Oslo-filharmoniens Venner inviterer til musikertreff med fløytistene etter konserten torsdag 12. oktober. I den anledning har vi tatt en prat med Tom Ottar Andreassen, som er alternerende solofløytist i orkesteret.
Tom Ottar har en lang karriere bak seg. Han har spilt i Bergen Filharmoniske Orkester, i Operaorkesteret og i KORK. I 2014 ble guttedrømmen realisert: å bli ansatt i Oslo-filharmonien!
Jeg spør Tom Ottar om hva som var hans vei til fløytespill og den klassiske musikken.
– Musikken har vært en del av mitt liv fra jeg var ganske liten. Jeg har en 6 år eldre bror, som spilte orgel, og er organist i Ringsaker kirke. Da vi var yngre, var han organistvikar i kirken, og jeg fikk være med. Fløyte begynte jeg ikke spille før i 12-årsalderen. Den gangen var det hver dag «Ord for dagen» på radioen kl. 07.55. Det var som regel et dikt, etterfulgt av et lite fløytestykke. Det fanget meg, og jeg ble veldig begeistret for klangen i fløyta. Så begynte jeg i korps, og da fant de ei fløyte på loftet på skolen, som jeg fikk spille på. Da var det egentlig gjort. Senere skjønte andre at jeg hadde talent. Og som 13-åring fikk jeg Torkil Bye som lærer. Hver 3. uke reiste jeg fra Moelv til Oslo for å spille med ham.
Hva er det du liker spesielt godt ved fløyta som instrument?
– Det må være spennvidden i klangen, sier Tom Ottar. Ofte forbindes fløyta med briljans og virtuositet. Men der er også melankoli, tristesse. Derfor kan fløyta gå inn i mange ulike emosjonelle roller. Jeg spiller f. eks. av og til i både bryllup og begravelser. Da opplever jeg at fløyteklangen går rett til hjerte, den berører folk! Og det er jo det som er målet mitt: å røre mennesker med musikken. Derfor er det så fantastisk å spille med Klaus Mäkelä! Han er så dyktig til å få oss til å «presse den siste emosjonelle dråpe» ut av musikken. Han får oss til å gjøre noe vakkert, til å skape et helt spesielle øyeblikk. I det hele tatt: å få spille i Oslo-filharmonien er oppfyllelse av guttedrømmen. Det er et fantastisk sted å være.
Fordi….
– Orkesteret alltid er godt forberedt og vil strekke seg langt for å møte dirigentens intensjoner. Så er det den høye kvaliteten på musikerne. Det er så mye lettere å spille med virkelig flinke folk! I tillegg de flotte dirigentene og solistene. Man blir jo løftet opp når det er slik.
Tilbake til instrumentet ditt. Hva slags fløyte spiller du på?
– Jeg har både ei gullfløyte og ei sølvfløyte, og liker vel best å spille på gullfløyta. Jeg opplever at klangen i gullfløyta er litt annerledes. Så slipper jeg å pusse fløyta. Sølv må jo som kjent pusses. Kanskje endrer oksideringen klangen litt, også. Men vi ønsker oss to moderne trefløyter! De har en annen klang, og ligger nærmere den originale klangen i symfoniene til f. eks. Mozart, Schubert, ja, til og med hos Mahler.
Du har sagt at du liker utfordringer. Hvorfor det og hva er utfordringer for deg?
– Utfordringer må til for å utvikle seg. Hvis du ikke liker utfordringer, vil du heller ikke lære og mestre de krevende verkene. Å spille Daphnis & Chloe av Ravel eller Sjostakovitsj er teknisk utfordrende. Det samme gjelder mye samtidsmusikk, som f. eks. krever helt nye blåseteknikker. Du er nødt til å øve mye, du må ligge i forkant. Det er viktig å ha gode mandager, dvs. at du er klar når prøvene begynner på mandag. Hvis ikke opplever du bare stress fram mot konserten. Derfor spiller jeg litt hver dag, også når jeg har fri. Lungekapasiteten dropper veldig fort uten spill. Har jeg ikke spilt på ei uke, føles det som å ha astma når jeg begynner å spille igjen!
Hva vil du si er den mest forglemmelige opplevelsen i ditt liv som fløytist?
Tom Ottar trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer umiddelbart: – Det er debuten min med fullt orkester i Aulaen 2. november 1993. Faktisk snart 30 år siden! Jeg husker det som om det var i går! Antonio Pappano (som snart tiltrer som sjefsdirigent for London Symphony Orchestra) kom i ens ærend opp fra Brüssel for å dirigere på min debutkonsert. Det var smekkfullt i Aulaen. Jeg spilte Carl Nielsens Fløytekonsert, Bachs Partita i A-moll for fløyte, Luciano Berios Sequenza for Fløyte og Joaquín Rodrigos Fløytekonsert. Det var absurd kompliserte verk, men det gikk veldig bra! Jeg var så gira og så full av adrenalin, at jeg kunne fortsatt med å spille da det hele var over! Jeg glemmer det aldri!
Lytter du til annen musikk enn klassisk?
– Da jeg var ung, hadde jeg musikk rundt meg hele tiden. Kontinuerlig! Jeg tenkte hele tiden på konserter jeg skulle spille, stykker jeg skulle øve. Jeg kom meg ikke ut av musikkverdenen. Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg skru av musikk-knappen. Det er klart, det blir fortsatt mye musikk. Ved siden av jobben i OF, har jeg halv stilling som professor på Norges Musikkhøgskole. Likevel klarer jeg nå «å skru av ørene» av og til. Jeg tror det er klokt å gjøre noe annet, også. Jeg liker veldig godt å gå på ski, rulleski om sommeren og ordentlige ski på vinteren. Det er jo også godt for styrke, kondis og oksygenopptaket, og det kommer godt med som fløytist. Jo eldre man blir, jo viktigere blir det å ivareta dette.
Avslutningsvis forteller Tom Ottar litt om musikertreffet med venneforeningen på torsdag 12. oktober. Musikerne kommer til å stille med flere ulike fløyter, og gi oss noen smakebiter på hvordan de låter. Det er bare å glede seg!
—–
Foto: Rune Bendiksen, Ringsaker Blad, Klassiskmusikk.com