Oslo-filharmonien og Klaus Mäkelä er på turne med den verdenskjente cellisten Sol Gabetta. Tirsdag 14. november holdt de konsert i Elbphilharmonie i Hamburg. På programmet sto Schostakovisj Cellokonsert nr. 1, som de også spilte i Oslo før avreise. og Schostakovisj symfoni nr. 10.
Og til strålende kritikker, fra såvel Hamburger Abentblatt og Klassik Begeistert, som vi her gjengir utdrag fra.
De skriver: «Den eksepsjonelle argentinske cellisten Sol Gabetta, med sin naturlige sjarm og en teknikk uten sidestykke, kommer opp på podiet til Elbphilharmonie med sin gyldne kjole og sin Guadagnini fra 1759, og starter med Sjostakovitsjs cellokonsert nr. 1. Så strykes buen forsiktig over de fire strengene, de begynner å skinne og trylle ….. Du føler at dette ikke bare er et show, men et resultat av år med øvelse og dyktighet. Celloens kropp og den magiske musikeren arbeider sammen, med mer eller mindre sterke bevegelser, gester og stemninger. Stemningene gjennomsyrer alle de oppmerksomme lytterne i salen. Du kunne knapt høre en knappenål falle. Ikke et pip. Bare store øyne og åpne ører. Orkesteret under Klaus Mäkelä bærer dem på hendene.
Etter pausen, i full orkesterformasjon med de åtte kontrabassene på høyre side av podiet, starter Oslo-filharmonien sin time under sin unge stjernedirigent Klaus Mäkelä. Bilder av galskap, brutalitet, Stalins karakter, Sjostakovitsjs initialer D-S-C-H, overganger fra idyllisk karakter til aggressivitet og besluttsomhet og til og med dansemusikk, preger den femti minutter lange symfonien. Og hva kan du lytte til som publikummer i dette utrolige lydsuget i Elbphilharmonie Hamburg? Svært presise grupper av instrumenter som overgår seg selv, som danner et lydlandskap som du trodde du aldri hadde hørt før.
Og alt det bare fordi det er en så ung jack-of-all-trade ved dirigentpulten? Ja og nei. Absolutt ingen dirigent kan gjøre et svakt orkester til et stort. Men her virker det for meg som en symbiose mellom dirigentpinnen og orkester har vokst frem etter bare tre års samarbeid. For noen måneder siden fikk jeg lov til å høre alle Sibelius sine symfonier fremført av dette musikkensemblet, og jeg var allerede da fordypet i en annen verden. Dette fenomenale inntrykket ble forsterket i kveld. Selv om mange av hans bevegelser og gester kunne virke oppriktige, har man inntrykk av at orkesteret forstår ham og følger ham med glede og lidenskap, som til og med overgår han selv.»