Det står ikke til å nekte at det var et sjokk da vi 30. mai kunne lese at Ingrid Røynesdal slutter i Oslo-filharmonien 30. september og begynner som direktør i Nasjonalmuseet. Ingrid har legemliggjort Oslo-filharmoniens utvikling de siste ti årene, og det er vanskelig å tenke seg denne store kulturinstitusjonen uten Ingrid ved roret. På den annen side, vi unner Ingrid den glede og inspirasjon det er å gi seg i kast med nye utfordringer. Nasjonalmuseet får en glimrende leder!
Vi var raskt ute med å gjøre en intervjuavtale med Ingrid etter at nyheten sprakk. fordi vi hadde en mistanke om at media ville stå i kø for å få en prat med henne. Derfor synes vi det er veldig hyggelig at hun setter av tid til en prat med oss. Men vi er ikke så overrasket: vi vet at Ingrid virkelig er opptatt av venneforeningen.
Det er dessverre ikke til å unngå. Det første spørsmålet til Ingrid må bli: Hvorfor i alle dager slutter du i Oslo-filharmonien?
Ingrid svarer med en latter. Hos Ingrid har latteren og smilet aldri vært langt unna. Og der er vi ved en av hennes mange gode egenskaper. Hun er grunnleggende positiv. Hun trives i andre menneskers selskap. Hun utstråler energi. Hun er ganske enkelt flink med mennesker. Men hun slipper ikke unna spørsmålet av den grunn.
– Det er på mange måter vemodig. Oslo-filharmonien er en virksomhet jeg er blitt veldig glad i. Bare så det er sagt: Jeg prøvde ikke å komme meg bort fra Oslo-filharmonien! Men stillingen som direktør i Oslo-filharmonien er en åremålsstilling, og jeg har vært her i ti år. Og stillinger som den i Nasjonalmuseet kommer ikke så ofte. Det ble derfor fristende å gripe denne muligheten når den nå kom.
Er det noen erfaringer fra din tid i Oslo-filharmonien som du kan ta med inn i jobben i Nasjonalmuseet?
– Jeg har lært utrolig mye i disse årene. Oslo-filharmonien er en sterk kunnskapsbedrift, som Nasjonalmuseet. Denne jobben har selvfølgelig gitt meg mer erfaring som leder, og det er klart at jeg vil dra veksler på det. Det handler ikke minst om god dialog i møte med krevende utfordringer og prosesser. Det er viktig i denne type bedrifter.
Hvis du ser tilbake på dine ti år i Oslo-filharmonien, hva står for deg personlig som de største opplevelsene?
– Kanskje er det naturlig å skille mellom de største opplevelsene som leder i Oslo-filharmonien og de største musikalske opplevelsene. Som leder er jeg i alle fall glad for at vi sammen lyktes med å engasjere Klaus Mäkelä tidlig nok til han kom til oss først. Vi manøvrerte raskt og tok sjansen. Det har gitt oss noen fantastiske muligheter. Hva gjelder konserthusprosjektet er jeg glad for at mange nå forstår hvor nødvendig dette er og at vi har klart å komme så langt som vi tross alt har.
Så var det de musikalske opplevelsene…
Det blir stille. Jeg tolker stillheten som at det er vanskelig for Ingrid å velge. Det er ikke vanskelig å forstå nølingen. Det har jo vært ti fantastiske år: – Jeg kunne trukket fram Asia-turnéen med Vasilij Petrenko i 2014. Det var da jeg selv for første gang og med egne øyneog ører virkelig fikk kjenne hvor sterk posisjon orkesteret har, og hvor fantastisk det er å oppleve dem i store saler. Japan er et spennende land for klassisk musikk. Motakkelsen var overveldende.
Og mange av konsertene med Klaus har jo vært helt eventyrlige. Han er en usedvanlig personlighet. Hans arbeid med orkesteret har resultatet i noen uforglemmelige øyeblikk. Og selvfølgelig vil jeg alltid huske 100-årsjubileet.
Hva kommer du til å savne mest?
Denne gangen er det ingen nøling: – Hverdagen med folka. Vi er nokså få, tross alt, vi jobber tett og med så høye ambisjoner for orkestret. Da er det sterkt å sitte sammen, skulder ved skulder og med gåsehud, når orkestret virkelig topper prestasjonene. Det vet jeg at jeg kommer til å savne.
Oslo-filharmoniens styre er utvilsomt i gang med å finne Ingrids etterfølger. Og vi er mange som er veldig spente på hvem dette blir. Hvilke egenskaper må vedkommende ha? Hva kreves for å lykkes i en slik stilling? Jeg spør Ingrid. Hun parerer klokt:
– Det er mange måter å lykkes på og fundamentet er godt: En veldig god administrasjon og et orkester med store muligheter. Med et nytt konserthusprosjekt i siktet i tillegg, vil det nok være viktig at en ny leder er både ambisiøs og tålmodig. Men alt dette vil styret vårt håndtere på en utmerket måte.
Hva ser du som Oslo-filharmoniens største utfordringer framover, bortsett fra nytt konserthus, selvsagt?
– Det må være å sikre at orkesteret er relevant for en ny fremtid, som kommer til å by på nye utfordringer. Og her er faktisk nytt konserthus viktig. Et nytt konserthus handler faktisk ikke først og fremst om akustikk, men om å skape fremtidens arena for fellesskap og opplevelse, med musikk i sentrum. Et nytt konserthus er et handlingsrom som vil gi anledning til å formidle, skape og utøve på mange flere måter enn idag og til og med et langt større publikum.
Jeg er ekstra glad for støtten jeg har fått fra venneforeningen i denne sammenhengen. Stor takk for strålende dialog og samarbeid! Det betyr mye å ha dere i ryggen, og dette vil bli særlig viktig når denne saken blir enda mer aktualisert fremover.