner det fra hans 9. symfoni. Et annet praktfullt eksempel er Beethovens «Korfantasi» eller «Fantasie für Klavier, Chor und Orchester», som er originalens tittel, der koret kommer inn mot slutten av verket. Utdrag finnes i spillelisten.
Ekte romantikk
Etter hvert som kirkens innflytelse begynte å avta på 1800-tallet, søkte mange komponister inspirasjon og oppdrag andre steder og komponerte kormusikk med mer verdslig innhold. Den mellomlange korkantateformen, som opprinnelig hadde blitt brukt til å skildre religiøse temaer, ble brukt av Brahms, Mendelssohn og Schubert for å gjenskape ikke-religiøse fortellinger. Men også den religiøse kormusikken var i endring. Med romantikkens musikalske ideal fulgte større orkestre og større kor, og kirkene ble ute av stand til å romme de store orkestrene og korene som disse ambisiøse verkene krevde. Dermed måtte komposisjoner som Rossinis «Petite messe solennelle» (se spillelisten), med sitt store kor og orkester, fremføres i konsertsaler i stedet for i kirken. Oratoriet var en sjeldenhet på denne tiden, men ikke helt forlatt. Felix Mendelssohns «Paulus» og «Elias», var inspirert av oratoriene til Bach og Händel.
I Russland fortsatte kormusikken å blomstre inn i den senromantiske perioden, kanskje på grunn av den ortodokse kirken fortsatt hadde større innflytelse enn i Vest-Europa. I 1885 fullførte Tsjaikovskij «Ni hellige stykker», basert på russisk liturgi, mens Rachmaninoff arrangerte bønnen «O Theotokos» (som du finner i spillelisten) med et flott korarrangement.
Korverk også i modernismen
Selv da modernismen vendte ryggen til fortidens musikalske uttrykk i løpet av det 20. århundre, holdt rester av tradisjonell kormusikk fortsatt stand. Poulenc fortsatte å skrive messer og motetter, som hans «Motets pour le temps de noël». Han komponerte også korverk som «Exultate Deo» og «Salve regina».
Til og med den store atonale komponisten Arnold Schönberg benyttet seg av kor, men i stor grad i sine mindre eksperimentelle verk. Hans «Gurrelieder» (utdrag i spillelisten) er en av de store verdslige kantatene i det 20. århundre, med et stort kor og vokalsolister sammen med orkesteret. Kormusikk var også en inspirasjonskilde for andre komponister som arbeidet på tvers av ulike stilarter. Steve Reich og Philip Glass brukte kor i sine minimalistiske komposisjoner, og denne minimalistiske bruken av koret ble tatt enda lenger ut av Meredith Monk. Komponister som John Tavener og Arvo Pärt hentet inspirasjon fra østlig liturgi og middelaldersk sang for å skape en stil som ble kjent som ´hellig minimalisme´. Benjamin Brittens «War Requiem», en ikke-liturgisk messe, er et annet fremtredende eksempel på kormusikk fra det 20. århundre. Eksempler fra Arvo Pärts «Passio» og Brittens «War requiem» finnes i spillelisten.
Så mens det kirkelige grunnlaget for kormusikken opphører å spille en viktig rolle i det europeiske samfunnet, har kormusikken fortsatt sin plass i dagens kunstmusikk.
Her er spillelisten: https://open.spotify.com/playlist/2RIKzTRDWqAT7aTNE8ToWx?si=a9f737cdb5bb4874
Kilder: Danny Riley (Bachtrack.com), Medium.com, Wikipedia.