Vi har akkurat lagt bak oss 150-årsjubileet for Rachmaninoffs fødsel (1. april) og 13. april spiller Oslo-filharmonien Rachmaninoffs pianokonsert nr. 2. Da passer det med en liten historie om Rachmaninoff.
Mesterverket pianokonsert nr. 2 er hans første komposisjon etter tre år med «skrivesperre». Og hvilket comeback! Det var imidlertid urpremieren av hans symfoni nr. 1 som nesten tok knekken på mannen etter en drepende kritikk.
Rachmaninoff selv var nervøs og ikke helt trygg på at hans symfoni nr. 1 i D-dur ville bli en suksess før premieren i St. Petersburg 28. mars 1897. Nikolai Rimskij-Korsakov var forsiktig kritisk da han i forkant sa til Rachmaninoff: «Beklager, men jeg liker ikke denne musikken i det hele tatt».
Men resultatet ble dessverre mye verre enn han kunne ha forestilt seg. Ikke nok med at orkesteret ikke hadde øvd nok på stykket, men komponistkollega Alexander Glazonov, som skulle dirigere, foretok endringer i partituret og var etter sigende langt fra edru under premieren. Kombinasjonen av en full dirigent og et uforberedt orkester var en sikker oppskrift på fiasko.
Allerede under premieren skjønte Rachmaninoff hvilken vei det bar. Det lød så ille at han gjemte seg i et trapperom, med hendene over ørene. Han kalte det sitt “livs mest smertefulle time”. Komponist og kritiker César Cui fulgte opp etterpå, og sammenliknet symfonien med Egypts ti landeplager, og «kun egnet for et musikk-konservatorium i helvete». Han skrev videre:
«For oss etterlater denne musikken et forferdelig inntrykk av brutte rytmer, mørke og formløshet, meningsløse repetisjoner av de samme triksene, …. og fremfor alt en syk og pervers harmonisering og kvasimelodiske linjer, det komplette fravær av enkelthet, naturlighet og temaer.»
Rachmaninoff var bare 22 år gammel, og mottakelsen tok knekken på hans drømmer, håp og selvtillit, og førte til et psykologisk sammenbrudd. Han låste ned partituret, og i de tre etterfølgende årene komponerte han praktisk talt ingenting. Etter å ha fått psykiatrisk behandling, kom han seg og begynte å komponere igjen. Og med hvilket resultat! Høsten 1900 hadde hans fantastiske pianokonsert nr. 2 premiere.
Den offentlige korsfestelsen av hans symfoni nr. 1 synes imidlertid å forfølge ham resten av livet. I 1917 flyktet han, etterlot partituret i Russland, og det gikk tapt. Det var først i 1944, etter hans død, at deler av symfonien ble oppdaget, og ble brukt for å rekonstruere hele partituret. Symfonien ble gjenoppført i Moskva i 1945. 19. mars 1948 fikk symfonien sin amerikanske premiere, da Eugene Ormandy dirigerte Philadelphiaorkesteret, til stor triumf og begeistring.