Umiddelbart etter konserten torsdag 5. oktober hadde en forventningsfull gruppe møtt opp til venneforeningens første dirigentmøte. En utrolig sporty John Storgårds stilte opp rett etter konserten, svett og åpenbart sliten. Det er en kraftanstrengelse å dirigere Tsjaikovskijs 4. symfoni for ca 160 musikere, hvorav halvparten under 19 år (dette var den årlige Ung Filharmoniske-konserten). Samtalen med Storgårds ble ledet av fiolinist i OF og medlem i styret i Venneforeningen, Åshild Breie Nyhus. Hun og Storgårds var gamle kjente, bl.a. fordi de hadde spilt sammen tidligere. Storgårds er nemlig også fiolinist.
Storgårds fikk spørsmål om hvordan han gikk fram når han skulle dirigere kveldens to første verk, Outi Tarkiainens «Midnattsolsvariasjoner» og Fazil Says Klaverkonsert for fire hender «Føniks». Han kunne fortelle at han kjente begge verkene svært godt, hadde dirigert dem mange ganger før og at han til og med hadde dirigert under urframførelsen av «Midnattsolsvariasjoner». Men han sa at han vanligvis begynner med å lese raskt gjennom partituret, for å få et overblikk over stykket, få tak i de store linjene, eller «musikkens sjel», som Storgårds sa. Deretter går han gjennom partituret på nytt, sakte og grundig, takt for takt. På spørsmål fra salen om gjennomspillingen med orkesteret lyder annerledes enn han hadde trodd, svarte Storgårds: – Ja, ofte ganske annerledes enn man hadde trodd. Det gjelder også for komponisten!.
Hvis han kjenner stykket så godt, hvorfor har han da partituret foran seg når han dirigerer, ble det spurt, og hva fikk han egentlig med seg når han bare foretok raske blikk ned på partituret. – Ingenting, svarte Storgårds med en latter, jeg ser så dårlig uten briller at det meste er ganske «suddigt»! Storgårds svarte at det likevel var trygt å ha det der, men at det alltid er bedre for dirigenten å ha «partituret i øynene, enn øynene i partituret!».
Storgårds fortalte at i dag jobbet dirigentene mer sammen med musikerne om innstuderingen av et verk. Det var en helt annen åpen kommunikasjon enn før, til beste for alle. Ja, det kunne likevel hende at musikerne protesterte på en av dirigentens ønskede spillemåter, og, ja, det kunne bli ubehagelig. Da var det dirigentens oppgave å overbevise musikeren om hvorfor det var riktig å gjøre som dirigenten ville – og til syvende og sist var det dirigenten som bestemte.
Storgårds er finsk, og det spørsmålet som Storgårds får oftest, er: Hvorfor er det så mange finske dirigenter? Og kveldens forsamling var intet unntak. Storgårds svarte at det ikke var lett å svare på. De finske dirigentene er jo så ulike. Men kanskje er det en «Bjørn Borg-effekt», som han kalte det: det finnes så mange forbilder, som inspirerer og viser at det er mulig. En annen interessant årsak til det store antall finske dirigenter er det store antallet profesjonelle orkestre rundt omkring i Finland. Og disse orkestrene trenger dirigenter, og de inviterer gjerne inn unge. Derfor er det lett for mange å få oppdrag. I tillegg er Finland et lite land, der alle musikerne kjenne hverandre, og kommuniserer godt på tvers av aldersgrenser.
Åshild avsluttet, på humoristisk vis, med å spørre Storgårds om ikke Oslo-filharmonien er det beste orkesteret Storgård har spilt med! Den joviale og hyggelige Storgårds ble litt satt ut av spørsmålet, men svarte lattermildt – og diplomatisk: – I hvert fall ett av de beste!